Det er vill panikk i USAs demokratiske parti, som nå må innse at det i årevis har fostret en slange ved sin barm i form av partiets egen, stadig mer rabiate venstrefløy. Og nå har slangen begynt å bite demokratiske ledere som i likhet med Joe Biden trodde de kunne utnytte de unge ved å innta ekstreme posisjoner selv. Det gikk bra en stund, men så kom angrepene på Israel fra Hamas, som tvang de fleste demokratiske ledere til å stille seg på Israels side. Til sin sorg må de nå erkjenne at de har mistet sine egne muhammedanere, kommunister og selverklærte marxister, som har utviklet seg til rene antisemitter og nå truer Joe Bidens gjenvalg i flere svingstater – spesielt dem med stor muslimsk befolkning. Ved den ene demonstrasjonen etter den andre blir Joe Biden kalt en massemorder av dem han hadde ansett som sikre støttespillere.
I byen Dearborn, Michigan, som har den største konsentrasjonen av muslimer i USA, er den helt gal etter en kommentator i Wall Street Journal 2. februar – som svar på støtten fra lokale imamer og politikere for Hamas og Iran, kalte byen «America’s Jihad-hovedstad».
Kommentaren har skapt mye rabalder – ikke bare blant de vanlige muslimene. Som alltid har de hastet med å påta seg rollen som ofre, og jamrer nå over at Dearborn er truet av voldshandlinger. Byens ordfører, Abdullah Hammoud, og Michigans demokratiske guvernør, Gretchen Whitmer, fordømmer Wall Street Journals «islamofobi», og Whitmer kaller kommentaren «ond og uvitende». Hun kan tross alt ikke risikere å legge seg ut med sin lokale muslimske befolkning heller.
Nylige hendelser gir meg lyst til å publisere noe jeg skrev for noen år siden etter å ha besøkt Dearborn i 2016:
«Det eneste gode som kan anføres til fordel for islam, er at når Allahs religion hersker overalt, må det i det minste være fred. Kanskje en skummel fred, men likevel ro og fravær av blodsutgytelse. Når den siste vantro blir drevet ut eller drept, bør det ikke være mer å kjempe med. Menneskeheten kan da gå inn i en evig dvaletilstand.
Det var derfor med stor forventning jeg i mars 2016 dro til Dearborn, en forstad til Detroit.
En gang i tiden var Dearborn en hovedbastion for den organiserte arbeiderklassen, nærmere bestemt de titusenvis av bilarbeidere ansatt ved Fords berømte River Rouge-fabrikker. Her foregikk noen av den amerikanske arbeiderbevegelsens mest ikoniske kamper på 1930-tallet, da titusenvis av arbeidere bokstavelig talt kjempet mot Fords organiserte kjeltringkorps. Nå er det ingen industriarbeidere igjen i Dearborn. Arealet er blitt nesten 100 prosent muslimsk, og muslimer er ikke engasjert i industrien i noen vesentlig grad.
Så vidt jeg vet, har ingen dansk journalist vært i Dearborn. De blir i Washington eller New York, hvor de lett kan få tak i New York Times og Washington Post, slik at de kan underholde danske tv-seere med Donald Trumps siste «dumheter».
Få vantro våger seg inn, men jeg kjente en kristen kvinne som driver et par misjonsstasjoner midt i ghettoen. Hvordan hun klarte å overleve, må gudene vite. Hun viste meg rundt i to bygninger hvor hun er misjonær for Kristus. Og faktisk lykkes det en gang iblant å få en muslimsk jente til å kaste av seg lenkene. Når det skjer, må hun smugles ut av Dearborn. Ellers vil hun bli myrdet av familien.
Ingen vet nøyaktig hvor mange muslimer som bor i Dearborn eller hvordan de kom dit. Fra 1920-tallet var det en kjerne av jemenitter som Henry Ford hadde skaffet som billig arbeidskraft, men de siste tiårene har den muslimske befolkningen eksplodert. Den er anslått til 50.000, men det kan være betydelig flere. Bare én ting er sikkert: De er alle muslimer. Ja, tilbake fra den amerikanske tiden er det kun en italiensk restaurant.
Jeg var i Dearborn hele dagen og så ikke en eneste politimann. Men hva skulle politiet gjøre i en sone som er avstått til en annen rettsorden – som ikke lenger er USA?
Så den muhammedanske freden og toleransen har senket seg over Dearborn, tenkte jeg da vi kjørte gjennom ghettoen. Alle her tror det samme.
«Se der borte», sa min misjonær. «Her i den sørlige delen av Dearborn bor jemenittene. De må ikke være der de høyere rangerte araberne hersker.»
Vi kjørte et stykke rundt i landskapet, og ute i en pløyd åker la jeg merke til noe som så ut som en moské. Guiden min kunne bekrefte det. Hva skulle dét bety, her hvor ingen bodde?
«Det ser vi mange steder», svarte hun. «Formålet med disse moskeene er å markere at det omkringliggende landet nå tilhører Allah. Hele erobringsstrategien er nøye planlagt og finansiert av velbeslåtte sjeiker fra Gulfen.»
I Europa-debatten har det ofte blitt slått fast at integrering fungerer langt bedre i USA enn vi har blitt vant til i Danmark, Sverige, Frankrike, Tyskland m.m.
Det tror jeg ikke lenger på. Det er det samme overalt.»
