Dagens regjering er den minst populære på år og dag – trolig den mest upopulære siden 1935. Arbeiderpartiets og Senterpartiets regjeringskonstruksjon er historisk upopulær.
Men høyresiden kan ikke ta for gitt at det blir borgerlig stortingsflertall og en ny borgerlig regjering ved stortingsvalget om halvannet år. Selv om Arbeiderpartiet har parkert seg under 20 prosent og Senterpartiet er tilbake på Liv Signe Navarsete-nivå, der de befant seg for ti år siden, viser de siste målingene at det borgerlige overtaket er skrumpet inn.
Det har sammenheng med Høyres tilbakegang i forhold til tilslutningen for et år siden. Målinger i fjor vinter viste en Høyre-oppslutning på helt opp til 33,8 prosent på det meste. NRK/Aftenpostens måling i forrige uke ga Høyre 26,8 prosent. Dette er en velgersvikt på 7 prosentpoeng på under ett år.
Høyre er nå på nivå med stortingsvalget i 2021. Det er også tilfelle for både FrP og KrF. Venstres velgermasse er steget et par prosentpoeng. Utviklingen siden stortingsvalget viser dermed at det blant velgerne ikke er noen helt entydig lengsel etter regjeringsskifte.
Og det kan ha sammenheng med at når Arbeiderpartiet i all hovedsak fører videre den politikken som Solberg-regjeringen førte i åtte år, syns kanskje mange borgerlig innstilte velgere at det kan være like greit at Støre & co. fortsetter. Folk får jo for det meste den samme politikken selv om det blir en ny, Høyre-ledet regjering.
Høyre og Arbeiderpartiet har samme oppskrift for energipolitikken. Det er en følge av at begge partier bekjenner seg til troen på globalismen og lider under tvangsnevrosene om det grønne skiftet. Strømprisen skal fortsatt fastsettes av skjulte krefter i utlandet. Da får det være som det vil for norske familier som utarmes og bedrifter som får svekket konkurransekraft. Globalismen trumfer alt.
Ap og Høyre driver et verbalt skuespill når de gjensidig utroper hverandre til hovedmotstander. I virkeligheten er de to alen av samme stykke. Erna Solberg og Jonas Gahr Støre kan trygt og unisont istemme en strofe fra Jo Tenfjords kjente barnesang der essensen er: Meget er forskjellig, men inni er vi like.
SV har gjort det klart at det ikke blir aktuelt for partiet å støtte regjeringens forslag til fiskeripolitikk som ble presentert tidligere i måneden. Partiet er svært misfornøyd med fordelingen av kvoter mellom fartøygruppene og ønsker en politikk bort fra omsetning av fiskekvoter som en hvilken som helst salgsvare.
Ap har valgt å la oligarkene på Vestlandet beholde de fiskerettighetene som de helt i strid med Stortingets forutsetninger har klart å tilegne seg. Bare en symbolsk bit av kvotebaronenes kvanta skal omfordeles til kystflåten. Hvis Ap i Stortinget ikke kommer SV sterkt i møte, vil Ap måtte gå til de borgerlige for å sikre seg flertall.
Det vil gi SV en ren lissepasning. Partiet er nå all time high på målingene og har markert seg med gjenkjennbar sosialdemokratisk politikk. SVs vekst har et stykke på vei kompensert for regjeringspartienes velgersvikt. Men velgerveksten er i stor grad en følge av at Ap- og Sp-velgere har søkt politisk asyl i SV, en slags indre rødgrønn forflytning.
Meningsmålingene i fjor sommer ga rød side 72–75 stortingsmandater, mot 97–94 for den blå fløyen. Aftenposten/NRK-målingen i forrige uke ville gitt 83 mandater for rød side, mot 85 for den blå – og ett mandat til et av minipartiene.
Det skal altså ikke rare forskyvningen i velgerflokken til for at de partiene som til nå har fylket seg bak Jonas Gahr Støre, får beholde stortingsflertallet i nye fire år.
Høyre-folk kan nære håp foran neste års valg, men bør ikke glede seg for tidlig.