Den skeive, polare uken fortsetter ved Polarmuseet i Tromsø. Nå med kavring som polare regalier, mens en fløyelspute vil ha det til at menn på polare ekspedisjoner bedrev øm kjærlighet. Roald Amundsen er også med, som papirdukke, med en kjole som tilbehør.

Document skrev for et par dager siden om den «skeive» utviklingen ved Polarmuseet, og også om at det er stort fokus på kjønn, sex, homofili, transer og normbryting ved andre museer, fra Sjøfartsmuseet til Valdres museum. Siden har det blomstret bare enda mer ved museet i Tromsø.

Kavring på museum

Kavringen er tydeligvis sentral i Polarmuseets satsing på samisk uke, eller Romsa Sámi Vahkku 2024, som det heter på facebook-siden til museet.
Med overskriften «Kavring som polare regalier», stadfester museet 7. februar at kavring var den aller viktigste brødmat for fangstfolk på hav og land i polare strøk.
Det kan sikkert stemme, men deretter hoppes det fra kavring på polferd til Kranes bakeri og konditori i Tromsø. I samme hus ble Borghild Krane født, psykiater og forfatter som visstnok skrev den første lesbiske roman i Norge: Følelsers forvirring, 1937. Det er den meget tynne linken til polfareren: Faren var baker. Kanskje av kavring? Selv om Fr. Krane jobbet som lege i Tromsø et par år under krigen, så bodde hun for det meste i Oslo.

Polarmuseet om kavring-verket:

«Kavringen, dette forgjengelig og skjøre bakverk som krakelere i det øyeblikk man tar en bit av den, blir ved Gjert Rognlis transformasjoner både et maskulint og et feminint smykke samt øredobber dekorert med ekte bladgull. Slik fremstår og glitrer verdien av nettopp kavringer, mer enn bling, de blir rett og slett polare regalier. Tekst: Førsteamanuensis i polar kulturvitenskap Marit Anne Hauan.»

Museet stengte kommentarfeltet etter to kritiske kommentarer: Mens Morten mente: Kavring som polare regalier? Her lurer jeg på hva som foregår? Er alle helt friske der nede? Kan kavringen være skadet av lang lagring? Spurte Morten, mens Otto stusset og lurte på om det dreide seg om «Bipolare kavringer». Deretter var det slutt med å si sin mening, men Polarmuseet rakk å takke Terje, som opplyste flere sider ved kavringen enn de regale: «Kavring ble av fangstfolk bløtet i vann og deretter stekt i fleskefett eller spekk, ble kalt for sluring har jeg fått fortalt av gamle fangstfolk.»

Polarmuseet om puta til kunstneren Gjert Rognli: «Pute til og med begjær. I denne originale stolen fra luftskipet Norge ligger en vakkert dekorert fløyelspute der hovedmotivet er to menn som kysser hverandre. Verket har tittelen «The Kiss» og iscenesetter ømt kjærlighetsrelasjoner mellom menn. Stolen peker imidlertid på en verdensrekord tuftet på nære relasjoner mellom menn i polar ekspedisjonsvirksomhet. I 1926 utførte luftskipet Norge første overflyvning av Nordpolen og første flyvning mellom Europa og Amerika over Arktis. Roald Amundsen hadde ideen til ekspedisjonen.» Skjermdump fra Facebook.

Pute til polart begjær

Dagen før, på selveste samefolkets dag 6. februar var det en fløyelsepute som ble fremhevet under Polarmuseets feiring av samisk uke:

«I 1926 utførte luftskipet Norge første overflyvning av Nordpolen og første flyvning mellom Europa og Amerika over Arktis. Roald Amundsen hadde ideen til ekspedisjonen, italieneren Umberto Nobile var ingeniøren bak luftskipet og amerikaneren Lincoln Ellsworth skaffet det meste av midlene.

Puta bærer fortelling om relasjoner mellom menn. Lincoln Ellsworth og Roald Amundsen ble nære venner og ekspedisjonsfrender. Ellsworth var full av beundring overfor denne «vikingeskikkelse», «denne ualmindelige mann» ga hans liv «en ny vending» og han understreker at «aldri har det vært en bedre leder enn han».»

Polardukken Roald, har kjole med seg som bekledning til isødet. Foto: Skjermdump fra Facebook.

Amundsen som papirdukke i kjole

Antyder de at Roald Amundsen ble skeiv på polarferd? Han ledet den første ekspedisjonen som nådde Sydpolen, og Amundsen er Norges mest kjente polfarer ved siden av Fridtjof Nansen.
Amundsen er en nasjonal helt, men Polarmuseet viser 9. februar stolt frem en papirdukke som ham, utrustet med kjole. Museet om verket:

««Papirdukken Roald» er et av verkene laget av kunstner Gjert Rognli for Polarmuseet, og står utstilt i museets butikkområde.

Kanskje spiller dukken på de mange rollene som Roald Amundsen inntok på begynnelsen av forrige århundre – som ekspedisjonsleder, polfarer og offentlig figur? Papirdukken Roald er i alle fall utstyrt med antrekk for enhver polar anledning, også crossdressingen som foregikk ved kryssingen av ekvator på den norske sydpolsferden, på vei mot erobringen av polen den 14. desember i 1911.» Tekst: Silje Gaupseth, som er daglig leder ved Polarmuseet.

Hvis Amundsen var «skeiv» på polferd, hva så? Men stemmer det, eller er det fri, idologisk styrt fantasi om en av Norges store helter? Ifølge Store norske leksikon så hegnet Amundsen godt om sitt privatliv mens han levde, men likte damer:

«Amundsen giftet seg aldri, men fra han flyttet hjemmefra 17 år gammel og til hun døde i 1924 var hans gamle barnepike Betty Anderson husholderske for ham. Han oppkalte et fjell i Antarktis etter henne. Hans bøker forteller om ekspedisjonene, men lite utenom. Også hans selvbiografi forteller lite om privatlivet. Hans privatarkiv og private dagbøker som senere er blitt gjort tilgjengelige, gir imidlertid innblikk i mannen bak ekspedisjonshistorien. Ikke minst det drømmende, romantiske forhold han hadde til flere kvinner, samt andre mer jordnære forhold supplerer det offisielle bildet.»

Den skeive, samiske kunstneren Gjert Rognli om en av sine arbeidsprosesser. Skjermdump fra Facebook.

Den nordnorske, samiske kunstneren bak verkene som fremheves under Samisk uke, og også i den store, skeive utstillingen gjennom to år, er Gjert Rognli. Han bor til vanlig i Oslo, og han «utfordrer museets polare fortellinger gjennom en rekke kunstverk i basisutstillingene», skriver Universitetet i Tromsø, som Polarmuseet er en del av.

Rognli blir ellers fremhevet både i inn og utland, og han var blant de mange «skeive» kunstnerne som deltok da Pride Art ble valgt til årets Olsokkunstner på Stiklestad i 2022, en utstilling Document har omtalt ved et par anledningen. Ikke bare fordi den ble vist i månedsvis på det som er et av de mest symboltunge stedene for det kristne Norge, men også fordi den ble vist rundt om i landet. Blant annet i Jakob kirke i Oslo. Rognli deltok blant annet med en skulptur av en korsfestet kråke, og en gullforgylt pistol med et kors i munningen.

Verket Sáivoloddi – The shaman bird, av Gjert Rognli. Dvs. korsfestet kråke eller ravn. «Med skulpturen trekker Rognli inn referanser til oppvekst blant noiadene og deres hjelpeånder blant dyrene. Ofte var denne hjelpeånden en fugl. Verket bærer med seg spørsmål om konflikt, fremmedgjøring, identitet, tro, sannhet og håp.» (fra katalogen) Pride Art på Stiklestad i 2022. Foto: Bente Haarstad.

I januar brukte Polarmuseet anledningen under filmfestivalen i Tromsø til å fremheve enda en skeiv historie, og en kvinne uten noen som helst tilknytning til polarhistorien, som en kan se. Det vil si Solvejg Eriksen (1903–1993), ukjent filmskaper, datter av Karlsøy-presten Alfred Eriksen, som stiftet avisen Nordlys. Hun skal trolig ha laget den første norske filmen som skildret lesbisk kjærlighet, «Cecilia». Det er linken til Polarmuseet. En ukjent kvinne, født i Tromsø, men bosatt for det meste i Oslo, laget en ukjent film for 70 år siden (undertegnede er tidligere filmanmelder og har vært leder av Trondheim Filmklubb og har aldri hørt om verken damen eller filmen). Men historien hennes er en del av Polarmuseets store utstilling «Polarhistorie på skeiva» som varer i to år. Ikke nok med det, men Fr. Eriksen skal attpåtil ha vært uenig i at det var Cecilias seksuelle legning som var filmens kjerne, ifølge Wikipedia.

Så hva skjer? Er poenget å skrive streite, norske menn ut av historien? Å bryte ned og kaste sentral norsk historie på søppeldungen? Å påvirke norsk allmennhet, barn og unge i «skeiv» retning? Eller er det bare noen som vil ha det gøy med sine private interesser og legninger, og som har vitenskapelige og museale posisjoner hvor de kan gjøre nettopp det? Uansett hva som ligger bak, så er sannsynligvis denne utviklingen lønnet og bekostet av oss, skattebetalerne.