Tempo-bøkene har de siste ti årene gjengitt tegneserier fra den fransk-belgiske gullalderen. Nå er det slutt etter 50 utgivelser. Hvordan kan vi forhindre dette?

Når jeg skal forklare kulturelle fenomener bruker jeg gjerne komponisten Paul Hindemiths metafor om sanddyner. Den samlede kvalitet innenfor kulturområder går i bølger, akkurat som sanddynene i ørkenen, og forskjellige kulturområder når sine maksima og minima på forskjellige tidspunkt. De er ikke uavhengige av hverandre, men ligger gjerne forskjøvet i tid.

Som eksempel er renessansens polyfone musikkverker uovertrufne innen sin genre, barokkens fugeteknikk når sitt høydepunkt med Bach og har aldri siden vært overgått, klassisismens eleganse når sine maksima med Mozart og Beethoven, og nasjonalromantikken når sitt generelle maksimum over hele Europa på slutten av 1800-tallet.

Sanddynene ser vi også tydelig innen tegnefilm og tegneserier. Disse oppsto som kunstformer omtrent samtidig, på slutten av 1800-tallet, og har hatt tydelige maksima og minima siden. Korte tegnefilmer oppnådde et maksimum i kvalitet fra midten av 30-tallet til begynnelsen av 40-tallet, mens lange tegnefilmer hadde sitt maksimum fra starten med Snøhvit i 1937 og holdt seg der til slutten av 50-tallet med Tornerose. Tegnede avisstriper, det vil si striper på tre til fire bilder i dagspressen, oppnådde også et maksimum på siste halvel av 30-tallet, mens de såkalte søndagssidene, ofte halvsider eller helsider som gikk én gang i uken i dags- og ukepressen, oppnådde maksimum på slutten av 30-tallet frem til midt på 40-tallet.

Etter krigen hadde nemlig tegneserieheftet, typisk et 32 siders hefte med omslag, begynt å ta over oppmerksomheten, og det hadde sitt maksimum på midten av 50-tallet, både salgs- og kvalitetsmessig. Man tilskriver vanligvis fremveksten av TV-programmer grunnen til at tegneseriehefter gradvis solgte dårligere, selv om det er tydelig at kvalitet har mye å si; Donald-historiene hadde den største tegneserieforteller noensinne i Carl Barks, som på 50-tallet hadde en kreativitet og produktivitet man ikke har sett maken til siden.

Det er imidlertid verdt å merke seg at striper, søndagssider og tegneseriehefter hadde sin opprinnelse i USA. På 50-tallet oppsto et nytt kulturelt sentrum innen tegneseriene i Frankrike og Belgia. Historiene ble lengre og svært naturalistiske; de gikk som fortsettelsesserier i ukeheftene, og ble samlet i album med typisk 44-62 sider samt omslag og to redaksjonelle sider foran. Idéen om å gi ut et ukeblad med masser av fortsettelsesserier kom også til Danmark og Norge, og her ble bladet gitt navnet Tempo og kom ut fra 1966 til 1979. Historiene ble så samlet i album, og dermed hadde tegneseriealbumene kommet til Norge.

Albumene som sådan hadde sin glanstid på 60-tallet og utover 70-tallet. Noen albumserier maktet å fortsette produksjonen, men den teknologiske utviklingen gikk videre, og man tilskriver nå nedgangen i salget med at dataspillene ankom. Dette er igjen ikke hele sannheten, for de fransk-belgiske tegneseriene hadde akkurat som andre tegneseriegenre passert sin kvalitetstopp.

Allerede på 80-tallet sammenlignet jeg Carl Barks’ posisjon blant tegneserieskaperne med Shakespeare blant dramatikerne og Dickens blant romanforfatterne. Barks fikk sine samlede verker utgitt i USA på 80-tallet og utpå 2000-tallet tok man sjansen i Norge på å utgi en norsk oversettelse i 30 bind. Men han var ikke den eneste som fortjente samlede verker, for donaldtegneren Don Rosa fikk også sine serier utgitt i ni bind etterpå.

Det har alltid vært et visst marked i Norge for albumstørrelsen, og fem av de mest sentrale fransk-belgiske tegneseriene slo så godt an i Norge at samtlige album har blitt oversatt til norsk: Asterix, Lucky Luke, Løytnant Blueberry, Sprint og Tintin. Viggo, tidligere en bifigur i Sprintserien, fikk sine egne album og til og med Samlede Verker, noe som var høyst fortjent – selv setter jeg Viggo høyest etter Donald-seriene til Barks og Rosa. Men det var mange andre fransk-belgiske album som fortjente å bli oversatt, og gjennom årene har vi sett mange slike utgaver, med noe tilfeldig utgivelsespolitikk.

Lucky Luke, orginalt cover. Wikipedia

Dette bestemte Egmont seg for å gjøre noe med, og i 2014 kom den første av så langt 49 Tempo-bøker, softcoverbøker som inneholdt minst to forskjellige album og dessuten en kortere historie. Vi som vokste opp med Tempo-bladet fikk nå ikke bare lese historiene der på nytt, men redaksjonen arbeidet med å finne album og kortere historier som ikke hadde vært utgitt tidligere. Med andre ord, her hadde vi en skattkiste som ikke bare var nostalgisk, for den gjenga gullalderen for albumene.

Mange av seriene har Egmont til og med klart å gi ut kronologisk eller nesten kronologisk. I de redaksjonelle sidene har de fortalt om vanskene med å finne materialet og dette i ordentlig kvalitet, og det viser seg da også at det ikke er alt som er digitalisert ennå. Samtidig er det også vanskelig å finne forskjellige rettighetsinnehavere, så det er mange rent prosaiske problemer forbundet med å gi ut kulturskatter på nytt.

Dette er ikke noe ukjent fenomen, selv om de fleste av publikum ikke kjenner til slikt som at mye av Bachs produksjon er gått tapt og verker som oppføres tusenvis av steder hvert år kanskje hadde bare én eneste oppføring i hans levetid. Det tok nesten 50 år etter hans død før et Bach-selskap ble stiftet og de begynte å samle sammen verkene hans. Man kan takke de spesielt interesserte samlerne for at musikalske komposisjoner har blitt bevart, slik man også kan takke spesielt interesserte samlere for at tidligere tegnefilmer og stumfilmer har blitt bevart – selv hos Disney har noen av de tidligste tegnefilmene gått tapt, og i Norge har de fleste stumfilmene gått tapt.

Når det gjelder tegneserier så er masser av originaler gått tapt, men siden disse har blitt publisert i aviser og ukemagasiner, som igjen har blitt arkivert i biblioteker og siden scannet, så finnes det i hvert fall kopier. Å finne frem til originaler er en møysommelig prosess. Blant fransk-belgiske serier er det ingen enkel sak å finne originaler til særlig de tidligste historiene i albumseriene.

Vi kan derfor skjønne det, da det her om dagen ble annonsert at Tempobokserien går inn med den 50. boken som skal komme ut i februar. Det er tre grunner: ved siden av vansker ved å finne materiale og rettigheter har salget også gått nedover, noe man kan anta skyldes en lavere interesse enn tidligere for å kjøpe tegneserier i butikkene.

Jeg og mange med meg synes det er for galt å måtte gi slipp på Tempo-bøkene. Blant seriene jeg gir terningkast 6 har man greid å gi ut samtlige ni album med agentgruppen til Bruno Brazil og seks av ni korte historier, og med eventyreren Bernard Prince har man fått ut ni og et halvt av de første tolv albumene samt seks kortere historier, men her har altså kommet 18 album, så vi hadde fortsatt mye å glede oss til. Blant terningkast 5-historiene har man fått ut Løytnant Flynn, en 1700-talls maritim serie, komplett, mens de ni første av femten Red Kelly-album med westernserier har kommet ut så langt. De seks første albumene med piraten Rødskjegg har man også fått gitt ut, etter spesielt mye arbeid for å finne originalene.

Med de fire resterende terningkast 6-seriene har man masse igjen å ta av. De syv første seriene om jagerpilotene Max Tailer og Smack har blitt eksemplarisk gitt ut kronologisk, og attpåtil med sider som manglet i ett av originalalbumene, men her har det altså kommet 25 album alt i alt. Når det gjelder racerbilføreren Mark Breton (12 serier så langt av over 40), privatdetektiven Allan Falk (13 av over 70) og flyveren Dan Cooper (8 av over 40), så er det masse å glede seg til ennå.

Jeg håper inderlig at vi skal greie å overtale Egmont til å gå videre med Tempobøkene. Alternativt kan vi kjøpe fra Danmark, hvor det er en mye større interesse for å oversette tegneserier, eller vi må pusse opp fransken og kjøpe albumene på originalspråket. Verre er det ikke.

Det er imidlertid slik at i tegneseriens verden er de fransk-belgiske seriene som kom ut fra slutten av 50-tallet til midt på 70-tallet det store høydepunktet for albumkunsten spesielt og for europeiske tegneserier generelt. Det er slike kulturskatter som også bør være tilgjengelig på norsk, for man bør ta inn over seg at de fleste ikke leser annet enn norsk, akkurat slik de også foretrekker filmer som har undertekster på norsk.

De siste årene har Gyldendal sett sitt ansvar og startet serien Kanon: Antikkens litteratur på norsk, hvor hensikten er å få alt av antikkens eksisterende litteratur alment tilgjengelig på norsk. La oss håpe det ikke går like lang tid før man tar ansvaret med å få de fransk-belgiske tegneserienes kanon fullstendig tilgjengelig her i Norge. Egmont har tatt ansvar for å bevare kulturskatter før, så vi kan ikke annet enn håpe at de vil fortsette med dette uvurderlige kulturarbeidet.

Skaff antistoffer mot woke: Kjøp Roger Scrutons bok!