Skjeberg kirke. Foto: Jac Brun / Nasjonalbiblioteket.

Vi kan lære mye prestehistorie ved å ta en kikk på hvordan ting foregikk i den verste nødsperioden i nyere tid i Sør-Norge: årene 1807–1813.

Jeg bruker mitt eget distrikt som utgangspunkt, siden det er her jeg gjennom åra har gått i dybden av historien slik den utspant seg på bakkenivå. Den kan ofte fortone seg helt annerledes enn den «prestehistorien» vi har fått gjennom skoler og medier.

Vi skal se på prestene som hadde ansvar for hele Sarpsborg-distriktet. Det besto den gang av kun to sogn: Tune og Skjeberg. Sarpsborg var ennå ikke skilt ut som eget sogn – og tilhørte Tune.

De ansvarlige for befolkningens ve og vel var Ole Christopher Randers i Skjeberg sogn og Andreas Kirchoff i Tune sogn.

Som prester ellers på Østlandet jobbet de på høygir i de grusomme nødsårene rett før 1814. Ved ekstraordinær innsats fikk de berget bygdesamfunn fra å gå helt til grunne i hungersnøden som herjet år etter år. De fikk tak i en del ekstra fødevarer som stammet fra andre regioner i landet.

I Tune sogn døde likevel hele 1/9 av innbyggerne i løpet av bare ett år: 1809!

Halvparten av kuene strøk med av mangel på fôr, og mange arbeidshester gikk samme veien. Mange familier sto plutselig uten livsgrunnlag.

Prestene hadde hendene mer enn fulle.

I den offentlige strukturen var det rett nok kommet på plass fattigkommisjon og skolekommisjon i løpet av 1700-tallet – «på papiret». Men i mitt kildemateriale fra Østfold ser jeg klart at det fortsatt var presten som i praksis sto ansvarlig overfor befolkningen.

Loven fastsatte til og med at det var presten selv som skulle være leder i disse kommisjonene. Og han hadde få eller ingen blant bygdefolket (i Østfold) som virkelig kunne trå til og avhjelpe ham med å organisere eller utføre «boklige oppgaver».

Som regel sto presten langt over sine sognebarn i kunnskap, utdannelse og administrativ erfaring. Prestens rolle i kommisjonene var derfor å være både leder, kasserer og regnskapsfører.

I store sogn som Tune hadde ordningen med kapellaner så vidt kommet i gang rett før 1800. Da kunne sognepresten iallfall få noe avlastning, men i perioder var arbeidsmengden likevel overveldende.

De grusomme nødsårene varte fra 1807 til 1813 (med unntak av 1810 hos oss). Året 1813 var verst. Og så kom krigen i 1814 på direkten, og de påfølgende store problemene fram til 1820-tallet i den nyfødte nasjonen Norge, som var på konkursens rand allerede «ut fra hoppkanten».

Årsaken til nøden fra 1807 og framover var kulde, regn og uår. Avlingene sviktet, og det vesle kornet som hadde klart å komme opp, frøs bort tidlig på høsten. Folk i de gode jordbruksbygdene Tune og Skjeberg sultet i hjel for fote.

Mange spiste mose (!) for å prøve å holde liv i seg en stund videre, men fikk mangelsykdommer. Mange døde av «blodsott» (dysenteri), en smittsom tarmsykdom.

Prestene måtte stå midt oppi dette, både med hjemmebesøk på dødsleiet og begravelser. Flere prester ble selvfølgelig smittet, og flere av dem døde.

Barkebrød

Denne perioden i vår historie er kjent som «barkebrød-tida». Folk hadde måttet ty til barkebrød også tidligere, men de hadde begrenset kunnskap om dette. Ofte samlet de feil type bark, og de foredlet den heller ikke. Mest ble det bare tomt «vomfyll».

Men i disse nødsårene grep prestene inn og lærte opp sine sognebarn: Det er den lyse innerbarken på løvtrær som er best å bruke og gir brukbar næring. Ikke ytterbarken, slik mange hadde gjort tidligere.

Prestene lærte bort hvordan og når barken best kunne berges inn, henges til tørk og så males til mjøl. Alm var best, men ikke så utbredt. Man måtte derfor bruke bare grenene og la stammen stå igjen, så nye grener kunne vokse ut.

Prestene ga også gode råd om selve bakingen, om blandingsforhold med annet mjøl etc. Andreas Kirchoff fikk ord på seg for å være en spesielt god bakermester og inspirator. Han startet som prest i Tune i 1804 og var godt etablert da nødsåra satte inn for alvor.

Verre var utgangspunktet for Ole Randers i Skjeberg. Han kom som prest til sognet i 1811, altså midt oppi disse kriseårene. Men måten han raskt satte seg inn i de lokale forhold på, svingte seg rundt og fikk skaffet korn og nødvendigheter til sitt sogn, var imponerende.

Andreas Kirchoff kan også stå som eksempel på noe jeg har nevnt tidligere: Prestene betalte stundom av egen lommebok for å berge liv i sognet sitt.

Etter de forferdelige erfaringene fra nødsårene 1807–09 søkte Kirchoff fogderiet om midler til å bygge et kornlager ved kirken – til bruk for de mest utsatte sognebarna i eventuelle nødsår, pluss lager av godt såkorn videre.

Men han fikk avslag.

Da bestilte Kirchoff resolutt tømrere som skulle sette opp kornlageret allikevel, på hans egen regning. Han klarte ikke tanken på å se befolkningen sin seigpines slik en gang til, så han brukte sine private midler – hovedsakelig til arbeidslønn. Tømmeret fikk han gratis fra gårdene i Agnalt.

Kornbua sto ferdig i løpet av 1811, akkurat i tide (!) til å berge liv da hungersnøden i 1812–13 satte inn, den frykteligste av dem alle. Sognepresten ble ikke akkurat mindre folkekjær etter den innsatsen.

Også i Skjeberg døde mange av sult og svekkelse, men det kunne gått mye, mye verre hvis ikke sognepresten hadde stått på slik han gjorde for å skaffe havre, bygg, erter, tørrfisk og såkorn til sitt store distrikt.

Han var i praksis «kommunens forsyningsnemd» og ansvarlig for å skaffe mat til de mest utsatte. Presten måtte som regel også ordne med frakt av det han klarte å skaffe av fødemidler fra andre steder.

Hver sogneprest måtte søke amtmannen om forsyninger – med begrunnelse i sognets tilstand.

Jeg ser av hans brever at Randers i tillegg prøver å få «Hr. Kammerraaden» til å anbefale noen av hans søknader. Han viser til at han har fått avslag på de forrige søknadene, og trenger støtte. Han må virkelig streve for å vinne gehør oppover i systemet. For det er stor nød overalt på Østlandet, og knapt med ressurser.

Han søker om korn, erter og tørrfisk fra Kongens proviantlagre («Militære Magazin») i både Fredrikshald og Fredrikstad. Amtmannen hadde oppgaven med å fordele godene mellom de ulike sogn.

Ofte søker Randers amtet om «80 Tønder Havre og 50 Tønder Byg». Andre ganger står det «100 Tønder – 4 Skibslaster Havre».

Noen ganger må han prøve å få lånt fødevarer: «… låne 30 Tønder Ærter til Skjeberg Præstegjeld», med løfte om tilbakebetaling før jul.

Frakt manglet

Godt såkorn var det enda verre å få tak i her i amtet (Smaalenene). Randers fikk gjennom kontakter i hovedstaden håp om å få kjøpe noe der.

Men så var det frakt, da! Hvordan kunne dét ordnes?

Randers dro rundt til folk langs kysten som hadde båter av en viss størrelse og ba om fraktetjenester. Men nei, ingen turte å seile til Christiania!

«Det mislykkedes ganske da ingen af Strandsidderne her var bekjendt på det Farvand og kunde paatage sig saadan Tur», skriver den skuffede presten i et av sine «tiggerbrev» til amtet.

Presten går også inn noen ganger med rådgivning.

Mange måtte bruke det dårlige, umodne kornet de tross alt fikk høstet inn, men dette var faktisk farlig å spise, oppdaget presten, som også hadde helseansvar for sognet sitt.

Han skriver 18. november 1811:

«De skadelige følger af kornet vise seg allerede i en stærk diaree, som jeg frygter for let kan udarte til Blodgang.

Især var dette tilfældet i Skjebergdalen, hvor næsten alle opsidderne have gjort en saare slet høst. – Jeg troer at det bedste middel til at standse dette ondet med, vilde være om man havde gammelt tørt korn til blanding. Jeg har derfor anmodet Amtet ved Provideringscommissionen at faae sendt til denne bygd 50 tønder havre og 50 tønder byg.

Jeg haaber at Hr. Kammerraaden ogsaa med sin nyttige indflydelse vil understøtte dette mit andragende.»

Året etter beskriver han situasjonen slik:

«Al Afgrøden staar endnu ude på Marken og er saa forgrod og gjennemblødet at den neppe nogensinde kan være tjenlig til Sæd.
O tempora! – Gid vi alt havde overstaaet dette Aar!» avrunder han med et skriftlig sukk.

Hos Randers møter vi en holdning som kunne være ganske vanlig blant prester: Han ofrer seg helt i jobben for bygdas overlevelse gjennom krisetider.

«… som ene Præst i et vidløftigt Sogn faaer jeg ei nogen Tid til overs …»

Visse befolkningsgrupper var mest utsatt, og deres utsikter til å klare seg avhang til en viss grad av sognepresten på stedet. De fleste prester tok selvfølgelig dette på dypeste alvor.

Dette var et tungt ansvar og en plikt som hvilte på sogneprestene før ca. 1850 – som så mye annet som lå på prestens skuldre før kommunale organer omsider ble etablert.