Briton Rivière (1840–1920), «Daniel’s Answer to the King», Manchester Art Gallery.

⁷ Nå stormet ministrene og satrapene inn til kongen og sa til ham: «Lenge leve kong Dareios! ⁸ Alle ministrene, guvernørene, satrapene, rådsherrene og stattholderne har holdt råd og er blitt enige om at kongen bør utstede en forordning med et strengt påbud om at enhver som i tretti dager ber en bønn til noen annen gud eller noe annet menneske enn deg, konge, skal kastes i løvehulen. ⁹ Utsted nå et slikt påbud, konge, og sett opp et skriv som ikke kan tilbakekalles, etter medernes og persernes uforanderlige lov.» ¹⁰ I samsvar med dette satte Dareios opp et skriv med et slikt påbud.

¹¹ Så snart Daniel fikk vite at skrivet var satt opp, gikk han hjem. I takkammeret hadde han åpne vinduer som vendte mot Jerusalem. Tre ganger om dagen falt han på kne for sin Gud med bønn og lovprisning, for slik hadde han alltid gjort. ¹² Da stormet mennene inn og fant Daniel mens han ba og påkalte sin Gud.

¹³ Så gikk de fram for kongen og sa: «Konge, har du ikke utstedt et påbud om at enhver som i tretti dager ber til noen annen gud eller noe annet menneske enn deg, konge, skal kastes i løvehulen?» Kongen svarte: «Jo, det står fast etter medernes og persernes uforanderlige lov.» ¹⁴ Da sa de til kongen: «Daniel, en av de bortførte fra Juda, retter seg verken etter deg eller etter det påbudet du har utstedt. Tre ganger om dagen ber han sin bønn.»

¹⁵ Da kongen hørte det, gjorde det ham svært ondt, og han bestemte seg for å berge Daniel. Helt til solnedgang gjorde han hva han kunne for å redde ham. ¹⁶ Igjen stormet mennene inn til kongen og sa til ham: «Konge, glem ikke at det er medisk og persisk lov at ikke noe påbud som kongen har gitt eller noen forordning som han har utstedt, kan kalles tilbake.» ¹⁷ Så befalte kongen at de skulle hente Daniel og kaste ham i løvehulen. Kongen sa til Daniel: «Måtte din Gud, som du fortsatt dyrker, berge deg!» ¹⁸ De hentet en stein og la den over åpningen til hulen. Kongen forseglet den med sitt eget segl og sine stormenns segl, så ingenting skulle kunne endres når det gjaldt Daniel. ¹⁹ Deretter gikk kongen til slottet sitt og fastet hele natten, han lot ingen kvinner komme inn til seg, og han fikk ikke sove.

²⁰ Tidlig om morgenen, ved soloppgang, sto kongen opp og skyndte seg til løvehulen. ²¹ Da han nærmet seg hulen, ropte han med angst i stemmen på Daniel: «Daniel, du tjener for den levende Gud, har din Gud, som du stadig dyrker, kunnet berge deg fra løvene?» ²² Da svarte Daniel: «Lenge leve kongen! ²³ Min Gud sendte sin engel og lukket løvenes gap så de ikke skadet meg. For jeg er funnet uskyldig for ham. Og heller ikke mot deg, konge, har jeg gjort noe galt.»

Daniels bok 6, 7–23

For ikke lenge siden publiserte Politiets sikkerhets­tjeneste (PST) sin analyse og vurdering av det de oppfatter som trusler mot det norske samfunn for 2024, og man trenger ikke være så veldig opptatt av politikk og teologiske spørsmål for å bli bekymret over det etaten serverer.

Hensikten med rapporten er å «skape en bevissthet om de mest alvorlige truslene mot Norge samt gi beslutningsstøtte i det viktige forebyggende sikkerhetsarbeidet som de ulike virksomhetene har ansvar for». Men hva er det som oppfattes som trusler? Og hva er de eventuelt en trussel mot?

PST skriver at terror­trussel­nivået i Norge fortsatt er på moderat nivå, men at de mest alvorlige terror­truslene i og mot Norge i 2024 fortsatt vil komme fra ekstreme islamister og høyre­ekstremister.

Men hva er en høyre­ekstremist? Jo, for PST er det grupper eller personer som er villig til å bruke, eller aksepterer bruk av, vold for å nå politiske, religiøse eller ideologiske mål.

Spørsmålet blir da hva som trigger en påstått høyre­ekstremist, det vil si hva som etter PSTs oppfatning kan være utløsende drivkrefter for at personer radikaliseres.

PST mener at slike faktorer kan være dagsaktuelle hendelser og utviklings­trekk som underbygger høyre­ekstremisters idé om at «den ‘hvite rase’ er truet og står overfor en eksistensiell trussel. Eksempler på slik tematikk er ikke-vestlig innvandring samt opplevelsen av at samfunnet er i moralsk forfall. Dette kan blant annet knyttes til diskusjonen rundt liberal kjønns­identitet samt en opplevd normalisering og utvidelse av LHBT+-personers rettigheter.»

For kort tid siden fikk jeg se et opptak fra en Pride-parade i Spania der en gruppe unge jenter, utkledd som prostituerte, marsjerte som om de feiret en seier. Men hva er det de feirer?

I norske skoler er begrepet normkritikk populært. Det er all grunn til å tro at det samme gjelder Spania, ettersom det er et sentralt element i LHBTIQ+ revolusjonen. Normkritikk er det samme som å dyrke et moralsk forfall og holde det opp som en seier. Å la jenter feire normalisering av prostitusjonen er en del av dette. Klassiske moralske dyder og normer er begrensende på individets frihet og er derfor, etter PSTs forståelse, noe som tilhører et høyre­ekstremt verdens­bilde.

I en annen av dagens tekster (Matteus 16, 21–23) møter vi Jesus og disiplene i forkant av påsken, og budskapet er klart. Hva mennesker vil, er ikke nødvendigvis det samme som Gud vil.

²¹ Fra da av begynte Jesus Kristus å gjøre det klart for disiplene sine at han måtte dra til Jerusalem, og at de eldste, overprestene og de skriftlærde skulle la ham lide mye. Han skulle bli slått i hjel, og den tredje dagen skulle han reises opp. ²² Da tok Peter ham til side og ga seg til å irettesette ham: «Gud fri deg, Herre! Dette må aldri hende deg.» ²³ Men Jesus snudde seg og sa til Peter: «Vik bak meg, Satan! Du vil føre meg til fall. Du har ikke tanke for det som Gud vil, bare for det som mennesker vil.»

Det bør være tydelig at PST og den norske stat er i en alvorlig opposisjon til kristen tro og lære.

PST ønsker seg kristne som kan skape Gud i sitt og PSTs bilde, som trives i normløs­heten. PST oppfatter en hellig og uforanderlig Gud som en trussel, som en trigger for høyre­ekstrem tenkning. For PST ser ikke et moralsk forfall. For dem er motstand mot dagens utvikling noe som kan føre til at vi blir radikaliserte og en trussel for samfunnet.

Et annet punkt i PSTs trussel­vurdering som er like alvorlig, og som bekrefter PSTs kvasi­religiøse overtoner, er frykten for såkalt anti­statlig virksomhet.

PST mener nemlig at mistillit til myndighetene gir næring til konspirasjons­teorier, for PST kan fortelle oss at det er en myte at våre myndigheter har en ondsinnet agenda. Staten skal derfor ikke kritiseres, men dyrkes. Dens ledelse vil oss alle bare det beste, og vi har med å bøye oss. Det er som å lese historien om Daniel i Babylon.

Det blir stadig tydeligere at dagens myndigheter oppfatter det kristne budskapet som et uroelement for deres visjoner, og vi stilles overfor et valg: Velger vi det Gud vil – eller det som mennesker vil?