Den såkalte tostatsløsningen med selvstendige palestinske og israelske stater er ikke lenger mulig, sier Prio-forsker Jørgen Jensehaugen.

Med dyp splittelse innad i palestinsk politikk, 700.000 israelske bosettere på Vestbredden og svært fiendtlig innstilling til en tostatsløsning over hele det israelske spekteret er konklusjonen til Jensehaugen klar.

– Tostatsløsningen er død.

Seniorforskeren ved Prio sier dette ikke er en konklusjon som kom etter at krigen mellom Israel og Hamas brøt ut 7. oktober. Det begynte å gå opp for ham da det var en reell debatt i israelsk politikk om annektering av Jordandalen på Vestbredden.

– Da innså jeg at Israel ikke ønsker tostatsløsning lenger. Den delen av Israel som jobbet for det, er ikke i nærheten av makta lenger.

Han peker på at Israels største parti, Likud, har programfestet sin motstand mot å skape en palestinsk stat. Likud er også statsminister Benjamin Netanyahus parti, og har sittet i regjering i flertallet av de 30 årene siden Oslo-avtalen som skulle legge til rette for en løsning på Israel-Palestina-konflikten.

– Men det er ikke sånn at Netanyahu alene er imot tostatsløsningen. Han har partier til høyre og venstre for seg som også er det, sier Jensehaugen.

Dermed skyter han ned utenriksminister Espen Barth Eide (Ap), som i oktober uttalte at han tror katastrofen som utspiller seg i Gaza kan innebære en åpning for en løsning.

– Jeg tror ikke Netanyahu overlever dette, men jeg har ikke tro på at idet han er borte så blir det plutselig støtte for tostatsløsningen.

Jensehaugen er glad i uttrykket «ikkeløsningslimbo». Han bruker det for å beskrive situasjonen i dag, der han mener man jobber for en løsning som ikke er mulig fordi man ikke har noen egentlig løsning.

Men Prio-forskeren sier også at det hindrer konstruktiv tenkning rundt et alternativ. Derfor ser han også med skepsis på vestlige ledere som nå snakker varmt om tostatsløsningen.

– Det er ti-femten år for sent. Hvis man mener alvor med tostatsløsningen, må man gjøre grep for å reversere dagens situasjon, og det ser jeg ingen evne eller vilje til. Det blir et slags retorisk spill, heller enn et realpolitisk spill, sier han.

Palestinerne er også dypt splittet: Territoriet de palestinske selvstyremyndighetene nominelt sett styrer, består av to forskjellige områder som ikke har forbindelse med hverandre. De palestinske selvstyremyndighetene på Vestbredden har Fatah i førersetet, mens Hamas hersker i Gaza.

Vestbredden er på sin side svært oppstykket i praksis, og landområdene som palestinere styrer blir i realiteten stadig vekk innskrenket.

– Men selv om palestinerne samler seg og får til en felles front, møter de realiteten på bakken: En israelsk stat som ikke vil ha tostatsløsning.

Jensehaugens kollega, Hilde Henriksen Waage, er i stor grad enig med ham. Hun er også seniorforsker ved Prio, samt professor i historie ved Universitetet i Oslo.

– Men jeg vil heller snu det på hodet og si at hvis tostatsløsningen er død, dømmer vi palestinerne til evig okkupasjon og ingen løsning.

Begge alternativene er enda mer urealistiske, mener hun – enten det er en hardere okkupasjon fra Israel, eller en utopisk drøm om en enstatsløsning der israelere og palestinere lever side om side.

Waage sier det internasjonale samfunnet har «vondt i viljen» og dermed lar Israel hindre tostatsløsningen. Samtidig mener hun Vesten i større grad blir marginalisert i Midtøsten, slik at land som Kina og Russland i større grad tar ansvaret for Midtøsten-diplomatiet. Kina varslet nylig at de innkaller til en internasjonal konferanse der en timeplan for framtidig tostatsløsning står på agendaen.

– Hele Israel har beveget seg ut på en militant høyreside, og palestinsk side er så splittet at den snart trenger en egen fredsprosess, sier hun.

Men historieprofessoren ser til historien. I 1991 var det lite vilje til fredsprosess fra israelsk side, to år senere tok statsminister Yitzhak Rabin og palestinernes leder Yasser Arafat hverandre i hånden utenfor Det hvite hus i Washington.

– Det var på en måte alle rammebetingelsene som gjorde at Israel forsto at de var så isolert at de måtte komme inn på et nytt spor, sier Waage.

Blant tegnene hun ser til endring er stemningen i FN og de store demonstrasjonene til støtte for palestinerne verden over. Når krigen er over, kan et økonomisk spørsmål føre til et stemningsskifte i EU, tror hun.

– Diskusjonen om gjenoppbygging av Gaza. Skal Europa betale masse for det, uten innflytelse på Israel? Med Ukraina og Syria som bakteppe, er jeg ikke så sikker på om europeerne vil gå inn enda en gang.

(©NTB)