Folk filmer nyttårs­feiringen på Champs-Élysées i Paris med telefonene sine den 31. desember 2021. Foto: Thibault Camus / AP / NTB.

Det er nå 10 år siden bibliotekene på danske folke­skoler ble omdøpt til pedagogiske lærings­sentre. Navne­skiftet var en konsekvens av folke­skole­reformen av 2014 under daværende under­visnings­minister Christine Antorini (S). Skolen skulle utvikles, og språket skulle følge med. Bibliotekene var foreldet og oppbrukt.

I stedet skulle de «pedagogiske lærings­sentrene» knytte bøker til andre medier og fornye folke­skolens under­visning og pedagogikk, slik at elevene fikk ansvar for sin egen læring. Skolen ble ikke lenger oppfattet som en kultur­institusjon, men som en utskytnings­rampe for en digital fremtid av lutter omstillings­parathet.

Til tross for den galopperende digitaliseringen – og den konsulent­aktige språk­politikken – utkommer det fremdeles noe så gammeldags som bøker, selv på dansk. En av de mest omtalte før jul, var en tynn, men kraftfull sak på 87 sider skrevet av Svend Brinkmann, professor i psykologi ved Aalborg-universitetet.

«Opplevelses­samfunnet» heter den – med under­tittelen «om det viktige i å oppdage at livet består av mer enn opplevelser», og jeg falt i tanker om begge deler da den norske helse­minister Ingvild Kjerkol (Ap) ble spurt av en journalist fra TV 2 om hun var en jukser, og hun svarte: «Jeg føler meg ikke som en.»

Svaret var som tatt ut av Brinkmanns bok og tidens tendens til å trylle den objektive virkelig­heten om til subjektive følelser. Under­forstått: Når man ikke føler seg som en jukser, kan man jo umulig være det.

I forordet skriver Brinkmann at han fikk ideen til boken da han skulle fly fra København lufthavn og besøkte toalettet. På vei ut lyste en skjerm opp med teksten: «How was your bathroom experience?»

Episoden bekreftet for ham at det er gått inflasjon i opplevelses­begrepet, og han leverer en sårt tiltrengt kritikk av den samme inflasjonen, som med en referanse til Søren Kierkegaard innebærer «at det estetiske, altså det som knytter seg til vårt opplevelsesliv, har fått forrang». Søkk borte er «en større kosmisk sammenheng, gitt ved naturen, Gud eller historiske fellesskap». Derfor handler identitet, som er blitt et svært populært begrep, om «hva man subjektivt identifiserer seg med» snarere enn «ens røtter og forbindelser utenfor selvet».

Opplevelsessamfunnets endestasjon er det filosofene kaller solipsisme, dvs. en selv­opptatthet som sperrer den enkelte inne i seg selv og sine følelser, med den konsekvens at den felles virkelig­heten forsvinner.

Kanskje er det nettopp derfor Kjerkol, Borch og andre av tidens etter­apere slett ikke er seg bevisst at de plagierer når de gjør det. For dem finnes virkelig­heten i form av andres arbeid, og akademiske regler slett ikke. De opplever verden, tar den til seg, speiler seg i den og vil for enhver pris komme seg opp og frem i den, men de erkjenner den ikke. De insisterer på sin rett til å tale et privat språk. Jeg gjør hva jeg vil, altså er jeg!

Svend Brinkmann kunne godt ha pekt på kristen­dommen som motvekt til denne karakter­bristen og system­feilen, men psykologen har etter­ hvert blitt spesialist på ikke å nevne de kristne kildene, selv om han konstant kritiserer kristen­dommens kritikere fra Descartes til Sartre. Hans helter er antikke og stoiske, aldri bibelske. Det er et savn som flere har bemerket.

Spørsmålet er imidlertid om det egentlig ikke står enda verre til med oss alle. Kanskje går opplevelses­samfunnet, som Brinkmann antyder, lenger tilbake enn vi tør å innrømme, og kanskje har vi allerede forlatt opplevelses­stadiet til fordel for noe som er enda mer bisart og ensomt. I dag har vi svært vanskelig for selv å oppleve noe, dvs. spisse ørene, lytte, høre, se eller smake, for vi har det så travelt med å dokumentere våre opplevelser med alt vårt digitale isenkram.

Som f.eks. de 800.000 menneskene som var samlet på Champs-Élysées i Paris nyttårs­aften 2021 for å se på byens fyrverkeri. I stedet for å nyte øyeblikket, kastet hver og en av dem seg over smart­telefonen for å filme og dokumentere at de var der og sende bildene opp i skyen. Bildet av de 800.000 mobil­telefonene gikk verden rundt og fortalte oss hvem vi er blitt.

Vi synes å være besatt av å dokumentere livene våre for andre mennesker, dvs. i sosiale medier fra Instagram til LinkedIn. Alt skal nevnes, dvs. ikke bare nevnes, men koreograferes med henblikk på oss selv. Brinkmann setter presise ord på vår tilbøyelighet:

Turister tar ikke lenger bare bilder av stedene de besøker, men tar bilder av seg selv når de besøker et sted, og blir dermed selv en del av den representerte opplevelsen. Vi formidler og opplever oss selv via sosiale medier, hvor vi ikke bare presenterer oss for andre, men kuraterer oss selv som om vi var en utstilling på et museum.

Denne virtuelle kurateringen gjør verden til en meta­verden og forvansker virkeligheten med den bevisstløse dokumentasjonen av opplevelser. Ikke engang opplevelsen er intakt: Vi skal helst kunne skryte av den.

Det skamløse og grenseløse selvet er blitt den nye religionen.

Kjøp «Dumhetens anatomi» av Olavus Norvegicus! Kjøp eboken her.