En statsminister som ikke skjønner hva habilitet er, og som nå opptrer som om ingen ting var skjedd. En utenriksminister som blir belønnet for sin utenrikspolitiske inkompetanse ved å bli ambassadør i det viktigste landet for Norge. En utdanningsminister som skal hamle opp med eksamensjuks, men som selv jukser grovt.

Hva blir det neste?

Listen kunne vært gjort lengre. Vi har endt opp med en inkompetent og småkorrupt politikerstand som er i ferd med å denasjonalisere Norge og torpedere velferdsstaten, og som er mer opptatt av å mele sin egen kake enn å ivareta landets interesser!

Hvor skal dette ende?

I et internasjonalt perspektiv er det grovt sett tre ting som kjennetegner det moderne Norge: Norge er en råvareøkonomi og en ung stat med en liten befolkning.

Forsynet har gitt oss en overflod av særdeles verdifulle naturressurser. Strategisk viktige råvarer som energi og proteiner. Vannkraft, olje, gass og fisk. Og selv om det bare var gått 64 år siden løsrivelsen fra Sverige, etter 525 år under dansk og svensk styre, utgjorde den norske staten et kompetent meritokrati da vi fant oljen i 1969.

Det siste er en vesentlig faktor som skiller oss fra oljerike utviklingsland som Venezuela, Iran, Nigeria, Algerie og Indonesia, som var kommet kort i sin statsbygging da de fant olje. Og til tross for, eller kanskje på grunn av, de enorme oljeinntektene, har det ikke gått særlig bra med noen av dem siden. De fleste har endt opp med en økonomi og et styresett i langt dårligere forfatning etter olje-boomen enn situasjonen var før de fant olje. Oljen har langt fra bare vært en velsignelse, heller ikke for Norge.

Å forvalte sitt pund er selvsagt en utfordring for enhver stat, særlig når rikdommen kommer brått på og i strie strømmer. Men det behøver ikke å gå dårlig med land som hurtig er blitt rike på utvinning og skattlegging av naturressurser. Svekket økonomi og svakt styre er et resultat av villet politikk og mindre heldige politiske beslutninger fattet av kortsiktige, ofte inkompetente og, noen ganger, korrumperte politikere.

Utgangspunktet var imidlertid godt da vi først fant oljen i 1969. En generasjon med dyktige og forutseende politikere sikret nasjonal kontroll med petroleumsressursene på samme måte som politikerne i mange andre oljerike land gjorde, og på samme måte som deres forgjengere hadde gjort tidlig på 1900-tallet med vannkraften.

Og i 1973 ble oljekartellet OPEC dannet. Det gjorde det mulig for de oljeproduserende land å regulere markedet og selv bestemme prisen på olje. Dermed var grunnlaget lagt for at Norge kunne ta del i den største overføringen av rikdom mellom stater noensinne i historien uten krig. Selv om Norge ikke formelt er medlem av OPEC, har det uformelle samarbeidet med OPEC tjent norske interesser vel.

Og allerede i 1976 viste norsk oljeproduksjon for første gang positiv kontantstrøm. I løpet av 1990-tallet skjøt inntektene fra petroleumssektoren skikkelig fart. Og de to siste årene har de gått til himmels som følge av den lite gjennomtenkte avviklingen av kjernekraften i OECD samt krigen i Ukraina og den reduserte tilførselen av russisk gass til EU.

Kloke politiske beslutninger i en tidlig fase, som handlingsregelen og etableringen av Statens pensjonsfond utland, har dempet mye av de potensielt verste skadevirkningene av olje-boomen for Norges vedkommende. Sammen med nasjonaliseringen, et fornuftig skatteregime og en fornuftig utvinningstakt, var det tiltak iverksatt av en generasjon politikere som var både dyktige og forutseende.

Men da oljepengene begynte å strømme inn i statskassa for fult på 1990-tallet, var det noe som skjedde. Rask tilgang til mye penger gjør noe med stater, på samme måte som det gjør noe med politikere, byråkrater og andre beslutningstakere. Å skille mellom dine penger og mine penger er utfordrende når de kommer fra ei tilnærmet utømmelig felleskasse hvor selv store uttak knapt merkes.

Fremveksten av statsfinansierte nettverkspartier med stadig større innslag av yrkespolitikere med lite erfaring utenfor politikken og ofte med lav utdanning, har svekket den norske politikerstanden. Og høyere lønninger og bedre vilkår i privat sektor har svekket rekrutteringen til statsforvaltningen, og dermed også meritokratiet, som tidligere sto sterkt.

Det er med på å forklare at det i dag er tunge innslag av både Dutch Disease og av en skatte-, industri- og næringspolitikk som fremstår som kortsiktig og lite velfundert, og som de to regjeringsbærende partiene naturlig nok helst ikke snakker om. Det seneste tiårets økonomiske politikk bærer stadig tyngre preg av kortsiktig, subsidiesøkende atferd og mindre av realistiske, langsiktige avveininger for å maksimere landets verdiskapningspotensial.

Det gjør seg gjeldende i form av en sterkt forvokst offentlig sektor som sysselsetter hele 29,9 % av arbeidsstyrken, mer enn dobbelt så mange som OECD-gjennomsnittet på 14,2 %. Det gjør seg gjeldende i en velferdsstat med et enormt helse- og sosialbudsjett, nesten like stort som hele Finlands statsbudsjett, uten at noen kan påstå at vi i Norge har bedre offentlige tjenester. Kanskje heller tvert imot. Og det gjør seg gjeldende i et NAV-budsjett som rommer en betydelig skjult arbeidsløshet av helt eller delvis arbeidsføre som mottar stønad, men som ikke arbeider.

Lett tilgang til mye penger har dessuten muliggjort masseinnvandring, hovedsakelig av lavt utdannede innvandrere fra MENA-landene som det norske kunnskapssamfunnet vanskelig kan finne arbeid til, den høyeste bistanden per capita i verden og et stadig voksende humanitærpolitisk kompleks. Slike ting koster penger og vil ikke være bærekraftig i en post-oljeøkonomi.

Manglende kompetanse og erfaring utenfor politikken blant den nåværende generasjonen av politikere har, sammen med en svekket statsforvaltning, bidratt til en svak og kortsiktig næringspolitikk med lav innovasjonstakt og manglende investeringer i andre sektorer i økonomien. Sammen med manglende vedlikehold og investering i kritisk offentlig infrastruktur, har det ført til en ensidig, lite differensiert og sårbar industristruktur.

Utenom fisk og kraftkrevende industri har vi få andre bein å stå på når oljen tar slutt. Og mens fisken i stor grad er eid av utenlandske interesser og blir foredlet i utlandet, har den kraftkrevende industrien mistet sitt konkurransefortrinn og Norge et av sine viktigste naturgitte fortrinn etter at politikerne knyttet det norske elnettet til EU og dermed importerte europeiske strømpriser.

Det ville aldri den generasjonen norske politikere som i sin tid nasjonaliserte vannkraften ha gjort. Det ville heller ikke forrige generasjon politikere som siden nasjonaliserte oljesektoren. Strømpriskrisen er, for Norges vedkommende, en selvpåført krise som først og fremst vitner om kunnskapsløse og kortsiktige politikere som setter EUs og egne interesser foran norske interesser. Det vitner også om et statlig byråkrati som har mistet sin faglige integritet samt om en ledelse i halvstatlige virksomheter som Statkraft og Statnett som er feilinsentiverte til først og fremst å mele sin egen kake heller enn å ivareta overordnede nasjonale interesser.

Det er i dette perspektivet de mange habilitetssakene som er blitt avdekket blant politikerne den siste tiden må ses. Det er mange som sikler rundt den store statlige pengesekken etter subsidier og personlige fordeler – ikke bare private investorer, men også politikere.

Det kan derfor være grunn til å minne om Adam Smith, som allerede i 1776 påpekte farene knyttet til mineralrettigheter og de negative effektene av «the income of men who love to reap where they never have sowed». Slike lettvinte inntekter, advarte han, har en tendens til å fremme uproduktiv atferd og vedvarende rent seeking som før eller siden vil føre til økonomisk ruin.

Vi ser tydelige tendenser til dette i subsidiepolitikken politikerne har satt i gang i forbindelse med «det grønne skiftet». Statlige milliarder pøses inn i batteri- og datalagringsfabrikker, hydrogenprosjekt og i vindmølleparker til lands og til vanns som aldri kan bli lønnsomme. Disse hvite elefantene byr imidlertid på sugerør i statskassa både for investorer og ledere samt lukrative styreverv både til lokalpolitikere og rikspolitikere. Det er steke krefter som drar i en helt annen retning enn å maksimere landets verdiskapningspotensial.

Det er typisk for en oljeøkonomi, men kan vanskelig karakteriseres som noe annet enn destruktiv rent seeking. Investeringene kan kun legitimeres som «lønnsomme» ved en strømpris som politikerne har drevet opp ved å kople det norske strømnettet til det europeiske strømmarkedet. Dette er ikke bare å føre velgerne bak lyset. Det er som å selge familiesølvet og kaste vrak på alt tidligere generasjoner har bygd opp.

Om vi ikke får frem et kompetent politisk lederskap som er mer opptatt av å ivareta landets interesser enn sine egne, er det striskjorta og havrelefsa igjen for Ola Nordmann når oljen tar slutt. Dét er i hvert fall sikkert.

Øystein Steiro Sr.

Vaktmester

Kjøp «Mesteren og Margarita»! Du kan også kjøpe den som ebok her.