Ayaan Hirsi Ali er en somalier som ble en amerikansk-nederlandsk politiker, forfatter og filmskaper. Hun er utdannet statsviter ved Universitetet i Leiden. Ali vokste opp i Somalia, Saudi-Arabia og Kenya, og fikk asyl i Nederland i 1992.

Under følger hennes innlegg som først ble publisert i UnHerd.

«Da jeg var parlamentsmedlem i Nederland i 2005, var partiet mitt i ferd med å utarbeide en strategi for det kommende lokalvalget. Jeg tilhørte det sentrum-høyreorienterte Folkepartiet for frihet og demokrati (VVD), og vi var spesielt opptatt av å appellere til landets voksende innvandrerbefolkning.

Etter mange diskusjoner bestemte lederne seg for at Laetitia Griffith skulle representere oss i Amsterdam. Hun var svart og hadde røtter i Surinam, en tidligere nederlandsk koloni i Karibia. Hun kunne tiltrekke seg byens kreolske stemmer.

Men enda viktigere var det at VVDs strateger mente at hun kunne overbevise deler av byens muslimske befolkning.

I håp om å gjøre denne oppgaven lettere, stilte strategigruppen også et merkelig krav: at jeg skulle tie om alle spørsmål som hadde med islam å gjøre, i hvert fall til etter valget. Deretter gikk de enda lenger og ba meg offentlig erklære at islam er en «fredens religion».

Jeg nektet. Jeg forklarte hvorfor det ikke akkurat var en smart politisk taktikk å unnlate å stille spørsmål ved trusselen fra islamismen. I stedet, understreket jeg, burde vi oppmuntre muslimske minoriteter til å integrere seg og omfavne nederlandske verdier.

Men partiet tok Griffiths parti, jeg ble satt på det slemme trinnet, og vi tapte valget.

Men selv ikke dette fikk VVD-ledelsen til å tenke seg om. Det viktigste de tok med seg fra resultatet, var at hvis vi ønsket å vinne i landets fire største byer, måtte vi fortsette å gi «isolasjonistiske» former for islam fritt leide. Som jeg ble fortalt om og om igjen av mine ledende kolleger, var dette numerisk sunn fornuft.

Import av islam betyr import av vold

I løpet av de siste 18 årene har vi vært vitne til konsekvensene av slik «sunn fornuft» – og ikke bare i Nederland. Over hele Vesten får islamismens splittende kraft en gang så mektige politiske tradisjoner til å knirke.

I Frankrike, for eksempel, gjør president Emmanuel Macron nå sitt beste for å snakke hardt om islamisme i et forsøk på å vinne tilbake den politiske autoriteten han ikke har brukt opp. I USA har Demokratene ikke den samme luksusen: Det er allerede begynt å snike seg inn en bekymring for at de kan tape årets valg hvis de palestinavennlige støttespillerne som mobiliseres av velorganiserte islamister, holder seg hjemme og nekter å stemme i vippestatene. I Michigan har det palestinsk-amerikanske kongressmedlemmet Rashida Tlaib allerede oppfordret demokratene til ikke å stemme på Biden.

Selv Storbritannia, øystaten som ofte har blitt sett på som immun mot radikale krefter, tvinges nå til å ta et oppgjør med islamismen. I uken som har gått siden Labour-partiet suspenderte sin kandidat i Rochdale, har mye av skylden blitt lagt på en uklar form for antisemittisme.

Det som imidlertid har manglet, er en forståelse av hvor disse fordommene ofte har sitt utspring: De er ikke bare et produkt av en aktivistisk grunnskolepolitikk, men av partiets vilje til å blidgjøre sine islamistiske velgere.

Dette fenomenet strekker seg selvsagt langt utover Rochdale og ett bestemt parti. Vi er snarere vitne til det den amerikanske journalisten Christopher Caldwell kalte «revolusjonen i Europa».

Allerede i 2009 hevdet Caldwell at masseinnvandringen av muslimer var i ferd med å endre kulturen i Europa. Han hevdet at de nyankomne ikke forsterket ånden i Europas byer, men snarere fortrengte den.

Som han skrev: «Når en usikker, formbar og relativistisk kultur møter en kultur som er forankret, trygg og styrket av felles doktriner, er det som regel førstnevnte som endrer seg i takt med sistnevnte.

Fordi han sa dette, ble han av mange avfeid som en fryktinngytende fremmedhater. Og Europas politiske ledere fortsatte å selge oss falske løfter om multikulturalisme – uten å innse at de dermed tillot islamiseringsprosessen å slå rot.

Når man observerer denne nedadgående spiralen, er det moderne å skylde på USA, som tross alt er nasjonen som fødte mantraet om multikulturalisme. Men om USA skapte kimen til dagens kaos, var det det europeiske klimaet som lot det blomstre.

Det er ingen tilfeldighet at islamismens fremvekst i Europa kom samtidig som kristendommen begynte å kollapse på kontinentet. Den voksende fanatismen ble møtt med et åndelig vakuum – og blomstret derfor opp.

Konfrontert med ankomsten av en ny gruppe med et så sterkt trossystem, innhyllet Europas politiske elite de muslimske innvandrerne i en offerretorikk. Det ble utviklet et sett med falske antakelser for å karakterisere dem som ofre for ekskludering og diskriminering. Det ble bare en annen form for «sunn fornuft».

Etter 2001, da jihadistisk terrorisme begynte å finne sted i Europa, og undersøkelser viste at et alarmerende antall muslimer i det stille støttet det trossystemet som rettferdiggjorde terroristenes aktiviteter, doblet europeiske ledere disse antagelsene. Regler ble lempet på, standarder ble senket og unnskyldninger ble funnet frem hver gang deres fremmedgjøring fra vestlig kultur tippet over i vold.

Når er det egentlig innafor å kunne kritisere islam?

Samtidig ble datamanipulasjon en politisk norm. Akademikere og tenketanker sto i kø for å produsere beroligende resultater på papiret som nektet å anerkjenne den økende islamiseringen, enten ved å ignorere den fullstendig eller ved å nedtone antallet muslimske migranter.

Opprettelsen av shariadomstoler ble knapt registrert, mens vi ble fortalt at byggingen av gigantiske moskeer, madrassaer og islamske sentre ble ledet og bemannet av moderate muslimer. De som var modige nok til å si fra – for eksempel om groominggjenger i nordlige britiske byer – ble brakt til taushet eller utvist.

Dette er bakgrunnen for fremveksten av islamistiske angrep i Europa og Vesten, men det er også årsaken til dagens politiske krise i Storbritannia. Over hele landet – fra Rochdale til Tower Hamlets, fra Salisbury til Manchester – ser vi nå hva som skjer når islamismen får lov til å blomstre.

Mange lot seg lure til å tro at 2024 ville bli et «kjedelig år» for Storbritannia: at Starmers regjeringstid, etter turbulensen under Tory-regjeringen, i verste fall ville bli godartet intetsigende.

Men dette har alltid vært en fantasi. Som så mange av sine forgjengere og kolleger i Europa er Starmer ganske enkelt fokusert på det kortsiktige målet om å vinne parlamentsvalget. Og som så mange av dem må han nå kjempe med en muslimsk base som vil kreve kompromisser hvis han skal vinne deres stemmer: Så sent som i går tok han til orde for en «varig våpenhvile» i Gaza, uten å forklare hvordan den skulle komme i stand.

Det begynner med andre ord å ligne mer og mer på 2005: en gjentakelse av VVDs valgproblemer, og et angivelig «fornuftig» svar som uunngåelig slår tilbake.

Det er vanskelig å ikke konkludere med at dette er det «nye Storbritannia» som den neste statsministeren har lovet, der scener som de vi har vært vitne til i Rochdale gjentas om og om igjen. Det er tross alt dette som skjer når en nasjons grunnleggende prinsipper eroderes – og når islamismen blir den eneste potente kraften i et moralsk og politisk vakuum.»

Kjøp «Hvordan myndighetene bløffet oss» av Robert Malone!

Kjøp «Dumhetens anatomi» av Olavus Norvegicus! Kjøp eboken her.