Vi dro opp til Nivaagaards Malerisamling nord for København for å se spesialutstillingen «Da hverdagen stjal billedet», en sammenlignende visning av den nederlandske og danske gullalderen på henholdsvis 1600-tallet og 1800-tallet. Vi ble ikke skuffet, men gikk inn i de lysende skildringene av folkeliv og hverdagsglede, spesielt de nederlandske.

Mens den danske gullalderen ofte har noe glansbildeaktig over seg, er de eldre nederlandske verkene mer dunkle og gåtefulle. Plutselig får du øye på en figur i maleriet du ikke så første gang. Noe forstyrrende eller farlig er på ferde.

Et av maleriene, trolig av Jan Steen eller Hendrick Avercamp, gjengir et helt verdensbilde i mikroformat: Vannet i kanalen er frosset til is, folk går lystig på skøyter, barn drar hverandre på sleder av tre; en større med menn og kvinner trekkes av hester. Likevel føler man menneskets begrensninger. Underlaget er glatt, det er vinterkaldt, trærne bare står, jord og himmel har nesten samme farge, mørket kan komme når som helst. I høyre hjørne står et lite brunt hus. Du finner neppe lykken der, men kanskje et glass øl eller snaps. Det er langt opp til Gud.

Etter å ha sett for mye fjernsyn i vinterferien, trengte jeg å se hverdagen skildret uten mas og tull, og her var det endelig – på et 400 år gammelt lerret. Bildenes fascinasjonskraft fikk meg til å stoppe opp.

Etterpå var det min tur til å ta en øl i kafeen. Der satt jeg og tenkte på danske Melodi Grand Prix, som nettopp var ferdig, sendt av DR. Showet ble vunnet av en kvinne ved navn Saba Lykke Oehlenschlæger med en helt likegyldig sang. Men det er ikke dit jeg vil.

Det var det som skjedde etterpå som interesserte meg. Kort tid etter å ha blitt kåret til vinneren, hoppet Saba av scenen og kysset kjæresten, en korthåret blondine. Saba var lesbisk, skulle vi forstå, og det var tydelig at offentligheten burde vite det.

Det er nå den detalj i historien at Saba har oppfordret Israel til å trekke seg fra den internasjonale melodigrandprixen i Malmö i mai «av respekt for fellesskapet». Det setter hennes lesbiske kjærlighetserklæring i et litt merkelig lys. Som den danske forfatteren og sognepresten Kristian Ditlev Jensen var rask med å beskrive på Facebook:

«Et inderlig lesbisk kyss i beste sendetid. Herlig. Lenge leve mangfold og frihet! Men … Ville Hamas faktisk tillate det i Gaza? Resten av Israel er det eneste landet i Midtøsten hvor kvinner kan leve slik. Og hva sier det oss?

Det forteller oss at vi lever i en omvendt verden av pop, plast og selvtilfredshet. Gullalderen er borte, og fellesskapsbegrepet betyr egentlig det motsatte: ekskludering og boikott.

Saba er ikke alene. Nesten 500 danske musikere og artister krever at Israel ekskluderes fra den europeiske sangkonkurransen på grunn av krigen i Gaza. Det hele er veldig paradoksalt. Hverdagen – slik den ble skildret av gamle malere – har blitt erstattet av en kronisk karnevalsatmosfære der musikere støtter land og regimer fra Marokko til Pakistan som hater LHBTQ-rettigheter, mens lesbiske støtter Hamas eller et Palestina à la Egypt, feminister støtter retten til å gå med burka, og erklærte tilhengere av mangfold støtter shaming og innføring av svartelister her, der og overalt. Det må være et resultat av det samme karnevalet når etablerte vestlige medier ikke lenger tør å rapportere om kriminelles etnisitet av frykt for å skyve den generelle befolkningen til høyre. Den generelle befolkningen tåler ikke å vite sannheten i det hele tatt. Nå ligger det normale til venstre for virkeligheten, og den brokete alminneligheten er kuttet helt ut av bildet.

Den 57 år gamle israelske forfatteren Etgar Keret, som etter eget utsagn alltid har tilhørt venstresiden, peker på samme tendens til selvtilfreds aktivisme i et intervju med Kristeligt Dagblad (17/2):

«Sosiale medier har endret spillereglene og skapt en slags selvtilfreds aktivisme der du føler du har gjort noe for en sak hvis du markerer en posisjon».

Holdningene sitter på utsiden som en uniform; Vesten er scenen din. Kaster du tomatsuppe på et kjent maleri på et museum, kan det være en protest mot mange forskjellige ting. Tomatsuppe kan være et klimatiltak eller en kommentar til immigrasjonspolitikken til Ungarn, Polen eller Danmark, eller være en protest mot Israel, Trump eller Putin. Det er ikke kjent.

Hovedhensikten er også en helt annen, forklarer Etgar Keret, nemlig å bli sett og anerkjent som en som «gjør» noe: «Aktivisme handler ikke om å utrette noe, men om oppmerksomhet og handling for handlingens skyld».

Så langt har vi drevet det med pop og fjas i Vesten. Aktivismens karneval har blitt den nye hverdagen.

Av Mikael Jalving