Artemisia Gentileschi (1596–1654), «Kristus og den samaritanske kvinnen ved brønnen»

⁴ Han måtte reise gjennom Samaria, ⁵ og der kom han til en by som het Sykar, like ved det jordstykket Jakob ga sin sønn Josef. ⁶ Der var Jakobskilden. Jesus var sliten etter vandringen, og han satte seg ned ved kilden. Det var omkring den sjette time.

⁷ Da kommer en samaritansk kvinne for å hente vann. Jesus sier til henne: «La meg få drikke.» ⁸ Disiplene hans var nå gått inn i byen for å kjøpe mat. ⁹ Hun sier: «Hvordan kan du, som er jøde, be meg, en samaritansk kvinne, om å få drikke?» For jødene omgås ikke samaritanene. ¹⁰ Jesus svarte: «Om du hadde kjent Guds gave og visst hvem det er som ber deg om drikke, da hadde du bedt ham, og han hadde gitt deg levende vann.» ¹¹ «Herre», sa kvinnen, «du har ikke noe å dra opp vann med, og brønnen er dyp. Hvor får du da det levende vannet fra? ¹² Du er vel ikke større enn vår stamfar Jakob? Han ga oss brønnen, og både han selv, sønnene hans og buskapen drakk av den.» ¹³ Jesus svarte: «Den som drikker av dette vannet, blir tørst igjen. ¹⁴ Men den som drikker av det vannet jeg vil gi, skal aldri mer tørste. For det vannet jeg vil gi, blir i ham en kilde med vann som veller fram og gir evig liv.» ¹⁵ Kvinnen sier til ham: «Herre, gi meg dette vannet, så jeg ikke blir tørst igjen og slipper å gå hit og hente opp vann.»

¹⁶ Da sa Jesus til henne: «Gå og hent mannen din og kom så hit.» ¹⁷ «Jeg har ingen mann», svarte kvinnen. «Du har rett når du sier at du ikke har noen mann», sa Jesus. ¹⁸ «For du har hatt fem menn, og han du nå har, er ikke din mann. Det du sier, er sant.» ¹⁹ «Herre, jeg ser at du er en profet», sa kvinnen. ²⁰ «Våre fedre tilba Gud på dette fjellet, men dere sier at Jerusalem er stedet der en skal tilbe.» ²¹ Jesus sier til henne: «Tro meg, kvinne, den time kommer da det verken er på dette fjellet eller i Jerusalem dere skal tilbe Far. ²² Dere tilber det dere ikke kjenner, men vi tilber det vi kjenner, for frelsen kommer fra jødene. ²³ Men den time kommer, ja, den er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Far i ånd og sannhet. For slike tilbedere vil Far ha. ²⁴ Gud er ånd, og den som tilber ham, må tilbe i ånd og sannhet.» ²⁵ «Jeg vet at Messias kommer», sier kvinnen – Messias er det samme som Kristus – «og når han kommer, skal han fortelle oss alt.» ²⁶ Jesus sier til henne: «Det er jeg, jeg som snakker med deg.»

Johannes 4, 4–26

«Kvinners rett til å bestemme selv som følge av menneske­rettig­hetene har veid tungt», sa abort­utvalgets leder Kari Sønderland da hun skulle forklare konklusjonene til utvalget som skulle vurdere behovet for en ny abortlov. Utvalget mente at retten til fri abort bør utvides til 18. svangerskapsuke.

Kort tid før vedtok Stortinget en ny smittevernlov, og i lovens proposisjon står det at etter «Grunnloven § 93 og EMK (Den europeiske menneske­rettighets­konvensjon, red.) art. 2 plikter myndighetene å verne retten til liv. Smittevern­lovens formål om å verne befolkningen mot smittsomme sykdommer, bygger på retten til liv, og myndighetene kan aktivt beskytte retten til liv ved smittevern­tiltak.»

I desember vedtok Stortinget et forbud mot konverterings­terapi. Også da fant lovgiverne at forbudet var i overens­stemmelse med menneske­rettig­hetene. Det er nemlig en menneskerett for barn å bli beskyttet mot dem som ønsker å forhindre at de går gjennom en behandling som har som mål å endre kroppen slik at den passer overens med hva barnet føler seg som.

Det er tredje søndag i åpenbarings­tiden, og jeg vet ikke hvor ofte det har blitt sagt at vi ikke skal blande kristendommen inn i politikken, men jeg finner grunn til å stille spørsmålet: Hvem har gitt seg selv en slik posisjon at de kan forkaste Gud og tvinge oss til å bøye oss for alle krav som fremmes i navnet til menneske­rettig­hetene?

Som kristen tror jeg at Jesus Kristus er verdens skaper, og jeg mener at det er rimelig grunn til å tro at han som har skapt denne verden, også har en mening om hvordan vi bør leve for at livet her skal bli best mulig.

Men det har jeg altså ikke lov til å ta med meg inn i politikken. Hvis du som kristen mener at barnet i mors liv skal beskyttes, at barn ikke skal få medisinsk behandling med tanke på å skifte kjønn, blir du sett på som en trussel mot demokratiet og stemples som høyreekstrem og kontroversiell.

Og hvis du, som et friskt menneske, mener at din rett til å bevege deg ikke bør begrenses av syke menneskers ønske om beskyttelse, er det knapt grenser for hva dagens politikere er villig til å omtale deg som. Og nei, jeg har ikke glemt dem som mener at oljenæringen og utvinning av olje er et brudd på våre menneske­rettigheter.

Det slår meg at menneske­rettig­hetene, som en gang var noe alle frihets­elskende mennesker kunne enes om, og som handlet om vern fra staten, i stadig større grad har blitt et redskap for en nærmest nyreligiøs politisk bevegelse som har til hensikt å rett­ferdig­gjøre en innskrenkning av den friheten menneske­rettig­hetene en gang skulle forsvare.

Våre lover henter ikke lenger sin legitimitet hos vår Gud, men hos mennesker som har forkastet ham, og som krever at vi alle skal bøye oss for det nye presteskapet. Dette nye presteskapet opptrer ikke i kraft av seg selv, men henviser til ideer som regnes som suverene, uten at noen kan forklare hvorfor de er det.

Men noen har fått en nådegave til å tolke disse ideene, som i motsetning til opphavet er blitt dynamiske, og som vi derfor ikke kan protestere mot når abortgrenser utvides, foreldre mister retten til å forhindre at forvirrede barn ødelegges, og vi alle mister vår frihet. Det er nemlig ikke gitt alle å forstå hva tidsånden krever av oss.

Det hele har et så sterkt preg av religiøsitet at det er på tide å drøfte hva som finner sted. Vi vet nemlig aldri hvilke samfunns­områder menneske­rettig­hetene kan ramme. For menneske­rettig­hetene er det ingen som gis anledning til å opponere mot.

Noe har skjedd når et samfunn som har forkastet troen på Gud som lovenes utgangspunkt, i stedet lar seg styre av rettigheter ingen kan forutse rekkevidden av før de «rette» personene kommer med en forklaring på hvordan de skal forstås i vår egen tid.

En gang visste vi at uten Jesus Kristus var menneske­rettig­hetene meningsløse. Nå blir vi fortalt at det er uten ham de gir oss mening, for nå kan vi selv sette grensene.