I norsktimen lærte vi om forskjellen mellom form og innhold. Av Coca-Cola lærer en at i markedsføring er form vel så viktig  som innhold; at Cola-flaskens innhold kan kopieres, men at selve Cola-flasken, bølgen, logoen og varemerket er unikt. Det er først og fremst det siste som selger Coca-Cola, selv om de mest ihuga entusiastene mener de kan smake forskjell på Coke og Pepsi.

Å forstå at det er forskjell på form og innhold, og at form påvirker oss og kan forlede oss til å trekke forhastede konklusjoner om substans og innhold, er viktig. Det er ikke minst viktig når det gjelder massekommunikasjon og internasjonal politikk, særlig i tider preget av krise og krig når begge siders propaganda massivt forsøker å påvirke vår oppfatning når det gjelder skyld, årsaksforhold og andre sammenhenger.

Det forklarer TDR, Trump Derangement Syndrom, hvorfor så mange ikke klarer å skille mellom den vulgære narsissistiske mannen med den rare sveisen og en politikk som for store deler av det amerikanske elektoratet fremstår som både rasjonell og fornuftig. Og det forklarer hvorfor vi ikke klarer å forholde oss til fienden, til Putin, og hvordan han, hans regime og flertallet av det russiske folk ser på krigen i Ukraina.

Når vi ser Biden og Putin på tv, ser de fleste to vidt forskjellige personer. I Biden ser mange en høyreist, velkledd og tillitvekkende og troverdig statsmann, slik vi forventer at en statsmann skal se ut. Dermed fester de lit til ham og tror på det han sier. Noen av oss ser imidlertid en eldre, geriatrisk mann som sliter med å gå, å huske og å snakke forståelig. Men jeg skal ikke dvele ved dét her.

I Putin ser vi imidlertid gjerne en sleip og kalkulerende fisk, en skallet, sammenkrøpet tiger klar til sprang, mest lik Gollum i «Ringenes herre», en som kommer fra et fjernt og ugjestmildt sted og som åpenbart ikke kan være til å stole på. De på den andre siden av gjerdet, russerne, i hvert fall de fleste av dem, ser det sikkert omvendt.

Det første som går tapt i krig, er sannheten. Begge parter i en konflikt forvalter sin egen versjon av de faktiske forhold. Det er viktig å huske at det ikke bare er fienden som har en lemfeldig omgang med fakta. Det gjelder i høyeste grad også oss selv!

Men skal vi ha noen som helst mulighet til å finne en vei ut av uføret og få til en diplomatisk løsning ved forhandlingsbordet, må vi forstå vår fiende så vel som oss selv og våre allierte. For å finne nødvendige kompromiss, må vi til en viss grad akseptere at det som er rasjonelt for oss, ikke nødvendigvis er det for motparten, og vice versa.

Vi må akseptere at virkeligheten ser annerledes ut fra den andre siden av gjerdet. Og vi må prøve å skille mellom form og innhold. Mellom hva vi tror vi ser og hører og hva som egentlig blir sagt. Det er i dette perspektivet Tucker Carlsons over to timer lange intervju med Putin bør bedømmes. Det kan være lurt å høre etter hva Putin egentlig sier.

Intervjuet ble på forhånd dømt nord og ned av en så godt som samlet amerikansk og vestlig presse. Ikke så rart, for Tucker Carlson satte med intervjuet av Putin omtrent hele den vestlige medieverdenen i forlegenhet. Han gjorde det New York Times, Washington Post eller Wall Street Journal skulle gjort for lenge siden hvis de fortsatt driver med journalistikk. Men det gjør de åpenbart ikke. De er blitt rene politiske propagandamaskiner for Demokratene. Og Demokratene trenger fortsatt krig i Ukraina om de skal ha mulighet til å vinne valget til høsten.

De samme publikasjonene har på lederplass gjentatte ganger tegnet et forenklet og banalt overflatisk bilde av Putin som en ond, beregnende og utilregnelig psykopat. Og Tucker Carlsson fikk følgelig sitt pass påskrevet og ble betegnet som et mikrofonstativ for Putin. Vår egen copy paste-statsminister, Jonas Gahr Støre, gjentok beskrivelsen av intervjuet i omtrent samme ordelag. Det er utrolig primitivt og lite konstruktivt, i alle fall om man har fredsforhandlinger i tankene.

Jeg skal ikke påstå at jeg forvalter den hele og fulle sannhet. Det gjør ingen av oss. Vi er alle farget av våre omgivelser, våre medmennesker og våre erfaringer. Men det jeg så, var noe ganske annet.

Jeg så riktignok en skallet liten mann med et stort og autoritært ego, en som åpenbart ikke er vant til å bli imøtegått. Men jeg så samtidig en statsleder med energi og stor intellektuell kapasitet. En som forstår at det er geopolitikken som regulerer forholdet mellom stormaktene. En som trekker inn kontekst og som snakker forståelig om sitt eget lands historie, og som argumenterer rasjonelt og konsistent ut fra Russlands langsiktige interesser.

Og jeg kjøper hans argumentasjon om at Russland prøvde å tilnærme seg Europa flere ganger på 1990-tallet, men stadig ble avvist av USA og Europa, som til tross for lovnader om det motsatte, ekspanderte uhemmet østover og inn i tidligere sovjetisk interessesfære.

Dét var en strategisk feil fra Natos side og er noe sentrale amerikanske utenrikspolitiske premissleverandører og eksperter i amerikansk utenrikspolitikk som bl.a. George Kennan, Jack Matlock Jr., Robert Mearsheimer, Henry Kissinger og en rekke andre har bekreftet en rekke ganger. Alt Putin sier er ikke feil.

Om invasjonen i Ukraina uomtvistelig er folkerettsstridig, har Putin rett i at den også i stor grad er fremprovosert av USA og Vesten. Vi har et medansvar for at det ble slik. Vi har dermed også et medansvar for å løse floken. Krigen i Ukraina er, i likhet med energipriskrisen, i stor grad selvforskyldt.

Det finnes knapt fnugg av denne selverkjennelsen i media og blant vestlige politikere. Vi forstår ikke motparten. Vi forstår heller ikke vår viktigste allierte, USA, og hva som er driverne i amerikansk innenrikspolitikk for å holde stedfortrederkrigen i Ukraina i gang.

Og vi forstår knapt nok oss selv og at våre egne nasjonale interesser ligger i å forhindre at krigen i Ukraina eskalerer og kommer hit, noe som meget godt kan skje dersom vi ikke bidrar mer konstruktivt til å få partene til forhandlingsbordet.

I stedet kaster sentrale vestlige og norske politikerne bensin på bålet med en retorikk som demoniserer motparten. Det kan nok gi stemmer innenrikspolitisk, men det er dårlig statsmannskunst og destruktivt i forhold til forsøk på å finne en diplomatisk løsning.

Russerne er nemlig verken dumme eller inkompetente. Putin er verken gal eller idiot. Russisk utenrikspolitikk er ikke drevet av en stormannsgal enkeltperson med tsaristiske ambisjoner. De er ikke evneveike de som går omkring i Kremls fornemme saler eller i den russiske generalstabens dystre korridorer. Og krigen i Ukraina har åpenbart støtte i brede lag av befolkningen.

Sett fra deres side av gjerdet er deres posisjoner både rasjonelle og konsistente i forhold til langsiktige russiske interesser. Deres propaganda er, som vår, selvsagt også full av «spinn». Og vi behøver ikke være overrasket over at de vil hevde et syn som er motsatt av vårt, verken når det gjelder den historiske bakgrunnen for krigen eller når det gjelder mulighetene for en forhandlingsløsning.

I så måte er Tucker Carlsons intervju ikke bare forbilledlig journalistikk, men et konstruktivt bidrag for å forstå motparten. En utenrikspolitikk basert på stereotypier og en oppfatning av omverdenen styrt av ønsketenkning og egen propaganda, kan fort føre veldig galt av sted.

Øystein Steiro Sr.

Vaktmester

Kjøp «Hvordan myndighetene bløffet oss» av Robert Malone!