Et essensielt trekk ved dyktige politikere er deres evne til å sitte stille i stormen og ri han av, til alle motstanderne har stilnet og ikke orker mer. Mens de sitter der i stormen, sier de vellykkede akkurat som Erna Solberg: «Sjå kor eg bryr meg!», og når havet har lagt seg, seiler de videre for god bør.

Rir Kjerkol av stormen?

Ingvild Kjerkol har så langt greid å ri av stormen rundt hennes masteroppgave. Det var taktisk lurt av statsminister Støre å overlate ansvaret rundt tilliten til Kjerkol til Nord universitet, siden universitetet ikke har noe som helst med det. De skal jo bare ta opp masteroppgaven til ny vurdering – en gang i fremtiden, når alle andre har glemt den.

Khrono har nylig publisert et intervju med en som skriver masteroppgaver mot betaling, noe som endelig har fått Akademia-Norge til å reagere. En masteroppgave skal nemlig være et veiledet arbeid som skal gjøre det umulig å fuske.

Merk dette: Et veiledet arbeid. Enhver masterstudent skal ha en veileder.

Konsekvensene for universitetssystemet

Hvilke konsekvenser har «Mysteriet om Kjerkol og Linsets masterbesvarelse» for selve universitetssystemet og for Nord universitet i særdeleshet? Vi skal ikke se bort fra at det ikke bare er Kjerkol som sitter stille i båten for tiden.

1) Plagiat.

Besvarelsen inneholder 2515 tekstlinjer etter at innledning, overskrifter, uthevede sitater og vedlegg er utelatt. Så langt finner jeg at tekstlikhet inkludert nesten-likhet hvor kun ett og annet ord er byttet ut eller slettet, omfatter minst 17 % av linjene. Men dette gjelder altså passasjer der jeg har kunnet kontrollere.

VGs liste opererer så langt med 55 forskjellige kilder, hvor vi finner 20 kilder fra litteraturlisten. Av de 35 som ikke er oppgitt, finner vi 16 andre masterbesvarelser, hvor altså ingen finnes i litteraturlisten. Nå er det fullt mulig at masterbesvarelser benytter de samme kildene, men det er påfallende stor tekstlikhet med noen av dem, særlig der feilene er kopiert i denne besvarelsen.

Med andre ord skrives det av i stor stil når det skal «produseres» masterbesvarelser. Kjerkol og Linset er ikke de første og blir neppe de siste til å bruke andres tekster.

Hvorfor har ikke dette vært oppdaget tidligere? Burde ikke veiledere luktet lunten når de gikk gjennom manus til studentene?

Dette fører igjen til spørsmålet: Hva gjør egentlig en veileder når det gjelder å veilede studentene til å skrive selvstendige besvarelser?

Sensorer blir benyttet på nytt og på nytt; sensorer og veiledere kjenner som regel hverandre og har ofte hatt faglig samarbeid. Er ikke sensorene klar over hvordan tekster gjenbrukes fra besvarelse til besvarelse? Leser de i det hele tatt besvarelsene før de setter karakter?

Plagiat ser ut til å være sterkt utbredt, og det virker som om veileder og sensor ser gjennom fingrene med dette.

«Ekte kvinner bruker ikke google» – Det siste kapittel om Kjerkol og Linsets besvarelse

2) Mangelfull kildeangivelse.

Det er tydelig at det er sitert i den rene teksten i besvarelsen uten at disse sitatene er uthevet i tråd med vanlig skikk. Disse sitatene, om angitt, er generelt innført i samme form som vi finner i eldre artikler, med artikkelforfatter og årstall i en parentes. Det er sjelden man finner sidetall; disse er generelt benyttet i uthevede sitater som følger kapitteloverskrifter og i siterte tabeller, og ellers kun 16 ganger, derav for det meste på NOU-rapporter.

Det vanlige med denne praksisen er at den fulle referansen med sidetall gis i referanselisten. Det har ikke skjedd her.

Det er anført 71 kilder i litteraturlisten, som det er henvist til i teksten 201 ganger. Fem av disse kildene er ikke sitert i teksten, eller siteringen er feilaktig i forhold til litteraturlisten, slik at de ikke er identifiserbare. Det er også angitt 40 kilder i teksten som ikke finnes i litteraturlisten, og disse er sitert 45 ganger. Sammen med mangelen på sidetall, som gjør det særdeles arbeidskrevende å sjekke sitatene, er dette bemerkelsesverdig slett arbeid.

Uten å kunne slå opp i kildene er det umulig å slå fast hvorvidt de anførte sitater i teksten er korrekt sitert eller kun parafrasert, og det er også vanskelig å slå fast om sitatene skal gjelde én setning, eller også den eller de påfølgende, eller også den eller de setningene som står foran setningen som har fått oppgitt sitat.

Det er nesten umulig å slå opp alle kildene som er angitt i Kjerkol og Linsets besvarelse, fordi de stort sett ikke er angitt med sidetall, og det betyr at man enten må kjøpe bøkene og lese gjennom dem, eller man kan slippe billigere unna mht. noen av de norske kildene, ved å logge inn på Nasjonalbiblioteket, vel å merke hvis de er tilgjengelige der. En del av kildene er dessuten hentet fra internett og det gis en hyperkobling, men det er slett ikke alle disse som er tilgjengelige når man klikker på dem.

Det er bortimot umulig å slå opp kildene som ikke er angitt. De 16 tidligere masterbesvarelsene er blant disse. Hvor mange flere er det?

Mangelfull kildeangivelse er neppe begrenset til denne besvarelsen, og det virker som om veileder og sensor ser gjennom fingrene med dette.

3) Kopiering av resultater.

Den groveste kopieringen er vel der den usiterte masterbesvarelsen til Fossland et al henviser til «å følge stegene i Tjora (2017) sin SDI-metode (kapittel 7)», elegant kopiert av Kjerkol og Linset, som der har glemt at deres beskrivelse av metoden fant sted i deres kapittel 5. Eller vi kan dra frem uttalelser fra informantene til Kjerkol og Linset, som er identiske med formuleringer i masterbesvarelser av henholdsvis Remo og Aarø (2015) og Brennløkken (2015). Eller som vi også har sett fra VGs undersøkelser, så har formuleringer blitt kopiert, men omskrevet f.eks. med at Trondheim har blitt erstattet med Stjørdal.

I beste fall har det gått veileder og sensor hus forbi at referansen til kapittel 7 er feil, og at de aldri har sett disse andre masterbesvarelsene med deres konklusjoner.

4) Universitetets kvalitetsnivå.

Kjerkol og Linsets masterbesvarelse har konsekvenser for vårt syn på universitetene i Norge. Er masterbesvarelsens sensur representativ for den kvalitet man antar at universitene etterstreber?

Uoppgitt plagiat, mangelfull kildeangivelse og kopiering av resultater bør ikke forekomme. Det hadde f.eks. vært i orden om Kjerkol og Linset hadde uthevet alle de kopierte setningene og angitt hvor de ble hentet fra. Hvorfor sa ikke veileder og sensor ifra om dette?

Det er vanskelig å se at Kjerkol og Linset har bidratt med noe nytt til de tre konseptene som de hevder er egenutviklede, og som er kjernen i masterbesvarelsen. Selv om de fire funnene er greie nok: En leder kan gjerne være mer årvåken. Et fellesskap strekker seg ut over det lokale og umiddelbare. Tjenester kan alltid utvikles og endres. Og vi kan godt benytte ordet økosystem som metafor for helsetjenesten, på godt og vondt. Men pjatt er det nå uansett, likegyldig hvor godt innpakket det er i kvasivitenskapelige oppstyltede formuleringer.

Det gjør rett og slett vondt å lese besvarelsen. Når man undersøker påstander og resonnementer, viser de seg noen ganger ikke å holde stikk. Noen ganger viser setningene seg å være meningsløse eller selvmotsigende, andre ganger ramser de bare opp selvfølgeligheter, og noen ganger gjentas poengene i stadig nye språkdrakter mens studentene snubler i sine egne formuleringer.

Er dette språkbruken man forventer av en «Master»? Og så i «Kunnskapsledelse»?

Men det er mer å grunne over enn dette.

5) Artikkel, rapport og kronikk

Kjerkol og Linset utarbeidet en fjorten siders vitenskapelig artikkel om regjeringens Covid-tiltak i 2020 hvor medforfatter var Knut Ingar Westeren: Kjerkol, I., Linset, K., Westeren, K.I. (2020). Effects of COVID-19 on communication, services, and life situation for older persons receiving municipal health and care services in Stjørdal municipality in Norway. Den ble publisert i Human Behavior and Emerging Technologies 3 (1). (204-217). Artikkelen er referert til seks ganger i masterbesvarelsen.

Samme artikkel ble publisert som en FoU-rapport ved Nord universitet på norsk: Virkninger av COVID-19 på tjenestetilbud, kommunikasjon og livssituasjon for eldre som mottar kommunale helse- og omsorgtjenester i Stjørdal kommune. Denne er ikke nevnt i masterbesvarelsen. Dette har ikke nødvendigvis betydning, siden det i rapporten redegjøres for at prosjektet kom i gang som følge av invitasjon fra det engelske tidsskriftet. Arbeidet førte også til en kronikk i Aftenposten i oktober 2020. Denne er heller ikke nevnt i masterbesvarelsen.

Knut Ingar Westeren er professor emeritus ved Nord universitet, studiested Levanger, og ble ansatt der i 1984. Han var rektor i perioden 1988–1991 og 1999–2003, altså perioden før Ole Meier Kjerkol var rektor, og altså langvarig kollega av Ingvild Kjerkols far.

Kjerkols far var tidligere rektor der hun leverte mastergraden

Språket i kronikken og den norske rapporten er rett frem og lett forståelig. Den engelske artikkelen er også helt rett frem og forståelig. Språkbruken er vesensforskjellig fra Kjerkol og Linsets masterbesvarelse. Selv om det kun er den engelske artikkelen som er anført som kilde i masterbesvarelsen, er det åpenbart at mange formuleringer fra kronikk og rapport er gjenbrukt.

Ser vi på masterbesvarelsen, har den åpenbare svakheter hva angår språkbruk og kildebruk. Språkbruken er til tider merkelig, for å si det mildt. Alminnelig sitatpraksis er fulgt i liten grad. Det er svært vanskelig å skjønne hva kildereferansene indikerer.

Det er åpenbart at artikkel, rapport og kronikk har blitt språkvasket. Hvorfor ble ikke masterbesvarelsen språkvasket?

6) Nødvendige spørsmål.

Det er lett å spekulere. Den mest åpenbare spekulasjonen er jo at Ingvild Kjerkols far var kollega med de ansvarlige for masterbesvarelsens sensur. Man lar ikke kollegaens datter få dårlig karakter.

Men Kjerkol og Linset fikk A på denne besvarelsen, til tross for alle manglene. Veileder og sensor kan ikke ha vært blinde til disse. Har de ikke selv den nødvendige kunnskapen om hva som er godt norsk? Har de ikke selv den nødvendig kunnskapen om vitenskapelig metode? Har de ikke den nødvendige kritiske sans? Kan de ikke lese?

Eller skulle ganske enkelt ikke besvarelsen bli lest? Skulle den bare være det siste steg på veien til å få tildelt en mastergrad? Og deretter blir forvist til jungelen av alle de produserte forskningsartikler og rapporter som aldri leses?

De senere årene har universitetene mer og mer blitt et produksjonsbyråkrati. Det er ikke noe merkelig i dette, siden de får bevilgninger pr. utdannet mastergrad. Skal vi se på Nord universitet som en produksjonsbedrift? Er de rett og slett avhengige av å tilby masterkurs for folk i jobb for å opprettholde bevilgningene?

Er masterutdannelsen i første rekke en utdannelse i avskrift?

Kjerkol og Linset fortjener ikke ståkarakter på sammensuriet de har levert. Opprettholder universitetet sin avgjørelse om karakteren A, kan vi avskrive Nord universitet som en seriøs institusjon og virkelig begynne å tvile på om universitetssystemet i Norge er noe annet enn samlebåndsvirksomhet i tvilsomme masterbesvarelser.

Nord universitet har to valg: Enten er de korrupte eller så er de inkompetente. Det blir spennende å se hva de velger.

Kjøp «Dumhetens anatomi» av Olavus Norvegicus! Kjøp eboken her.