Til tross for bange anelser var jeg en av dem som stemte på INP ved siste valg. Som så mange andre stemte jeg på INP i mangel av noe reelt alternativ til avnasjonaliseringspolitikken, klima- og woke-galskapen til de etablerte partiene.

Men først og fremst stemte jeg på INP i håp om at partiet ville ta et oppgjør med de udemokratiske nettverksstyrte partioligarkiene som har fått etablere seg i de øvrige partiene, og som har ført til en totalt inkompetent og i stor grad korrumpert politikerstand.

Så får vi høre at det er opprør i partiet om pengebruk og lederstil mellom landsstyret og en partileder som viser klare autoritære trekk. Det gikk altså som det måtte gå når taburettene og egeninteressene blir viktigere enn politikken, og når det ikke er tatt nødvendige grep for å utforme adekvate regler og prosedyrer for å hindre utvikling av oligarki-tendenser.

Den som sier parti, sier oligarki, sa den tysk-italienske sosiologien Robert Michels allerede i 1911. I boken «Iron Law of Oligarchy» slo han fast at alle organisasjoner, uavhengig av størrelse eller mål, uunngåelig vil utvikle en form for oligarki eller fåmannsvelde.

Michels baserte sin påstand på studier av det tyske sosialdemokratiske partiet på begynnelsen av 1900-tallet. Han mente at selv en organisasjon med egalitære idealer og fokus på demokrati, over tid ville utvikle en elite som hadde mer makt og flere privilegier enn de ordinære medlemmene.

Dette først og fremst fordi lederne gjerne organiserer partiene slik at det gir dem selv fordeler i konkurransen om makt og innflytelse. Dernest fordi at når en elite først er etablert, har eliten midlene og mulighetene til å reprodusere seg selv ved å endre organisasjonens regler og prosedyrer for å befeste sin egen makt.

Den utviklingen vi har sett i partikulturen hos Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, er skremmende. Og det står trolig ikke bedre til i de øvrige partiene. Partikulturen i Norge har utviklet seg i autokratisk retning. Partidemokratiet er i stor grad blitt en vits. Det er på tide å rope et varsku.

For Robert Michels teori forklarer mye av bakgrunnen for fremveksten av de ekstreme totalitære ideologiene på begynnelsen av 1900-tallet. De sterke oligarkiene i de etablerte partiene og proletariatets voksende misnøye med manglende representasjon, forklarer mye av bakgrunnen både for den kommunistiske revolusjonen i Russland i 1917 og nazistenes maktovertakelse i Tyskland i 1933.

Oligarkiets jernlov betyr imidlertid ikke at oligarki er uunngåelig i alle organisasjoner. Det er fult mulig å ta grep for å hindre utviklingen av tendenser i den retning.

Sterke demokratiske regler og prosedyrer som fremmer aktiv deltakelse fra medlemmene gjennom åpne og medlemsstyrte nominasjonsprosesser, åremålsordninger som forhindrer at ledere får utvikle personlige nettverk og gjøre politikken til karrierevei samt effektive kontrollmekanismer som holder lederne ansvarlige, kan bidra til at medlemmene beholder kontrollen over partiet.

Det er åpenbart en utfordring i INP, som det også er i de etablerte partiene.

Om en tar seg tid til å lese partiets vedtekter, vil en finne ut at INP langt på vei har adoptert Arbeiderpartiets vedtekter, som mer eller mindre er en kopi av Lenins partiteori, som siden er blitt modell også for de øvrige partiene i Norge.

Lenins partiteori bygget på den elitisistiske forestillingen om et avantgarde-parti med en liten, sentralisert og disiplinert ledelse som står i forkant og leder partiet, slik gjeteren leder saueflokken.

Denne forestillingen har bidratt til at partiene i Norge over tid er blitt offer for oligarkiets jernlov og utviklet seg til rene partioligarkier.

Partiene som tidligere var medlemsstyrte og medlemsfinansierte, er blitt til statsstøttede nettverkspartier hvor medlemmene betyr lite og hvor nettverk og relasjoner betyr mer enn erfaring og kvalifikasjoner.

Selv om det formelt er landsmøtet som velger representantene, er det, gjennom en lukket nominasjonsordning, reelt sett partiledelsen som forestår nominasjonen. Og de nominerer stort sett seg selv.

Dermed er det vokst fram en stand av yrkespolitikere som stadig gjenvelger seg selv. De gjenvelges takket være sin stilling i partiet, sitt nettverk av støttespillere og sine spisse albuer samt ofte juks og bedrag, men sjelden pga. deres kunnskaper og erfaring eller deres ønske om å tjene fellesskapet.

Dette er selvsagt grunnleggende udemokratisk.

Det undergraver legitimiteten i politikken. Det fører til opprivende konflikter av den kategori som partiorganisasjonen i INP nå gjennomgår. Verst av alt fører det til at det ikke er de mest kompetente med størst integritet som blir valgt.

Og det er ille, for dét fører til dårlig politikk. Det fører til en korrumpert politikerstand. Det blir altfor mange kjeltringer og juksemakere. Det vi har sett til nå, er antakelig bare toppen av isfjellet.

Dersom INP skal få min stemme igjen, må det ryddes grundig opp.

Partiet må få en mer egalitær og demokratisk maktstruktur. Medlemmenes makt må styrkes. Partiledelsens makt må svekkes.

Det må gjennomføres åpne nominasjonsprosesser og gjerne elektroniske valg hvor alle partiets medlemmer har mulighet både til å bli nominert og til å bli valgt.

Det bør legges til rette for hyppig bruk av uravstemninger i partiet, samt folkeavstemninger i politikken for øvrig.

Og ikke minst må det innføres åremålsordninger som innebærer at en representant ikke kan bekle et verv eller blir valgt for mer enn maksimalt to perioder.

Yrkespolitikere som ser politikken som en karrierevei, blir etter en tid ofte ikke til å stole på. De vil være tilbøyelige til å ivareta egne heller enn medlemmenes interesser og mele sin egen kake på fellesskapets bekostning.

Når INP har ryddet opp og demokratisert vedtektene, skal jeg stemme på INP igjen.

Ikke før!

Øystein Steiro Sr.

Vaktmester

Kjøp «Hvordan myndighetene bløffet oss» av Robert Malone!