Maurizio Cattelans utstilling «Den tredje handen» vises på Moderna Museet i Stockholm til og med den 12. januar neste år. Skjermdump: Facebook.

I dag åpner Moderna Museet i Stockholm dørene til den italiensk-amerikanske kunstneren Maurizio Cattelans utstilling Den tredje handen. Utstillingen presenteres på denne måten av museumssjef Gitte Ørskou:

Maurizio Cattelans virksomhet som kunstner har røtter i konsept­kunsten og stiller spørsmål om og til vår virkelighet. Som kurator og grunnlegger av kunst­tidsskrifter har han alltid vært i stadig dialog med kunsten. Hans kritiske og under­fundige blikk på vår samling gir makten tilbake til kunsten.

Verkene som inngår i utstillingen, skal ifølge Ørskou vises tematisk og presenteres for allmenn­heten «med et nytt blikk og perspektiv».

Det lyder jo moderne og modig. Men for noen år siden lød det helt andre toner. Da Moderna Museet i 2021 ble oppfordret til å kjøpe inn kunst av Lars Vilks for å hedre kunstnerens kamp for ytrings­friheten, nektet museet å gjøre det. Museumssjef Gitte Ørskou begrunnet avgjørelsen med at man ikke ville inkludere «verk som tok utgangspunkt i hatsk og krenkende ikonografi» i Moderna Museets samling.

Hensynet til religiøse gruppers følelser innskrenker seg likevel som vanlig kun en en viss religions tilhengere. For hva er det egentlig Cattelan retter seg mot i sin kunst? Moderna Museet forklarer:

For hvert rom i utstillingen tar kunsten et nytt grep om makten. Posisjoner vris om, og makt­forholdene forskyves: mellom kunsten og religionen, kunsten og politikken, kunsten og krigs­maktene, kunsten og makten som et abstrakt og subtilt fenomen.

At Ørskou og Moderna Museet nå stolt presenterer Cattelans måte å «forskyve makt­forholdene mellom kunsten og religionen» på, samtidig som man vraker måten Vilks gjør nøyaktig det samme på, handler selvsagt om én ting til: Cattelans verk fokuserer på kristen­dommen. Og vi vet alle at det går aldeles utmerket ikke bare å sette spørsmålstegn ved kristen­dommens hellige ting, men også å håne, hate og vanhellige dem.

Hvem husker ikke Elisabeth Ohlson Wallins foto­utstilling «Ecce Homo» fra 1998, som blant annet portretterte Jesus som aidssyk og homoseksuell i en erotisk kontekst? Den kunsten ble hyllet av både politikere, medier og representanter for Svenska kyrkan. Bildene ble vist i flere kirker rundt om i Sverige. Utstillingen hang blant annet i Kloster kyrka i Eskilstuna. I 2019 ble Ohlson Wallins foto «Paradiset», der Bibelens Adam og Eva er byttet ut med to homoseksuelle par, avduket som altertavle i S:t Pauli kyrka i Malmö.

Eller hva med kunstverket «Piss Christ», som er et fotografi fra 1987 av den amerikanske fotografen Andres Serrano. Bildet forestiller et krusifiks i plast nedsenket i et glass fylt med Serranos egen urin? Det har vært utstilt verden rundt og blant annet blitt belønnet med en pris på 15.000 dollar (delvis skatte­finansierte) av Southeastern Center for Contemporary Art.

Nå er det altså Maurizio Cattelans tur til å dele ut et veritabelt svingslag mot kristne og den kristne troen. Så hva er det Cattelan har produsert som gjør Ørskou så henført? Som fremste trekk­plaster i reklamen benyttes en skulptur som forestiller pave Johannes Paul II truffet av en meteoritt. På museets hjemmeside vises blant annet et maleri der Cattelan har tatt utgangspunkt i Michelangelos freske «Dommedag», som er å finne på alterveggen i Det sixtinske kapell, men han gjengir motivet i pervertert form. Et annet kunstverk består av en gigantisk langfinger som peker opp mot himmelen:

Modig og nyskapende så det holder? Eller sparker Cattelan og Moderna Museet inn åpne dører? Det at kunstnere kan gjøre karriere gjennom kunst som driver gjøn med – eller forhåner – kristen tro og det kristne holder hellig, er hverken modig, nyskapende eller provoserende, men simpelthen helt ufarlig. Det absolutt verste som kan hende Moderna Museet da, er at noen skriver et sint leserbrev eller boikotter utstillingen.

Å kritisere den slags kunst anses dessuten som et klart tegn på at betrakteren ikke forstår, eller ikke gjør ønskverdige vurderinger. Kristne som kritiserte «Ecce Homo», ble for eksempel oppfordret til å forlate Svenska kyrkan (!), ettersom de ble ansett for å være ekskluderende og dømmende.

Den kunstner, eller for den del den museumssjef, som virkelig ønsket å provosere, skulle i stedet (som Lars Vilks) ha rettet blikket mot den religionen som akkurat nå styrer både samfunns­debatten og samfunns­utviklingen i Sverige, og skape tilsvarende kunstverker med fokus på det islam holder hellig. Men det gjør man så klart ikke, ettersom man da ville bli forvandlet til et prioritert mål for islamistiske terrorister, samtidig som man ville få skylden for et økt sikkerhets­trusselnivå mot Sverige og svensker. Dessuten ville lovgiverne fått et gyllen anledning til å testkjøre det forbudet mot blasfemi som i praksis er blitt konsekvensen av omformuleringene av bestemmelsene om hets mot folkegruppe.

Moderna Museet avviste formodentlig Vilks’ kunst av ren og skjær selv­opp­holdelses­drift: Ørskou ville ikke risikere terror­angrep mot sitt museum, hun ville ikke begå karriere­selvmord, og hun ville ikke møte samme skjebne som Lars Vilks. Da er det bedre å ignorere elefanten i rommet og i stedet late som om den modigste kampen kunsten kan føre i dag, er kampen mot den kristne religionens makt­posisjon (som har opphørt å eksistere for lenge siden): Cattelan «stiller spørsmål om og til vår virkelighet», ifølge Ørskou.

Men gjør han det? «Vår virkelighet» er et stadig klarere islamisert samfunn som stadig gir etter, ikke for kristne dogmer, men for islamisters krav, og som anstrenger seg inntil det absurde for ikke å tråkke på deres ømme tær. Den virkelig­heten unngår Moderna Museet å kjennes ved. Så mye makt har ikke kunsten. Men ironisk nok tydelig­gjør man likevel sin egen gordiske knute gjennom (ubevisst?) retoriske formuleringer:

Utstillingens tittel er også åpen for tolkning. Kanskje er det Maurizio Cattelan selv som er den tredje hånden og som kommer inn mellom institusjonen Moderna Museet og samlingen for å løfte ulike spørsmål frem i et kritisk lys: Hvilken kunst skal inngå i en samling? Hvilken kunst skal vises? Hva eller hvem avgjør hva som er viktig kunst?

Gitte Ørskou kan droppe ordet «kanskje». Ved å si ja til Cattelan og nei til Vilks, besvarer hun selv sine spørsmål – og vi får vite nøyaktig hva og hvem som i praksis avgjør hva som får vises på Moderna Museet. (Hint: Det er ikke Gitte Ørskou.)

La meg avslutte med litt lørdags­under­holdning for familien. Skjerm­dumpene nedenfor (hentet fra Facebook og X/Twitter) viser krenkende og ikke-krenkende kunst. Gjett selv hva som er hva. Den som først finner det kunst­verket som utgjør «hatsk og krenkende ikonografi», vinner retten til å føle seg krenket.

Kjøp Susanne Wiesingers bok «Kulturkamp i klasserommet»!  Du kan også kjøpe den som ebok.