Ingvild Kjerkol og Trond Giske før Stortingets høytidelige åpning under smitte­vern­regimet den 2. oktober 2020. Foto: Heiko Junge / NTB

Ingvild Kjerkol vil vise seg å bli en svært kostbar dame for Arbeider­partiet. Og for Norge, for den sakens skyld. Var det ikke for henne, så ville Trond Giske og hans fløy i Ap vært i åpen opposisjon til den eventyrlig svake ledelsen av partiet. Og dermed i posisjon.

Røde kort

I dag er imidlertid landets største partilag, ledet av utsparkede Giske, satt på sidelinjen med rødt kort, kanskje for godt, grunnet maktspill som grenser til rent taskenspill fra Kjerkol-fløyens side. I maktkampen mot Giske, som mange i dag har godt innsyn i, ble det brukt løgner, juks og taskenspill over en lav sko, og Kjerkol var blant regissørene. Støre sto på sidelinjen og lot det skje, glad for å bli kvitt en brysom konkurrent til lederskapet i partiet.

Giskes EU-motstand felte ham

Ingen er vel i dag i tvil om, tatt i betraktning de mange problemene som for lengst er trukket ned over hodene våre, at Giske hadde vært en bedre leder, både klokere og mer folkelig, enn Støre og Barth Eide, både for Ap og Norge. Giske har alltid vært EU-motstander, og hans skepsis til World Economic Forum (WEF) og alle søster­organisasjoner, inklusive overhøyheten selv, FN, er vel kjent.

Og det var denne motstanden, denne skepsisen, som felte ham, ikke det faktum at han i yngre år hadde en lei tendens til å klype hårsåre damer i baken. Her sto han i veien for alt Støre synes er viktig, både politisk og ikke minst for Støre personlig, maktmessig. Så Giske måtte bort, kort og godt, og Støre, Tajik og Kjerkol brukte Giskes livsstil som rambukk for å uskadelig­gjøre ham for evig og alltid. For egen karrieres skyld ødela de partiet – ja, de rev det i stykker.

Lyst i evig bann

Giske har nok sine feil, og en del har han villig innrømt. Men å lyse ham i bann og nekte all opposisjon mot Ap’s ekstreme EU-tilnærming på alle samfunns­områder, og ikke minst Norges totale inntreden i EUs energi­politikk, der vi ga bort råderetten over folkets strøm­forsyning, er et anti­demokratisk overgrep mot hele nasjonen Norge, og selvsagt også mot mer enn halvparten av tradisjonelle Ap-velgere.

Nå har Ap bare skrumpet og mistet brorparten av velger­fundamentet etter alle person­skandalene og vanstyret til Støre, Barth Eide og Kjerkol. På toppen av det hele har Kjerkol tatt med seg jukse- og filibuster-strategien fra politikken til «universitetet», der hun straks ble avslørt som den tyven hun er, med frekkhetens nådegave som tyngste ballast – både i politikken og kvasi-vitenskapen. En høyst forventet utvikling for en dame som vil vise seg å koste Ap og Norge dyrt.

Denne kommentar­artikkelen er ikke skrevet av en av Ap’s skap­tilhengere, men tvert om av en som frykter at Norge skal bli en totalitær stat under øynene til Storebror: EU, WEF, WHO, WTO og FN. Et land der menigmann ikke har noe han skal ha sagt, men går vinteren evig i møte i dobbel forstand – rundstjålet, kald og blakk, både økonomisk og åndelig.

Kjøp «Dumhetens anatomi» av Olavus Norvegicus! Kjøp eboken her.