Trondhjems katedral­skole ca. 1930, foreviget av ukjent fotograf. Fotoet hentet fra Gunnerus­bibliotekets spesial­samlinger har tidligere vært offentlig­gjort på ntnu.no.

Har du fått inntrykk av at prestene bakover i historien motsatte seg vitenskap og opplysning? Kanskje du har «lært» dette på skolen? Eller hørt det i våre medier?

Da er det kanskje på tide å se på virkeligheten slik den faktisk utspant seg. Hvis vi legger bort venstresidas ideologiske historie­vridning, ser vi følgende:

• Det var kirken som startet med organisert undervisning lenge før noen andre. Allerede midt på 1100-tallet ble det opprettet katedral­skoler i Oslo, Bergen, Trondheim og Hamar. Til å begynne med dreide det seg om kristen­doms­kunn­skap, men etter hvert ble fagene flere. Først ut var matematikken.

• Det var hovedsaklig prester på 15-, 16- og 1700-tallet som sto i spissen for viten­skapelige under­søkelser og virksomhet i Norge, før andre kom etter. Prestene var lenge den eneste store gruppen med akademisk utdannelse i Norge.

• Prester drev banebrytende arbeid innenfor natur­viten­skaper og en del praktiske fag. Prester og biskoper var også lenge viktige pådrivere for å få etablert et eget norsk universitet, før det endelig kom i 1811.

• Mange av prestene svært ivrige med å nå ut til folk flest med kunnskap, både den teoretiske og den praktiske. De ønsket seg et opplyst folk. Med opplysning og kunnskap kunne de fleste ta bedre tak i livene sine og skaffe seg bedre livsvilkår, enten det var å få mere og variert mat ut av jorda eller å kunne lese seg til nyttig informasjon for både «sjel og legeme».

Hovedformålet med katedral­skolene på 1100-tallet var å utdanne prester. Olde­foreldrene hadde så vidt lagt av seg viking­hammen da de heldige elevene fikk begynner­opplæring i datidens inter­nasjonale akademiske språk: latin. Et voldsomt steg for det kulturelle Norge!

Erkebiskopene i Nidaros, som var datidens kirkelige ledelse, drev på 1100-tallet et intenst arbeid for å få koblet Norge på det akademiske, kristne Europa.

Dette hadde vært et av Olav Haraldssons og biskop Grimkjells hovedmål. Flere av biskopene i Nidaros var utdannet i Paris, og gjennom sine kontakter der fikk de ordnet studie­opphold for nordmenn, både der i byen og i andre byer i Nord-Frankrike. Senere kom Holland, Stor­britannia og ikke minst Tyskland inn i bildet.

Universietetet i Rostock ble opprettet i 1419 og fikk raskt en høy stjerne blant norske preste­studenter. Både kvaliteten på under­visningen og beliggen­heten var god. Norske seilskuter frekventerte byen og ga grei skyss. På 14-, 15- og 1600-tallet hadde mange norske preste­spirer eget student­hjem i byen: «Collegium Norwegianorum».

Allerede fra middelalderen kom prestene hjem til Norge med høy utdannelse og en sterk motivasjon for å lære opp andre. I studietida utenlands hadde de utviklet tette vennskap internt, og dette nøt Norge godt av.

Prestekollegene fortsatte kontakten der det var mulig. De utvekslet erfaringer, og de utvekslet til og med frø og planter som de introduserte i sine ulike sogn. For eksempel ble dyrking av frukt- og bærsorter satt i gang av prestene – for ikke å snakke om poteter, som vi vet.

Prestenes engasjement i natur­viten­skapene lå helt naturlig i tråd med deres livssyn: De lærte om «skaper­verkets skjønnhet og lovmessighet». I fagstudiene oppdaget de en naturlig åpenbaring av «Skaperens Allmakt og Visdom», parallelt med den bibelske, og ikke minst i samspill med denne.

«Begrepet ‘naturlov’ ville faktisk vært uforståelig i den antikke verden», skriver historikeren A.R. Hall. «Troen på en guddom som både er skaper og lovgiver, gjør begrepet gyldig» (The Scientific Revolution 1500–1800).

Prestenes gryende vitenskap kan hovedsaklig beskrives som «fenomen­ologisk». Det var en forløper fo lappende). Prester studerte botanikk og dyreliv, og fant en iøyen­fallende «hensikts­messighet».

Peder Clausøn Friss (f. 1545) utga verket «Om Djur, Fiske, Fugle og Træer udi Norrig». Jonas Ramus (f. 1649) utga «Norrigs Beskrivelse», et forsøk på en hel biologisk fortegnelse over alt botanisk og zoologisk liv. Og det var biskop Gunnerus som ga ut den aller første norske Flora i to bind (1766) etter godt samarbeid med prestene i sitt eget bispedømme – med utsøkt kvalitet.
Samme biskop ble forresten personlig brevvenn med giganten Carl von Linné.

Presten Hans Strøm (f. 1726) var topograf og naturforsker, mest kjent som forfatter av det topo­grafiske verket «Søndmørs Beskrivelse». Gjennom dette verket etablerte Strøm seg som en av landets betydelige viten­skaps­menn.

Noen prester begynte å studere mineralogi og flere av dem kartla sine egne sogn. Enkelte prester drev våre første studier i «Natur- og Folkerett».

Denne lista kunne gjøres mange ganger lengre. Det fantes utallige opplysnings­prester som hver for seg kunne fortjene en biografi.

Sammen med andre kunnskaps­rike folk var prester også helt sentrale i opprettelsen av Det Kongelige Norske Viden­skabers Selskab i 1760. Trondheims­biskop Johan Ernst Gunnerus var den sentrale drivkraften i denne foreningen. «Selskabet» ble forløperen til det norske universitetet femti år senere.

I selskapets kjølvann ligger også oppkomsten av våre museums­anlegg og biblioteker. Mange preste­gårder hadde i praksis allerede fungert som en type biblioteker: Det var ganske vanlig at folk som viste leselyst, fikk sitte i preste­gårdens bibliotek og studere. Prestene hadde som regel et rikholdig bibliotek, både privat og det som hørte til kontoret.

Her i Tune var Hans Nielsen Hauge en av dem som allerede fra han var konfirmant hadde fått fri tilgang til sogneprest G. Seebergs bibliotek.

Presten hadde merket seg den oppvakte gutten og oppfordret ham til å lese både åndelig litteratur og viten­skapelige fagbøker. Og den meget lærde Seeberg veiledet mer enn gjerne. Tenåringen Hans hadde mange og lange samtaler med Gerhard prest i stua på Valaskjold. Før han var 20 år gammel var Hauge blitt en meget lærd mann.

Som vi skjønner har venstresida hatt et altfor ensidig fokus på kirken som maktfaktor i det gamle samfunnet. De har tvunget preste­historien ned i den marxistiske makt­modellen, der det er makt/avmakt og under­trykkelse som er relevant å undersøke. Et slikt ideologisk perspektiv gir derfor et helt feil total­bilde av preste­historien.