Visualisering av et kjøretøy som kan observere og høste mineraler på havbunnen. Stillbilde fra animasjon: MIT Mechanical Engineering / YouTube.

Vestens befolkning har opplevd en eventyrlig økning av leve­standarden siden begynnelsen av 1800-tallet, og store deler av resten av verden følger etter. Årsaken til denne veksten er at arbeiderne har blitt mer produktive, og årsaken til den økte produktiv­iteten er innovasjoner. Innovativ kapital (maskiner, kunnskap, organisering, ferdig­heter med mer) har gjort det mulig for arbeidere å produsere stadig flere goder.

Mange mener at denne utviklingen ikke er bære­kraftig. Den over­skrider angivelig jordens tåleevne, og det tvinger seg derfor fram at veksten må stoppe og at vi endog må gå ned i leve­standard. Istedenfor videre vekst må vi finne oss i det som noen kaller for nedvekst. Først vil jeg argumentere for at vekst er en bære­kraftig utvikling og deretter vise at nedvekst vil være en katastrofe for menneskene.

Loven om avtagende avkastning er en av de viktigste økonomiske lovene. Det finnes en optimal fordeling av ressurser, kapital og arbeidere for alle firmaer, men bortenfor den optimale fordelingen vil for eksempel enhver ekstra arbeider føre til gradvis mindre ekstra produksjon. Gitt den eksisterende tekno­logiske kunnskapen er det derfor en øvre grense for hvor mye som kan produseres av alle goder. Løsningen på dette problemet er innovasjoner som reduserer prisen på ressurs­utvinning, gir mer effektive maskiner og øker arbeidernes ferdigheter.

Det er et empirisk faktum at tilgangen på alle ressurser med tiden blir vanskeligere. De beste metall­årene utvinnes først og de beste jordene dyrkes først. Med tiden blir kvaliteten på nye metall­årer og jordbruks­marker stadig dårligere. Intuitivt skulle man da tro at ressurs­utvinning etter hvert vil gå ned, som for eksempel ideen om peak oil illustrerer, og at økningen av mat­produksjon vil stagnere. Empiri viser at dette ikke er tilfelle, og årsaken er stadig nye og mer effektive innovasjoner for ressurs­utvinning og jordbruk.

Empiri viser at produksjonen av de fleste ressurser og matsorter har økt de siste to hundre årene. Men ikke bare produseres det mer. Ressurser og mat blir stadig billigere. I en tid med fiat­penger og inflasjon er dette ikke så lett å se, men en måte å vise dette på er å bruke begrepet tidspris (timeprice) som er definert som prisen på en vare delt på time­lønnen. Tidspris er den tiden en arbeider må arbeide for å kunne kjøpe et produkt og måles i timer og minutter. Fordelen med timepris er at den er uavhengig av inflasjon, og det gjør det mye lettere å sammenligne velstands­utvikling over tid.

Empiriske studier viser at vi fra 1800-tallet til nå har måttet jobbe stadig kortere tid for å kunne kjøpe nesten alle produkter. Et ekstremt eksempel er at en arbeider i år 1800 måtte arbeide 5,37 timer for å kunne betale for en time med lys. Med dagens LED-teknologi er tidsprisen 0,16 sekunder. Gjennom­snittlig brukte en amerikansk blåsnipp­arbeider 25 ganger så lang tid i 1900 som i 2018 på å tjene penger til å kjøpe et utvalg på 40 vanlige råvarer. Sagt på en annen måte så falt tidsprisen med 96 prosent. Disse varene inkluderte sukker, nikkel, kull, biff, kopper og 35 andre vanlige råvarer.

Dette viser at selv om tilgangen på nye ressurser eller ny god matjord blir stadig dårligere, så oppveier den tekno­logiske utviklingen for dette med stor margin. Dette er et ytterst viktig empirisk faktum, og manglende forståelse av dette er grunnen til at mange feilaktig tror at økonomisk vekst må stoppe.

Løsningen på begrensningene som følger både av loven om avtagende avkastning og ressurs­reservenes avtagende kvalitet, er innovasjoner. Det er viktig å skille mellom invensjoner og innovasjoner. En invensjon er en ny oppfinnelse som løser et eller annet problem effektivt med ønsket virkning (et teknisk framskritt). En innovasjon er en invensjon som høster profitt på det frie markedet. For at en invensjon skal kunne bidra til bære­kraftig vekst, er det nødvendig at den lar seg omdanne til en innovasjon (et økonomisk fram­skritt). Det er entre­prenørene som gjør dette.

I historien finnes det mange eksempler på uselgelige invensjoner. Kineserne sto bak mange oppfinnelser (krutt, papir, bok­trykker­kunst med mer), men det var først i Europa at entre­prenører omgjorde disse oppfinnelsene til profitable innovasjoner. Kina manglet institusjoner for kreativt entre­prenør­skap. Moderne vind­møller er eksempler på invensjoner som ikke er omdannet til innovasjoner, da vind­mølle­produksjonen er avhengig av subsidier. Vind­mølle­produksjon er derfor ikke bærekraftig.

Innovasjoner følger av markeds­prosesser hvor entreprenører tester ut nye invensjoner. Dersom en invensjon selges for mer enn produksjons­kostnadene, så er invensjonen en innovasjon og entre­prenøren høster profitt. En forut­setning for rasjonell økonomisk kalkulering er at produksjons­faktorene er i privat eie. Rasjonell økonomisk kalkulering er umulig dersom produksjons­faktorene er i offentlig eie.

Dette ble vist av økonomen Ludwig von Mises for over hundre år siden. Priser oppstår når uavhengige økonomiske aktører tester kapital, varer og tjenester blant uavhengige forbrukere. Pris­mekanismene sørger for effektiv koordinering av kjøp og salg og avslører profitt og tap. Det er viktig å forstå at pris­fast­settelsene er basert på prøving og feiling blant mange aktører over tid. Dersom produksjons­faktorene er i offentlig eie, finnes intet marked for effektiv og bære­kraftig pris­dannelse. Et eksempel er det offentlige helse­vesenet i Norge, hvor prising av helse­tjenestene er et byrå­kratisk gjett­verk uten markeds­økonomisk forankring, og de er derfor ineffektive av nødvendighet.

De fleste invensjoner høster ikke profitt og forsvinner derfor fra markedet. Å finne innovasjoner forutsetter prøving og feiling av mange uavhengige økonomiske aktører. Empirisk kan dette illustreres av en studie som viste at av 10.000 forretnings­ideer, startet 1000 bedrifter opp. Av disse fikk 100 bedrifter risiko­kapital, og 20 fortsatte med å legge ut aksjer for salg. Til slutt var det bare igjen to markeds­ledende bedrifter.

Denne prosessen skjedde ved hjelp av entre­prenører som kunne kalkulere rasjonelt i et fritt marked. At staten uten mulighet til rasjonell økonomisk kalkulering skal kunne velge ut innovative og bære­kraftige ideer, er utopisk. Subsidier gir falske pris­signaler og bidrar ikke til økonomisk vekst. Det motsatte er tilfelle da subsidiene dreier markedet bort fra innovative markeds­aktiviteter. Det blir mer lukrativt for økonomiske aktører å selge subsidierte invensjoner enn å teste ut mulige innovasjoner. Det grønne skifte er basert på subsidiering av invensjoner og er derfor vekst­hemmende og destruerer kapital. Det er nedslående at dagens NHO ledelse søker profitt gjennom subsidier og ikke innovasjoner i et fritt marked. Subsidiert profitt er destruktivt, mens profitt i det frie marked bidrar til bære­kraftig velstands­utvikling.

Det finnes ingen kjente grenser for hvor langt vekst i et fritt marked kan nå. Markeds­prosessen sørger for at innovasjoner avløser hverandre på ubestemt tid. Julian Simon var den første økonomen som viste dette både teoretisk og empirisk. Så lenge entre­prenørene får operere fritt, vil nye innovasjoner gjøre det mulig å produsere lønnsomme råvarer fra stadig dårligere kilder. Til og med ørken kan dyrkes opp profitabelt, som vist i Israel. Julian Simon var derfor tydelig på at det i det lange løp bare finnes én knapp ressurs, og det er menneskers tid. Innovasjoner er tidkrevende, og menneskene har alltid begrenset tid til rådighet. Jo flere mennesker desto større er sann­synlig­heten for at det oppdages nye innovasjoner. Velstand er derfor avhengig av mange mennesker, fordi mennesket er den ultimate ressurs. Empiriske studier viser at tidsprisen faller når befolkningen øker.

Det er en likhet mellom prøving og feiling på markedet og den darwin­istiske evolusjon. Dette er ikke tilfeldig. Det er vist at biologisk evolusjon må følge darwin­istiske prinsipper på grunn av termo­dynamikkens andre lov, som kanskje er den viktigste naturloven. Biologisk evolusjon er forenlig med denne loven nettopp fordi den inkluderer uavhengig prøving og feiling (tilfeldige mutasjoner og rekombinasjoner). Av samme grunn må også økonomisk vekst inkludere uavhengig prøving og feiling, noe privat eiendoms­rett og gode pris­mekanismer sørger for.

De som tror at jordens bærekraft er begrenset, forstår hverken økonomisk teori eller har kjennskap til at natur­ressurser blir stadig billigere i et fritt marked. De ønsker at staten skal regulere økonomisk aktivitet for å stoppe veksten og endog fremme negativ vekst (nedvekst). Det kan staten bare gjøre ved å oppheve eller sterkt regulere privat eiendoms­rett og svekke forutsetningene for innovasjoner.

Utviklingen kommer i så fall til å følge en spiral mot kollaps, da tilgangen på nye ressurser uunngåelig blir stadig dårligere, og det ikke lenger finnes innovasjoner som opphever for dette. Forurensning kommer til å øke, slik tilfellet var i kommunistiske land som Sovjet­unionen, hvor privat eiendoms­rett var sterkt begrenset. I motsetning til kommunistiske land har rike land basert på privat eiendoms­rett håndtert forurensning mye bedre. Smog er ikke lenger et stort problem i Vestens byer, og elver er renset opp.

Nedvekst byr også på et annet problem. Historisk var folk flest like fattige på 1700-tallet som for tusener av år siden. Den vanligste måten å bli rik på var gjennom vold. Aristo­kratiet baserte sin rikdom på krigs­bytte, slaveri og under­trykking av vanlig folk. Dersom staten regulerer folket med nedvekst som mål, er det sannsynlig at en voldelig elite vil reise seg igjen og under­trykke folk slik historien viser mange eksempler på. Dette kan skje selv om nedvekst ikke er målet da det grønne skiftet eller andre inngripende reguleringer i markedet uansett vil kunne føre til negativ vekst.

Det finnes ingen kjente grenser for økonomisk vekst i et fritt marked med veldefinerte private eiendoms­rettigheter som sørger for utallige innovasjoner. Ideen om nedvekst skyldes mangelfull kunnskap om økonomisk teori og historiske fakta om pris­utviklingen på råvarer og andre varer de siste to hundre årene. Denne ideen er farlig og fører ikke bare til forurensning, nød og fattigdom. Den bærer også i seg kimen til et under­trykkende samfunn styrt av en voldelig elite. Men kanskje er det noen som faktisk ønsker en slik utvikling til tross for kunnskap om innovasjoners betydning?

Kjøp «Usikker vitenskap» av Steven E. Koonin som papirbok her og som ebok her!