Uansett hva de statlige myndigheter klekker ut av praktiske og lønnsomme tiltak for å bedre kunstnernes kår, så kvitterer de med surmaget kritikk. De blir aldri fornøyde. Ikke så merkelig kanskje, det er jo ikke nok penger til alle, bare til et mindretall som også har definisjons­makten. Det vil si den kompetansen som kreves for å kunne vurdere hva som til enhver tid har god nok kunstnerisk kvalitet til å motta statlig støtte.

Like før jul kom Stortings­melding 22 (2022-2023) med den talende tittelen «Kunstnarkår», en oppdatering og justering «av dei eksisterande statlege verkemidla i kunstnar­politikken». Det slår meg under lesningen av dette dominante tekstkorpus at det meste innen det frie kunst- og kulturfeltet er under politisk styring og kontroll. Her er det ikke mye som rimer med «armlengdes avstand». Og mindre blir det ved hver nye stortings­melding som politisk prøver å «tilpasse seg» den kunstneriske friheten og selv­råde­retten. Det blir en dyrekjøpt frihet på politikkens premisser.

Etter at stortings­meldingen hadde vært igjennom en hørings­runde, ble det gjort noen endringer og forbedringer, men ikke alle kommentarer og klager fikk gjennomslag. Meldingens forslag om å endre sammen­setningen i det faglitterære utvalget, ved at forfatter­foreningens representanter nå blir halvert og den andre halvdelen fylles opp med litterater fra forfatter­forbundet, har skapt sinne hos de skjønn­litterære forfatterne. De har vært vant til å bestemme hva som er god kvalitet og hvem som skal få stipend. Nå må de dele på dømme­kraften og de statlige sølvpengene.

Ifølge stortings­meldingen er denne todelingen mer rettferdig og gir større mangfold i fordelingen av stipend. Forutsetningen er at begge forfatter­gruppene i sine vurderinger vektlegger litterær kvalitet. Blant forfatter­foreningens og forfatter­forbundets medlemmer er det sikkert ikke uenighet om en slik målsetning. Alle tillits­valgte fagfeller etterstreber kvalitet i sine evaluerende verv, skjønt den aktuelle mistilliten mellom forening og forbund hva kvalitet angår kan få departementets todeling til å sprekke.

Sist uke publiserte nemlig VG et opprop fra skjønn­litterære forfattere som mener at departementets forslag om å to-dele stipend­komiteen innebærer en devaluering av kunstneren og kvalitets­vurderingen. «Det er ein stor fare for at ein ny stipend­komite, som ikkje ser verdien av å lesa så grundig som dagens, mistar unike og nye stemmer. I tillegg vil det å ikkje bruka tid på søknadane, risikera ei mindre etisk behandling av søknadane». Dette var skumle greier.

«En mindre etisk behandling av søknadene», ja vel. Fordi man ikke leser så grundig som forfatter­foreningens representanter i stipendkomiteen. Det er kanskje uetisk, men hvordan kan under­skriverne av oppropet vite det? De har jo ennå ikke samarbeidet i den nye komiteen. Her lukter det av næringsvett og forutinntatt stigmatisering. I VG-oppropet er det vanskelig å se hvorfor de skjønn­litterære forfatterne er imot departementets endrede stipend­komite. Det de primært motsetter seg, er at medlemmer av forfatter­forbundet skal få sitte på den samme penge­sekken.

Dermed er vi over i kunst­politikken og hvem som skal styre fordelingen av skatte­betalernes penger. Her vil departementet ta grep og skape en bedre (sosial­demokratisk) makt­fordeling. Den er langt fra nyliberalistisk, som det påstås i oppropet. Tvert imot. Her handler det om politisk å differensiere kontrollen over den kunstneriske kreativiteten. Kunstnerne på sin side tror det dreier seg om tiltak av typen «armlengdes avstand». For jo mer penger de får gjennom regulering og stramme strukturer, jo friere og mer fristilt føler de seg i forhold til politikkens alt­omfattende styring. Dette er det motsatte av nyliberalisme, det er en stats­diktert politikk der kunstens kvaliteter er lik for alle.

Kjøp Paul Grøtvedts bok! Kjøp eboken her.