Jeg var nylig på Stovner i Oslo. Det er sted jeg både har bodd og vært mye. Det er imidlertid mange år siden jeg var der sist, og forskjellen på før og nå kunne ikke ha vært større.

Halve desember og halve januar så leide jeg et hus i Stovnerveien. Før i tiden så var dette et stille og rolig nabolag, noe det for så vidt også var nå.

Når jeg tok en spasertur ned til Spar butikken, som for øvrig ble solgt da jeg var der, så var det tydelig at mange innvandrere liker seg på Stovner. En og annen nordmann så jeg jo, men det var da helst av den eldre garde. De som har bodd på Stovner i løpet av et langt liv.

Vel, de innvandrerne jeg så når jeg var utenfor huset virket jo hyggelige nok. Et par av dem hilste sågar på meg, når jeg sa hei til dem.

Noe annet var det da jeg dro bort på Stovner senteret.

Jeg hadde håpet å ta en kaffe, og kanskje et glutenfritt rundstykke på min favorittkafe der. Men når jeg kom dit, så satt det mange hijab og burkakledde kvinner for seg selv på venstre side av kaféen, mens langs et langbord til høyre for dem, så satt det mange mannlige arabere.

De så skumle ut, og noen av dem sendte meg et morskt blikk.

Jeg hadde lyst til å ta et bilde av dette, men turte ikke, da jeg var omringet av utlendinger som gikk rundt meg utenfor kafeen, og som sagt, de mannlige araberne inne i kaféen så på meg med et mistenksomt blikk.

Jeg var redd for at noen av dem kanskje skulle kjenne meg igjen, som en av de som skriver i Document, så jeg gikk videre forbi dem og tenkte at da tar jeg heller en øl på den irske puben som ligger rundt hjørnet for denne kaféen.

Men da jeg kom dit, så ble jeg ikke møtt av de kjente grønne irske fargene, men et skrikende rødt og hvitt skilt, hvor det sto Ali Baba og noe annet. Jeg husker ikke engang hva det var det het, men i sjokk snudde jeg meg rundt, og så rett inn i et annet skilt som sa «Kebab bua».

Overrasket over hvordan alt det kjære og kjente ikke lenger var der, gikk jeg ned fra første etasje til kjelleren, hvor Extra matbutikk ligger. Jeg bestemte meg for heller å kjøpe med noe mat og drikke for å nyte hjemme.

Da jeg sto i kø med min handlekurv, la jeg merke til at jeg var den eneste hvite der, foruten en ung kvinne som så stygt på meg. Kunne hun ha kjent meg igjen tro? Eller var det slik at jeg kanskje ikke passet inn i den køen?

Ikke vet jeg, men etter en stund så ble flere kunder i køen utålmodige, og ba om at det ble åpnet en ny kasse. Det er ikke selvbetjening på den butikken.

Det kom så en ny mann i en annen kasse, også han utlending selvsagt, og to andre utlendinger i køen og jeg gikk bort til den kassen. Da begynte de to utlendingene å krangle seg imellom om hvem som skulle være først. Jeg la merke til at de begge to kun hadde en handlekurv med seg, og bare noen ganske få artikler i disse.

Min første innskytelse var å høflig be de to herrene om å bare la den ene gå først, siden det jo ikke ville bli noe ventetid å snakke om uansett, men så ombestemte jeg meg. Jeg hørte at de to kranglet på gebrokkent norsk. De var tydeligvis fra to forskjellige land.

Mine tanker gikk til alle episodene med uprovosert knivstikking i Oslo. Kanskje hadde en eller begge av disse to en kniv på seg. Kanskje ville de bruke den mot meg hvis jeg blandet meg inn i deres anliggende.

Jeg valgte å heller ta et skritt tilbake. Det hadde kommet flere i køen bak meg nå. Alle utlendinger. Jeg skumpet borti en og jeg var kjapp med å si unnskyld og at jeg beklagde uhellet. Et ansikt så sort som kull bare så stygt på meg uten å si et ord. Jeg nikket høflig og snudde meg mor opptrinnet i kassen igjen.

Nå var jeg redd for om mannen bak meg ville angripe meg. Jeg ønsket bare å komme meg ut fra butikken så fort som mulig.

Han som sto i kassen brøt endelig inn og sa:

«Do bara kan komma her og betala, så kan do andre bara stå og vente litt, skjønner do eller?»

Jeg så nervøst på at den ene av de to kranglefantene triumferende gikk først til kassen. Den andre ropte plutselig ut:

«Forbanna jævla rasist.»

Mannen i kassen, som selv var av arabisk utseende, slik som han som ropte ut var, hevet ikke engang på øyenbrynet, men bare fortsatte med varene til den andre.

Jeg skvatt til da jeg et øyeblikk trodde han mente meg, siden jeg var den eneste hvite i køen.

Statsminister Jonas Gahr Støre er kanskje fornøyd med hvordan det har blitt på Stovner. Det er ikke jeg.
Foto: Ole Berg-Rusten / NTB

Den provoserte araberen slapp så handlekurven sin rett i gulvet og gikk rett ut av butikken mens han ropte flere skjellsord til han i kassen. Han, derimot, så ikke opp engang, men bare fortsatte med sitt.

Jeg snudde meg bakover og så på de andre i køen bak meg, og på de som sto i den andre kassen. Ingen av dem så ut til å bry seg i det hele tatt. Den unge kvinnen i den andre køen stirret på meg med et strengt blikk.

«Neste», sa araberen i kassen foran meg.

Jeg nølte litt før jeg hurtig la frem mine varer på båndet, betalte og kom meg så kjapt jeg kunne ut av butikken og av Stovner senteret.

Jeg følte meg langt mer som en fremmed der enn hva jeg noen gang har gjort i Sørøst Asia, hvor jeg til daglig holder hus.

Det hele var en svært ubehagelig opplevelse av å føle seg som en totalt fremmed i det som er mitt opprinnelsesland. Jeg er jo nordmann, og vil alltid forbli det, selv om jeg altså har bodd 30 år av mitt liv i Asia, har permanent oppholdstillatelse der, og er godt integrert.

Det er selvsagt godt mulig at opplevelsen ble ekstra tydelig og sterk for min del, siden jeg ikke har vært med på den gradvise endringen som har skjedd. Men noen god følelse var det ikke.

Jeg forlot derfor Norge med en følelse av at det ikke haster veldig med å komme tilbake igjen, dessverre.

Kjøp «Dumhetens anatomi» av Olavus Norvegicus! Kjøp eboken her.