Nå strømmer det på med politikerbroilere som har tusket til seg en mastergrad på falske premisser. Akademia har latt seg lure av en plagiatpraksis som på sikt undergraver institusjonens vitenskapelige troverdighet og sannhetspretensjoner. Tydeligvis har universitetene vært slurvete og slepphendte i vurderingen av studentenes faglige prestasjoner. For ellers ville vel ikke de falske mastergradene ha sluppet igjennom det vitenskapelige nåløyet?

At studentene kopierer andres kunnskap ligger i studienes pedagogiske strategier, de må bare huske på å markere hva som er hentet fra andre. Det er ikke alltid så lett, for kunnskap etter 1980-årene er noe flytende og identitetsløst. Ordene og begrepene er nå substansløse og skifter betydning alt etter ståsted og interesse. I dette postmoderne helvetet består språket av simulacra, porøse bilder uten spesifikke kjennetegn og faste strukturer. Alt dette er basert på vilkårlige vedtak som hverken gir holdepunkter for sannhet eller vitenskapelig kunnskap.

På 80-tallet sto franske filosofer i kø for å dekonstruere sivilisasjonsprosjektet. De slapp kaos løs som et startpunkt for å skape en ny type kunnskap om virkeligheten og verden. De var på jakt etter en ny form for immanens som kunne få kunsten, filosofien og vitenskapen på rett spor. Kunsten gikk rett i fella og klekket ut en konseptuell strategi som fjernet enhver kontakt og forankring i den sanselige virkeligheten. I samme spor fulgte kunstakademiene som ble forvandlet til forskningsinstitutter på selvets grunn. Her kan man få en mastergrad og ta en doktorgrad i de mest forskrudde emner.

Generasjon Plagiat er klekket ut i dette simuleringsuniverset der ingen ting har reell verdi eller byr på sannhet. Man kopierer bare et bilde av et bilde, en setning av en setning. Det å fuske seg til en mastergrad dreier seg bare om smart vinkling. Hensikten er jobbrelatert og kunnskapene underordnet næringsvettet. At slikt tankegods har spredd seg til studenter i mange fag, særlig de humanistiske disiplinene, er rett og slett tragisk. I de fagene er det ikke enkelt å forsvare seg mot verdinihilisme og dekonstruksjon, man fusker etter beste evne og håper at sensureringen er like slapp.

Hvis man drømmer om å bli en proff politiker så kan det være nyttig å finne et forbilde blant lederne i partiet. Man øver på en stil og en artikulasjon som gir tillit og troverdighet i tråd med forbildet. Det bør starte allerede tidlig i tenårene, som et slags forberedende kurs i politisk adferds-kommunikasjon. Neste trinn kan vi betrakte som ideologisk selvutvikling der man internaliserer partiets ideer og politiske profil. For å oppnå en større teoretisk tyngde kan man ta en mastergrad med sosial profil og plagiatvennlig metode.

Den nye generasjon plagiatpolitikere har hatt problemer med å følge demokratiske prinsipper og tradisjonsbestemte retningslinjer. Det har skjedd gradvis og nesten umerkelig som når hageplantene visner om høsten. Men her er det en naturprosess på gang og ikke en dekonstruksjon av livet. Plagiatpolitikerne, både de med og uten mastergrad, har gjort hva de kunne for å undergrave de grunnleggende prinsipper for sann tenkning og demokratisk styre. Både Erna Solberg og Anniken Huitfeldt visste hva de burde vite som sentrale politikere. De benektet sin viten og dekonstruerte derved sin politiske anstendighet.

Kjøp Paul Grøtvedts bok! Kjøp eboken her.