Eller: Why we can’t have nice things?

Vi skremmes av utrygge tider. Vi har vært der før, og nå er vi der igjen. Kunne dette vært unngått, og kan vi gjøre noe med det? Svaret er ja, men da må vi forstå hvorfor det ble slik.

Bakgrunnen

Perioden etter andre verdenskrig ble kalt Den kalde krigen. Vesten, med USA i front, kjempet mot Sovjetunionen om politisk dominans i verden. Aldri i direkte konflikt – derfor var krigen kald – men med stråmenn og marionettregimer de støttet på hver sin side. De regimene som grenset nærmest til Sovjet var med i Warszawapakten, bak det såkalte Jernteppet. En imaginær mur (og en fysisk i Berlin) mellom øst og vest.

I litt ulike grader av undertrykkelse levde befolkningen under propagandaen om at Vesten var fordervede, dekadente og moralsk forkastelige. I skjul drømte de om det de trodde var en annen sannhet – at demokratiet var lykken og et perfekt paradisisk samfunn. Dessverre hadde propagandaen litt rett, og sannheten var at demokrati på ingen måte er noe perfekt styresett.

Men som kjent er alternativene dårligere. Når muren og jernteppet falt, gikk østblokken inn i en optimistisk rus med drømmen om demokrati. De fleste ble fort edru. Demokrati er vanskelig, komplisert, og akkurat som diktatur lett fordervelig. Gryende nasjonal stolthet og ambisjoner om demokrati blandet seg for mange med en motstridende følelse for Vesten. De følte seg lurt av fagre løfter og gale inntrykk av Vesten.

Berlinmuren faller, 1989. Foto:Lear 21/ CC BY-SA /Wikipedia

Tiden har gått

I denne gryta av misnøye, men også optimisme, kommer Vladimir Vladimirovich Putin til makten i Russland – fremdeles områdets største land, men bare en skygge av Sovjetunionen og marionettstatene i Warszawapakten. Etterkrigstiden er nå stoff i legender og drømmer fremfor historiske fakta om tidligere tyranni.

Vestens vei mot kald borgerkrig

Samtidig i Vesten har framgangen fortsatt. Helt til det punktet at menneskedyret er blitt så temmet og har løst så mange praktiske problemer at det kjeder seg og begynner å konstruere problemer. Det er ikke lenger stuerent å spre demokrati og vestlig livsstil til resten av verden. Sant og rett i Vesten er ikke nødvendigvis det andre steder sier folk som har latt seg fascinere av forskjellene.

Kulturrelativismen er skapt. Rett og galt er relativt og ikke universelt. Nasjoner og kulturer må finne sin egen vei – og når det mislykkes, sender Vesten noe av sin overflod eller tar til seg ofrene for de mislykkede samfunnene. Både ofre for reelle lidelser og mennesker som bare søker et bedre liv materielt, er hos mange like velkomne.

Det sies det er Vestens plikt å hjelpe siden vi angivelig ødela deres opprinnelige samfunnsorden. Vi starter en lek med ord – der begrepet flyktninger omdefineres fra å være bare de med virkelig behov for hjelp til å kalle dem migranter, for å favne de som også bare vil ha hjelp. Og ordlek er et stikkord i Vesten. Vi legger nye betydninger til etablerte uttrykk og f.eks. rasisme er ikke lenger bare den for lengst motbeviste hypotesen om at forskjellige raser har ulik verdi, men kan nå også være kritikk av religion og kultur.

Også helt nødvendige reformer som kvinners rettigheter og arbeiderklassens kår (hva det nå egentlig er) perverteres ut i det grenselandet for det mentalt stabile og utenfor det folkelige begrepet «sunn fornuft». Alt gjøres med ord og lite handling. Snart synker kjernefamilien sammen med begreper som det en kalte anstendig oppførsel i seksualitet, kunst og underholdning.

Oslo Pride. Foto: simmersholm.net/ CC BY-SA 4.0/ Wikimedia

Så går også tradisjonell økonomi under. Lån og såkalte «finansielle instrumenter» erstatter reelle penger, og handel med representasjon av en verdi blir mer lønnsomt enn selve verdien. Den sunne direkte forbindelsen mellom lønn for et arbeid og hva en kan få for det er fragmentert, og ingen vet egentlig hvem som tjener på hvem.

Tjener gjør også noen som utnytter den gryende redselen for endringer i klimaet. Skrekken for at vi har ødelagt vårt eget miljø flommer over hos mange, og aktivister sprer panikk. Politikken gripes også av den og setter i verk kostbare tiltak, men ofte ting som bare blir symbolikk og ikke gir virkelig virkning.

I mellomtiden tikker klokken seg varm mot de mulige endringene. Mange ser det unyttige som gjøres og tror derfor i det stille ikke på problemet i det hele tatt. Til sist rokkes også de fysiologiske forskjellene mellom mann og kvinne. Kjønn er også relativt. En kulturell konstruksjon en står fritt til å selv velge, hevdes det.

Vesten, symbolisert med en amerikansk ørn, er nå blitt en egendefinert skapning med rosa fjær og glitter. Et ømskinnet og nærtagende vesen, ofte full av påstått post-traumatisk stresslidelse helt fra – og på grunn av – fødselen. Et vesen som hyller frihet, toleranse og inkludering. Men kun for de som deler skapningens meninger.

Motstemmer knebles

Tradisjonelle og konservative stemmer hever seg mot endringene i kultur og tankesett. Da slår en interessant og kanskje historisk helt ny forsvarsmekanisme inn. Argumentene mot endringene er så gode at de kan vanskelig motsies – og i tillegg føles dette ubehagelig for tilhengerne av endringen. Fordi endringene er behagelige for dem.

De vil ikke tilbake til de gamle ordningene. Løsningen er å omdefinere kritikken. Siden diskusjon defineres til å si det samme på forskjellig måte, blir virkelig uenighet nå oppfattet som hatprat, krenkende oppførsel, og kan til og med medføre straffeforfølgelse. Det har brutt ut kald borgerkrig i Vesten.

Putin reagerer

Tilbake til Russland. Putin – og mange med ham – ser hva som skjer i Vestens kalde borgerkrig. Men ikke minst ser de hva de vil se – i lys av sin misnøye med at de ikke alltid har fått Vesten fremgang tross løftene i forsøkene på demokrati. I Østens øyne er Vesten nå virkelig fordervet, dekadent og umoralsk. Men Vesten hevder å være moderne, tolerante og etisk overlegne.

Påstanden faller på Vestens egen kulturrelativisme – for hvordan kan Vesten ha fasiten hvis det ikke finnes noen fasit? Dette ser Putin og ikke minst hans stadig nærmere allierte – Den russisk-ortodokse kirken. De frykter at Vestens tanker – og kalde borgerkrig krig – skal spre seg. Og i en ennå konservativ og mannsdominert verden overreagerer den russiske bjørnen brutalt og blodig. De vil ha en buffersone mot Vesten og gamle drømmer om storhet kobles med uklare avtaler og historisk uenighet om grenser. Ukraina blir den bufferen Russland vil ha.

Kollaps og veien til fred

En verdensorden bygget på skjør stabilitet kollapser. Blant annet som følge av Vestens manglende evne til korrigeringer fra intern konservativ kritikk og aggressiv overreaksjon fra Øst. Om situasjonen skal finne en fredelig løsning, har Vesten også et ansvar for ikke å oppfattes som en trussel mot særlig Russlands stabilitet som samfunn.

Vi må være gode eksempler og ikke noe andre tankesett frykter. Vi skal ikke stoppe Pride-paradene, stenge for innvandring, gå tilbake til byttehandel eller holde kvinnene ved kjøkkenbenken. Nei, vi må bare kunne snakke saklig og rolig om disse tingene. Finne fakta som vi kan enes om og virkelig være et fritt, tolerant og inkluderende samfunn. Også for de vi ikke er enige med eller som vi føler hater og krenker oss.

Then we can have nice things.

Kjøp Totalitarismens psykologi her! Kjøp eboken her!