Året er 2014 og Terje Aasland (Ap), Heikki Holmås (SV) og Jon Evang fra «miljøstiftelsen» Zero feirer vedtaket om elektrifisering av Utsirahøyden i Nordsjøen, der Johan Sverdrup-feltet ligger. Året etter var Holmås saksordfører da Stortinget ratifiserte Paris-avtalen. Foto: Marte Christensen / NTB

I 2015 stemte alle partier på Stortinget for at Norge skulle slutte seg til Paris-avtalen, hvor Norge meldte inn 50 prosent CO₂-kutt, mens f.eks. Kina meldte inn en dramatisk økning. «Klimamålene» er nemlig fastsatt etter hvert lands politiske synsing, men politikerne i Norge bestemte at vi skulle bli «best i verden», som alltid.

Spørsmålet er: Hvilken risikoanalyse lå til grunn for dette vedtaket? Hvordan ble de folkevalgte advart om hva som kunne gå galt med «grønt skifte» og hva konsekvensene kan bli hvis denne høyrisikable «omstillingen» feiler?

Hvis man gjør vedtak uten konsekvens­utredninger eller risiko­analyse, er faren stor for at man vedtar noe som kan bli en katastrofe for samfunnet både økonomisk og logistisk. Slikt politisk overmot kan f.eks. ende med at man vil gjøre Island til verdens bank­hovedstad, slik vi så under finanskrisen i 2008 … og se hvordan dét gikk.

Alle voksne mennesker forstår at enhver aksjon har en reaksjon, og under ethvert vedtak ligger en risiko. Det er derfor man foretar konsekvens­utredninger og risiko­vurderinger, og nettopp derfor har vi Direktoratet for samfunns­sikkerhet og beredskap (DSB).

DSBs hovedkontor i Tønsberg. Foto: Anita Andersen / DSB / Flickr (cc by-nd 2.0 deed).

DSB har ansvar for å ha oversikt over risiko og sårbarhet i samfunnet

Ifølge etatens nettsider har DSB ansvar for nasjonal sikkerhet og beredskap, brann- og elsikkerhet, industri- og næringslivs­sikkerhet, samt farlige stoffer og transport av farlig gods. Ifølge dem selv er deres formål:

å ha oversikt over risiko og sårbarhet i samfunnet. Vi skal være pådriver i arbeidet med å forebygge ulykker, kriser og andre uønskede hendelser, og skal sørge for god beredskap og effektiv ulykkes- og krisehåndtering. DSB er underlagt Justis- og beredskaps­departementet.

Når politikerne vedtar å lage et helt nytt samferdsels- og energi­system basert på å fjerne fossile hydro­karboner til oppvarming og samferdsel, elektrifisere hele samfunnet, tvangs­innføre en overgang til batteri­kjøretøy, elektriske ferger og batterifly, og endre hele kraft­systemet vårt til å omfatte variable vindturbiner, solpaneler og overførings­kabler samt gigantiske batteri­banker – så er ikke dette noen liten risiko. Det skjønner alle voksne mennesker. Og optimisme fjerner ikke denne trusselen.

Bjørn Samset, fysiker og klimaforsker ved Cicero, taler under DSB-konferansen «Samfunns­sikkerhet 2023», hvilket tyder på at DSB anser klima­endringer og ikke klima­politikk som en sikkerhets­trussel. Foto: Anita Andersen / DSB / Flickr (cc by-nd 2.0 deed)

Når man i tillegg vedtar å starte med storstilt produksjon, transport og distribusjon av eksplosive og livsfarlige stoffer som hydrogen og ammoniakk i store kvanta over hele Norge, så sier det seg selv at risikoen er skyhøy – og den blir ikke mindre av at alt skal gjøres i storskala, ekspressfart og panikkmodus.

«Grønt skifte» fremstår rett og slett som et livsfarlig eksperiment med hele samfunnet, og noen burde jo informert både media, publikum og stortings­representantene om dette før de vedtok «energi­omstillingen»? Ikke sant? Så vi kunne fått en skikkelig debatt? Den jobben ligger åpenbart hos DSB, og derfor bestemte jeg meg for å etterlyse disse risiko­vurderingene og rapporten bak.

Hvor er papirarbeidet? 

Jeg startet med å sende en mail til pressevakten i DSB, hvor jeg informerte dem om at en energi­omstilling vekk fra fossile hydro­karboner aldri er gjennomført i stor skala noe sted. Jeg har heller ikke vært i stand til å finne noen omfattende småskala­forsøk over lengre tid, noe sted i verden, som kan dokumentere funksjonalitet, utfordringer, farer og kostnader ved å utelukkende basere et lands energi­forsyning på vind, sol, batterier, hydrogen, biodrivstoff og ammoniakk – slik man gjør nå. Dette er ikke bare en politisk visjon; gjennom­føringen er allerede i gang.

Derfor ba jeg DSB om å fremlegge en oversikt over konsekvens­utredninger, risiko­vurderinger og advarsler som DSB har foretatt og publisert for å informere politikerne om farene, problemene, risikoen og kostnader ved å elektrifisere det norske samfunnet på denne måten, og gjennomføre et «grønt skifte» innen 2050.

Alt tyder nemlig på at dette politiske prosjektet kan medføre alvorlig risiko for samfunns­sikkerheten – ikke bare rundt nærings­drift, oppvarming, samferdsel og økonomi, men også rundt spørsmål som giftighet, eksplosjons­fare, brannfare og teknisk svikt som strømbrudd etc. Veldig mye kan gå galt – og da gjør det gjerne det.

God dag mann økseskaft

Svaret kom fra Marit Endresen, fungerende avdelings­direktør (Avdeling for Kjemikalie-, Produkt- og El-sikkerhet). Hun påpekte at DSB jobber kontinuerlig med å ha oversikt over risiko i samfunnet og tilpasse vårt forebyggende arbeid i tråd med endringer som kommer som følge av blant annet den grønne omstillingen – og dét låter jo lovende.

Hun sa også at det i flere år er gjort en rekke utredninger, studier, analyser, veilednings­arbeid og regelverksendringer som følge av den grønne omstillingen. Dessuten informerte hun om at DSB samarbeider med de nordiske landene, og inter­nasjonalt gjennom EU når det gjelder omstillingen. Dét låter ikke like lovende, for bør ikke DSB heller advare mot «omstillingen» hvis risikoen viser seg å være for stor?

Vi fikk noen «bakpå»-eksempler på DSBs innsats for samfunns­sikkerheten som her og her. Det vi imidlertid ikke fikk, var det vi etterspurte: en overliggende, generell risiko­vurdering og advarsel fra 2015 (eller senere) som informerte stortings­representantene om risikoen de løp gjennom å vedta «grønt skifte» som helhet før de vedtok det. Men hun la til:

– DSB sin oppgave er å tenke på samfunns­sikkerheten, og det er sikkerheten som omtales i vårt arbeid med kunnskaps­grunnlag, informasjons- og veilednings­arbeid. DSB er pådriver for at aktørene samarbeider. DSB legger til rette for dialog og samarbeid mellom partene, også om konkrete problem­stillinger som gjelder den grønne omstillingen.

Visesentralbanksjef Pål Longvas innlegg under DSBs konferanse i fjor viser at man i prinsipp forstår helhetstenkning, men i praksis er den likevel fraværende når det gjelder «det grønne skiftet». Foto: Anita Andersen / DSB / Flicksr (cc bt-nd 2.0 deed).

Jo takk, men hvor er papirarbeidet? 

Det låter fint med dialog og samarbeid, men når det gjelder risiko­vurdering, er jo ikke dét godt nok. Derfor sendte jeg en ny mail hvor jeg igjen etterlyste en total og helhetlig konsekvens­utredning og/eller risiko­vurdering rundt hele det grønne skiftet, og det altså før det ble implementert og vedtatt i Norge. Subsidiært i ettertid under innføringen når man oppdaget farene. Mailen gikk som følger:

– Vi etterlyser altså en studie av hva som kan skje hvis utfasingen av fossil energi til fordel for «fornybart» og elektrifisering gjennom vind, sol, batterier, hydrogen og ammoniakk ikke fungerer som ønsket og håpet, eller feiler totalt. En studie som informerer politikerne om mulige farer, fallgruver og negative konsekvenser rundt å omstille Norges energi­forsyning, samferdsel og infra­struktur på denne måten. For som dere sikkert vet:

– Mye kan gå galt med ny teknologi, og særlig når det ligger hastverk bak. Et slik energisystem er eksperimentelt og er aldri utprøvet med suksess i storskala noe sted over lengre tid. Hva kan dette innebære for samfunns­sikkerheten, og hva trengs av beredskap når samfunnet skal drives av sol, vind, batterier, hydrogen og ammoniakk?

– Alle elementene i «grønt skifte» har åpenbare farlige og negative sider for både samfunns­sikkerhet og beredskap som politikerne bør være godt informert om før de vedtar å innføre det i storskala. Både for å ha et godt beslutnings­grunnlag, men også så de ikke i ettertid kan unnskylde seg med at de ikke visste om farene. Det vil jo slå direkte tilbake på DSB.

Ikke still oss ekle spørsmål!

Svaret jeg fikk på denne mailen, var ikke helt overraskende, for jeg opplevde litt av det samme da jeg spurte Finans­departementet etter et kostnads­overslag for «grønt skifte» frem mot 2030 og 2050 – eller da jeg spurte FREYR AS om detaljene bak batteri­fabrikken i Mo i Rana. Dette opplever alle journalister som stiller kritiske spørsmål til politiske visjoner: Plutselig blir smilende, bilde og imøtekommende kommunikasjons­eksperter svært lite meddelsomme og opptatt av å spikke økseskaft og røyklegge området så fort de kan si «lønnspålegg». Svaret jeg fikk fra DSB, var imidlertid litt annerledes:

– Hei igjen. Vi har ikke annet svar enn det du allerede har fått, men viser til NFD, som er ansvarlig for veikartet for grønt industriløft. Mvh. Henriette, pressevakt

Nå vet ikke jeg hvem «Henriette» er, og sist jeg sjekket, var vi ikke venner på fornavn – så det var jo litt uproft. Det er også uvanlig at offentlige instanser som har plikt å svare pressen viser en slik arroganse, for jeg spurte ikke DSB om grønt industriløft. Det vanviddet har jeg allerede avslørt.

Dette er jo ikke verre enn å bare si sannheten: «DSB har aldri foretatt noen slik risiko­vurdering». Redaksjonen vår finner nemlig sannheten til slutt. Det som ikke er uvanlig, er at den offentlige PR-muren henviser til neste luke og andre departementer – som her, hvor de viser til (NFD) Nærings- og fiskeri­departementet. Målet er at media skal legge ut på en ansvars­pulveriserende ørken­vandring. Men nei.

Samfunnssikkerhet er DSBs ansvar. Punktum.

Å unnlate å foreta en slik konsekvens­utredning og risiko­analyse, ville være oppsikts­vekkende uansvarlig, og noe som fra mitt ståsted ligner mistenkelig på en tjeneste­forsømmelse – med mindre DSB har fått politisk ordre om ikke å gjøre en slik analyse. For et slikt dokument ville jo gjøre publikum skrekkslagne over den skyhøye risikoen politikerne leder oss inn i, både samfunns­messig, samferdsels­messig, energi­messig og fysisk: Batterier, hydrogen og ammoniakk er livsfarlige elementer i stor skala. Derfor ble jeg nødt til å be DSB presisere og oppklare sitt ståsted i en siste mail:

1. Det var en merkelig reaksjon: Bare så jeg forstår dere riktig: DSB har altså ikke foretatt noen risiko­vurdering for «grønt skifte» som helhet? Hverken i forkant av innføringen av dette politiske prosjektet, eller underveis? Ja eller nei? Å ikke svare tolker vi som et nei.

2: Politikerne har altså ikke fått noe grunnlag fra dere om hvordan energi­omstillingen kan true samfunns­sikkerheten hvis den feiler? Ja eller nei? Å ikke svare tolker vi som et nei.

3: Hvis nei: Våre kilder påpeker at energi­forsyningen er helt avgjørende for både samfunns­sikkerhet og beredskap, så hvorfor har dere ikke gjort noen slik helhetlig risiko­vurdering? Å ikke svare vil vi tolke fritt.

4: Dette leder oss til et ekstra spørsmål: Myndighetene vil nå satse stort på hydrogen som energilager. Komprimert eller flytende hydrogen er ekstremt farlig, volatilt, eksplosivt, korrosivt og i tillegg svært energi­krevende å produsere. Vil dere foreta en grundig risiko­vurdering rundt dette så politikerne forstår farene og har et godt fakta­grunnlag?

Denne mailen fikk jeg aldri noe svar på. Hvilket altså innebærer at DSB aldri har gitt politikerne noen advarsler om den enorme risikoen de leder samfunnet vårt inn i. Og hvis DSB ikke advarer om at samfunnssikkerheten kan trues, og hvilken beredskap dette vil kunne kreve på lang sikt, hva skal vi da med DSB? Det hele minner om Sverige, hvor politikere i ettertid hevder at ingen advarte dem om masse­innvandringen, og derfor kan de fraskrive seg alt ansvar med et lettvint «vi så det ikke komme».

Vet politikerne at DSB ikke gjør jobben sin? 

Document.no har allerede avslørt at Finans­departementet aldri har gjort noe for å tydelig­gjøre hva «grønt skifte» vil koste, noe som i praksis gjør hele budsjett­prosessen til Stortinget meningsløs og basert på falske forutsetninger. Og Direktoratet for samfunns­sikkerhet og beredskap har aldri foretatt noen samfunnssikkerhets­vurdering rundt å basere hele samfunns­veven vår på batterier, hydrogen og ammoniakk, fra tusenvis av vindmøller og solpaneler som gir strøm av og til.

Vi går altså blinde inn i fremtiden, og det er vanskelig å forestille seg noe farligere. Derfor er det på tide at du som leser tar kontakt med både andre medier og stortings­representantene og etterspør noen svar. Folket har rett til og krav på å få vite hvilken sikkerhets­risiko de utsettes for i fremtiden.

Kjøp «Et varslet energisjokk»!