To verker av kunstneren Taravant Talepasand. Foto: Instagram.
Det er ikke lenge siden den såkalte verdens hijabdag (1. februar), som pussig nok ikke ble nevneverdig feiret i vår skattefinansierte, normalt hijab-begeistrede statskanal i år – forhåpentligvis på grunn av et snev av anstendighetsfølelse siden den iranske fengslede og mishandlede antihijab-aktivisten Narges Mohammadi fikk fjorårets Nobels fredspris.
Samtidig er det nesten på dagen siden nok et kunstnerisk verk som tar for seg eller utfordrer aspekter av islamsk kultur føyde seg inn i en allerede lang rekke kunstverk som enten er blitt fjernet eller tildekket, og det uten at bevæpnede muslimske land eller beviselig voldelige aktivister/terrorister rakk å ytre et eneste ord. I februar 2023 gjaldt det kunsten til den iransk-amerikanske samtidskunstneren, aktivisten og pedagogen Taravant Talepasand, som er spesielt opptatt av å utforske og utfordre kulturelle tabuer som reflekterer kjønn og politisk autoritet. Sensuristene påberopte seg som vanlig følelsesmessig smerte og krenkelse.
Talepasands malerier og skulpturer tar særlig sikte på å utfordre islamsk konservatisme og undertrykkelse av kvinner, og i februar 2023 hadde hun en utstilling på Macalester College i Minnesota, som ifølge Wikipedia er et prestisjefylt privat, humanistisk college med egen kunstlinje og som definerer seg som liberalt. Men så er det dét, da, at bildene hennes blant annet viser to tildekkede kvinner som fjerner deler av tildekning sin for å vise frem både bryster, lår og skritt (riktignok tildekket av truse). En av kvinnene viser fingeren, og tenk: en annen holder seg faktisk på dåsa! Det ble for meget for en rekke studenter som klaget over at kunstverkene hånte islam og kunne forårsake «dyp smerte» hos muslimer. I et åpent brev krevde en studentorganisasjon at kunstutstillingen ble stengt. Ledelsen falt – slik ledelser i Vesten som regel gjør – raskt til fote, så nå ble ikke bare avbildede muslimske kvinner pakket inn, men også Talepasands kunst.
For den ble prompte tildekket med sorte gardiner. Du snakker om ufrivillig å understreke en kunstners poeng!
Antagelig er dette den samme typen sorte gardiner som faller ned over hodet på vestlige myndigheter, kultureliter og ofte også pressen hver gang de må forholde seg til noe som i det hele tatt kan minne om kritikk av islam og/eller islamsk praksis. Der niqab er et fysisk plagg som blir påtvunget, med trusler, fengsling, mishandling og drap i den islamske verden, mens islamistiske kvinner i Vesten – utrolig nok påheiet av statsstøttede organisasjoner og medier – ifører seg det helt frivillig, later det til at det også finnes en åndelig av slagsen og at den blir stadig mer populær i særlig akademiske og kulturelle sirkler.
For Talepasand er ikke alene. Rekken med lignende eksempler begynner å bli lang. Her er noen av dem: I 2015 ble den fransk-algeriske kunstneren Zoulikha Bouabdellahs kunstverk som viser høyhælte kvinnesko på muslimske bønnematter, fjernet fra en utstilling i Paris fordi en islamsk gruppe antydet at det kunne føre til vold. Kunstverket var nemlig så respektløst at en islamsk gruppe tok kontakt med lokale myndigheter og opplyste om at det kunne fremprovosere «ukontrollerte, uansvarlige hendelser». I 2005 fjernet Verdens kulturmuseum i Göteborg Louzla Douradis bilde fra en utstilling om hiv/aids etter trusler fra muslimer som ble provosert av at bildet kombinerte et erotisk motiv med vers fra Koranen. I 2010 fjernet The Metropolitan Museum of Art i New York i all stillhet bilder av den muslimske profeten Muhammed fra sin islamske utstilling. I 2015 gjorde The Victoria and Albert museum i Storbritannia det samme. I 2011 mottok Universitetet i Bergen klager fra gjesteforskere fra det som ble kalt «enkelte kulturer» på grunn av et fotografi som viser en kvinne som ligger på magen og har en oppslått bok på rumpa. Bildet ble fjernet. Ansatte ved UiB skal også flere ganger ha måttet dekke til bildet på grunn av lignende reaksjoner fra «gjesteforskere». I 2013 ble G.E. Schröders kjente maleri Juno (med bare bryster) fra 1700-tallet fjernet i den svenske Riksdagen av hensyn til muslimske gjester og svenske feminister: «Man måste ju tänka på de utländska gästerna, speciellt de från muslimska länder», lød forklaringen.
Og det ovenstående er beklageligvis bare noen forsvinnende få eksempler på vestlige myndigheters, vestlig kulturlivs og akademias ynkelige knefall for en av verdenshistoriens mest menneskefiendtlige, blodige og intolerante ideologier.
Det er mulig ledelsen ved Macalester etter hvert innså den flaue ironien i egen opptreden, for utstillingen ble åpnet igjen, men vinduene i døren inn til lokalet ble teipet igjen, og selve døren ble forsynt med to skilt: Det ene advarte om innholdet, det andre var et skriv fra studenter som ba andre studenter om å la være å oppsøke utstillingen.
Men for all del; det er jo tydeligvis siste mote å føle særlig islamister og islamistiske, autoritære lederes påståtte smerte. De lider jo absolutt ikke i stillhet, så senere samme år hevdet f.eks. Nato-sjef Jens Stoltenberg at han forsto og delte Tyrkias angivelige smerte over korabrenningene i Stockholm. Ja, det tenker vi nok, men hva gjør man ikke for å holde islamister i sjakk? Det ser dessverre ikke bedre ut enn at det er så å si alt.
Tilbake til Talepasand og hennes ondsinnede smertepåføring av denne verdens sakesløse tilhengere av islam. Hun har altså bakgrunn fra Iran, og det kan muligens ha noe med hennes åpenbart islamofobiske og krenkende utfordring av kvinnesynet i islam å gjøre. For Iran; ja, det er der hvor det var omfattende opptøyer så sent som i september, og sentralt sto det iranske prestestyrets groteske kvinnesyn og ditto -undertrykking. Det fremste symbolet på denne undertrykkelsen er påbudet om tildekning av kvinner, som kan være alt fra hijab til verstingen burka, og demonstrantene tok da også til gatene på bakgrunn av (nok en) død kvinne som følge av påbudet. 22 år gamle Mahsa Amini ble pågrepet av moralpolitiet i Teheran for «feil hijab-bruk». Bare dager etter var den unge kvinnen død. Minst 76 aktivister ble drept i demonstrasjonene som fulgte. Det som av vestlige, selvutnevnte diversitets-tilhengere og naturligvis muslimske aktivister fremstilles og feires som et feiende flott feministsymbol – som f.eks. gjøres i og av vår egen statskanal – er ingen spøk i land som Iran: Der er det straffbart – med fengsel og pisking – for kvinner å gå uten hijab, og dette dør det kvinner av hvert år, slik det gjør i mange andre muslimske land verden over. Akkurat i Iran har mange som har deltatt i kvinnerettskampanjer som nettopp tar sikte på hijab-påbudet, blitt arrestert for å vise seg offentlig uten hijab. Blant dem finner vi 24 år gamle Yasaman Aryani, som i 2019 ble dømt til 16 – seksten der, altså – år for å ha vist seg offentlig uten hijab. Den iranske menneskerettighetsadvokaten Na
Blant Talepasands kunstverk finner vi da også et neonskilt som bærer påskriften «Kvinne, Liv, Frihet» på både engelsk og persisk. Dette var (og er) slagordet til demonstrantene i Iran. Så kan jo alle gjøre seg opp sin mening om hvem som velger å støtte demonstrantene og deres rop om frihet fra undertrykkelse og hvem som velger å støtte deres morderiske undertrykkere – og hvorfor.
Det kan ha en viss sammenheng med at hijab og øvrig islamsk tildekning av uransakelige grunner har fått status i den vestlige kultureliten som et frigjøringssymbol. Så hipt og kult synes man islamsk tildekning er at FN, som i dag domineres av den i all hovedsak autoritære og/eller seriemenneskerettighetsforbrytende G77-gruppen, hvor muslimske land er sterkt representert, fant tiden inne til å innføre en egen hijabdag som vi alle bør feire, og i Vesten har selvfølgelig statsmedier som NRK, statsstøttede organisasjoner og aktivister fulgt tropp.
Det er jo så bra med diversitet, må vite! Diversitet blant muslimer/personer med bakgrunn fra islamske land vil man derimot ikke vite noe av. Man foretrekker å støtte islamister og religiøse organisasjoner, selv om man ikke aner hvor representative de er, og selvfølgelig: kvinnelige hijab-aktivister, fremfor kritikere eller kunstnere som ønsker, slik f.eks. Talepasand gjør, å uforske eller utfordre de synspunktene særlig islamister – rundhåndet finansiert av staten og moralsk støttet av vestlige akademikere, politikere og medier – forsøker å sementere som gyldige sannheter og/eller gjeldende for «alle muslimer». Muslimske kritikere og utfordrere får seile sin egen sjø! De førstnevnte er så følsomme, serr’u, og de blir lei seg hvis de må tåle den samme kritikken eller utfordringene som alle andre voksne mennesker på kloden er gjenstand for. Ellers er Vestens islamske maktmennesker, religiøse bøller, ditto organisasjoner, aktivister og hele bøtteballetten akkurat like (sett inn ønsket navn på vestlig land her) som alle vi andre som bor her, og at det er både islamofobisk og rasistisk å påpeke at det ofte viser seg å være en sannhet med modifikasjoner.
Helt til denne gruppen får sine ømme tær betråkket og risikerer å føle seg krenket, da. Da behandles de øyeblikkelig av vestlige myndigheter som vandrende, udetonerte bomber – og den vestlige intelligensiaen krever at alle vi andre gjør det samme. For så fort en gruppe muslimer hevder at «alle muslimer» blir såret eller lei seg av noe, blir de straks håndtert som livsfarlige gjenstander. Og det gjelder ikke bare kritikk eller utfordringer fra vestlige kvikkaser som ifølge moteriktige teorier ikke kan vite eller forstå noe som helst om muslimer eller islam fordi de ikke har muslimsk bakgrunn selv, men også enhver eventuell kritiker med muslimsk bakgrunn som etter samme teori jo har alle forutsetninger for både å vite, kunne og forstå. De modige få som våger, lever farlig, men det virker det ikke som om myndigheter, kulturelite eller medier er spesielt opptatt av. De er så innmari redde for å fyre opp under en islamofobi som alle andre enn dem selv tilsynelatende lider av, skjønner du.
Men hvem vet, kanskje kjeder kultureliter og overvintrede radikalere i styre og stell seg så inn i hampen i det velfødde Vesten at de synes Iran og øvrige islamistiske redselsregimer er noe å ta etter? Som kjent begynner det meste i det små, og det gjorde det da også i revolusjonens Iran – ikke sjelden med sensur av kunstnere som Taravant Talepasand.
Er det ikke snart på tide at våre myndigheter og øvrige eliter gjør som Talepasand og viser islams religiøse bøller og deres støtter en vaskeekte vestlig finger?
