Kø på E18 ved Lier mot Oslo på grunn av trafikkuhell den 17. januar 2024. En bil ligger i grøften ved Ringeriksveien som går parallelt. Foto: Camille Borgen / NTB

Der satt jeg. På en benk på Gardermoen, en flyplass utformet som et enormt vikingskips­museum (bare uten skip), pinlig rent, selv på toalettene, gullys på sementpilarene og homofilt velkledde, tause mennesker med smarte rulle­kofferter.

Jeg ventet på Hans og firehjuls­trekkeren hans. All togtrafikk ble innstilt på grunn av snøfallet over natten og morgenen, og folk sto i kø for å finne ut hva de skulle stille opp. Samfunnstilstanden viste de første tegnene på at naturtilstanden kom tilbake. Det ble meldt i høyttaleren, av en som snakket både norsk og irriterende korrekt engelsk,  at det var kanselleringer og forsinkelser over hele linja – med et ganske abstrakt tillegg: «Det kan ta tid!»

Det vil være en overdrivelse å si at de reisende fikk panikk, men de var urolige; du kunne se det i deres flimrende blikk mens de klamret seg til mobiltelefonene sine som en livline. Utenfor var alt hvitt, og snøen føyk rundt ørene til alle som våget seg ut på andre siden av utgangsdøren, mens biler prøvde å parkere i den dype snøen. Snøryddingen var sporadisk.

Hans hadde fortalt meg at jeg hadde god tid til å drikke fire kopper kaffe, så jeg tok en roman opp av sekken, Kristian Bang Foss sitt internasjonale gjennombrudd «Døden kjører Audi» fra 2012. Den førte meg en stund tilbake til mitt sosialdemokratiske hjemland, hvor lykke som kjent er å ha tilgang til dagpenger og førtidspensjon, utbetalt av kommunen. Foss setter ikke fingeren på det, her er det fortelleren som sier:

«Poenget er at vi har dyrket medlidenhet i en slik grad at det har blitt pervertert, det er blitt en hån mot ekte medlidenhet, og så har vi til gjengjeld forbudt andre og like edle følelser som hevntørsten.»

Eller som i denne korte dialogen mellom fortelleren og Waldemar, som er plaget av en lang rekke sykdommer og syndromer:

«Det frigjørende med naturen, sa jeg, er at den ikke har noen gode intensjoner.

– Gode intensjoner?

– Når du vil noe godt. Noe av det verste er når folk vil en det beste.

– Ja, det går alltid galt.»

Akkurat da ringte mobilen min, det var Hans, han var der. Jeg gikk gjennom forhallen og ut i snøen, der den tyske dieselbilen hans pløyde gjennom snødrivene og dro inn til siden. Jeg hoppet inn og vi kjørte hjem mot gården hans.

Hovedveien var ennå ikke ryddet for snø, så vi la i vei i et smalt nødfelt. I rabatten sto Tesla-er etterlatt som forlatte skjell, de hadde enten stoppet eller kjørt seg fast. Det samme gjaldt mange av de norske elbussene, produsert i Kina. Litt lenger framme prøvde noen veiarbeidere å reparere en bro, mens Hans kunne fortelle meg at regjeringen hadde satt ned et kriseteam. Et kriseteam? spurte jeg. Hvorfor? Det er bare vinter, vinter som i gamle dager. Hvorfor utløser vinteren krise i Norge?

Noen timer senere ble jeg gjort oppmerksom på at en av de ansvarlige for infrastruktur og krisehåndtering nettopp var blitt intervjuet på tv. Journalisten spurte henne om vinterberedskapen var bedre før, hvorpå hun nektet å svare og begynte å snakke om at vi i dag har mye mer elektronikk, så hvis vi blir fanget i snøen, kan vi ta frem mobiltelefonen og se en film.

Jeg spurte Hans om det virkelig var dét hun sa, og han forsikret meg om dét var det.

Så kjørte vi inn til Oslo for å være med på et arrangement hvor jeg hadde gleden av å møte en stor gjeng lesere, og det var veldig hyggelig.

Neste morgen hadde busser og tog sakte begynt å gå igjen. Min toglinje til flyplassen var i hvert fall bare forsinket, ikke kansellert. På stasjonen, der en stor gruppe reisende sto tause og ventet på tog og informasjon, spurte vi en gruppe togpersonale om status på operasjonene. Først så de litt usikkert på oss, som for å gjette hvem vi var. Så sa en av dem noe veldig interessant: «Det er den norske krisemaksimeringen».

Uttrykket ble med meg hele veien til Gardermoen. Krisemaksimering. Kan det virkelig være i noens interesse å maksimere, dvs. forstørre krisen for å tjene politisk på den?

Akkurat da jeg beveget meg gjennom sikkerheten, tenkte jeg på en bok som ble utgitt i Danmark i 2021 med tittelen «Krisesamfundet», skrevet av Mikkel Vedby Rasmussen, professor og dekan ved Københavns Universitet. I boken hevder han, med utgangspunkt i koronakrisen, klimakrisen og flyktningkrisen, at vi tilsynelatende går fra den ene krisen til den andre, fordi det har gått sport i å referere til alt mulig med metaforen om krisen. Fordi vi kun snakker om samfunnet på krisespråket, setter vi ikke pris på det som har skapt vår frihet og velstand gjennom generasjoner, inkludert vitenskapelig og teknologisk nysgjerrighet og markedsøkonomiens evne til å skape ressurser for individet utenfor staten.

Med andre ord: De siste årene har de politiske elitene i København, Oslo og Stockholm lykkes med å knytte en mengde ulike fenomener sammen til en generell sosial krise, som de samme elitene veldig gjerne vil løse med byråkratiske eller terapeutiske lover og tiltak, mens sannheten snarere er at vi nå er blitt så kriseklare at vi skaper krisene selv. Politikernes intensjon ser ikke lenger ut til å være å finne løsninger, men å styrke sin egen taktiske og strategiske posisjon.

Dersom dette stemmer, har regjeringene, inkludert den norske, interesse av å få mest mulig ut av krisen, blant annet å fremme blind tillit til systemet i befolkningen. Selv om det egentlig bare er vanlig snø og vinter i januar – og myndighetenes inkompetente beredskap.

Jeg går ut til porten, setter meg på flyet og kommer meg raskt og trygt hjem. Norwegian fungerer tilsynelatende noe bedre enn Norge.

Kjøp «Dumhetens anatomi» av Olavus Norvegicus! Kjøp eboken her.