Tre ganger i løpet av bare et halvt år har jeg opplevd sammenbrudd i offentlig kommunikasjon og kaos. Et mønster avtegner seg: De som styrer, er inkompetente og mer opptatt av å holde fast i modeller som er politisk bestemt. Disse målene overstyrer alt annet, også formålet de er satt til å oppfylle: at trafikantene kommer raskt og trygt dit de skal.

I hvert tilfelle har jeg snakket med mange VY-konduktører, og de bekrefter mitt inntrykk: Det finnes ingen oversikt og gjennomføringskraft ovenfra. De har bygget et system innrettet på «godvær». Men selv normale forhold har Bane NOR problemer med å håndtere. Når det regner eller snør, bryter systemet sammen.

Paradokset

Sjefen for Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap, Elisabeth Aarsæther, ble intervjuet på morgensendingen til NRK. Hun skrøt av hvor mye bedre systemene er i dag enn for noen tiår siden. Digitaliseringen og mobilnett gjør at informasjonen flyter lettere.

Det gir folk muligheten til å fordrive tiden med å se film på mobilen mens de venter på et tog som ingen aner når kommer! Dét sa hun!

En utrolig uttalelse.

Kontrastér dette med rekken av mennesker som klokken 22.30 sto på perrongen på spor 3 og 4 på OSL og ventet på et tog til Oslo.

Svart av reisende som kom med Flytoget torsdag morgen. Normalt reiser ikke så mange med Flytoget, det er for dyrt. Foto: Document

Ingenting fungerte. Var det noe som var gjennomgående, så var det mangelen på informasjon. Det motsatte av hva beredskapsdirektøren forsikret.

Undertegnede skulle hente vår gjest Mikael Jalving på OSL. Han landet kl. 11.40. Jeg sto på Eidsvoll stasjon litt før kl. 12 og skulle ta lokaltoget, da det flashet på NTB: Alle tog på Østlandet er innstilt. Tavlen viste at det skulle komme et tog, men jeg forsto at det trolig ikke stemte. Reiste derfor hjem og skiftet bil for å hente Jalving på OSL.

Onsdag var det avgjørende hva slags doning du hadde. En tung, lav KIA elbil var ikke tingen, men en stor BMW firehjulstrekker lå som en panservogn på veien. Den representerer alt det som det nye, grønne Norge er imot: Hestekrefter, diesel, SUV. Men det er dét som gjør at du overlever i en krisesituasjon. For onsdag var det ikke spøk.

«Prepperne» får rett: De forbereder seg på unntakstilstand. For det grønne mindsettet inviterer selv til krisen som de varsler. Det er en selvoppfyllende profeti. De kommer til å fryse i hjel.

Den grønne utopien sier at det skal bli varmere. Derfor trenger man ikke lære om den overlevelseskunnskapen som skandinaver tidligere fikk inn med morsmelken. Livet foregår på kaffebarer og i kjøpesentre. Termostatstyrt.

Disse urbanittene ler av preppererne: Hvite i pickuptrucks er bare så utdatert. Eller som MSNBCs Joy Reid sa om velgerne i Iowa: Dette er kristne nasjonalister; ingenting å bry seg om. De tror Gud har gitt dem Amerika, at det er deres land.

Kampen mot høyresiden går aldri av moten, den blander seg inn også i snøkaoset.

– Har vi ikke hatt snø før i vinterlandet Norge? spurte Jon Gelius en talsmann for Bane NOR som vred seg og ikke visste hva han skulle svare.

– Vi har 20 mann ute for å rydde sporvekslene på Lillestrøm, forsvarte han seg.

Var den nye Bane NOR-sjefen, tidligere NRK-direktør Thor Gjermund Eriksen, blant dem?

Service er et fremmedord

Et typisk trekk ved det nye Service-Norge er mangel på service.

Busstoppet utenfor Ahus er ikke ryddet for snø. Det ligger en solid skavl foran dørene på bussen, som får skader når de ikke klarer å lukkes. Ingen har hørt om håndkraft og skuffe.

På OSL var det heller ikke i dag morges ryddet snø på perrongen som ikke lå under taket. Folk balet med tunge kofferter i 40 cm snø. Trappene er fulle av hardpakket snø og livsfarlige for mennesker som ikke ser seg for.

Hvis Thor Gjermund Eriksen var en god leder, ville han stilt opp med skuffe og måkt, for å vise at vi kan ta et tak i Vinter-Norge.

I stedet er det ingenting. Det stemmen i høyttaleren sier, stemmer ikke med det som står på tavlene.

Da vi skulle hjem onsdag kveld, var vi sikre på at togene kjørte igjen. På appen NÅ gjorde de det. RE12 skulle gå som normalt kl. 21.18 fra National. Men så kom forsinkelsene. De er vi vant med. Men det gikk opp for oss at nå betyr «forsinkelse» noe annet: at toget kanskje ikke kommer i det hele tatt.

Da et Flytog dukket opp, turde vi ikke vente lenger og hoppet på. Vi kom oss i det minste til OSL. På Oslo S blir vi stående og vente. Over høyttaleren blir vi fortalt at det er noe med sporveksleren inne i Romerikstunnelen. Det kan ta noe tid. Dette uttrykket går igjen, og Jalving har moro av det. Hva betyr ordene? De kan bety alt mulig: et kvarter, en halvtime, flere timer? Det spesifiseres ikke, og vi forstår at det er systemfolkene som skriver ut en blankosjekk til seg selv. De kan ikke klandres for at toget ikke kommer. De kan la folk vente i evigheter: Det kan altså ta tid.

På engelsk sier stemmen noe annet: «a couple of minutes». De vil gjerne vise utlendinger at de er serviceminded og kan.

Mens vi står på Oslo S, seiler plutselig et grønt tog opp på siden av oss: Eidsvoll-toget! Men vi tør ikke ta sjansen på å løpe ut. BMW-en er allerede på vei til OSL for å hente oss.

På OSL er det en merkelig stemning. Rekken av passasjerer på den andre siden er tause. Det er en kompakt svart masse. De er tause fordi de forstår at de befinner seg i et limbo – liksom i filmen «Matrix», der hovedpersonen Keanu Reeves befinner seg på en stasjon mellom to operativsystemer. Slik oppfatter også de reisende det: En supermoderne storflyplass hvor alt bare er kaos fordi det falt litt snø. De har en følelse av fremmedgjorthet: Er det virkelig dét de ser? Det stemmer ikke med hva de blir fortalt.

Legg merke til detaljene: Klokker som står.

Klokka ved nedgangen til spor 1 på OSL har stoppet. Det samme hadde klokken nede på perrongen.

Trafikken på veien var et kapittel for seg. Snøen laget skavler der vinden tok og intet ryddemannskap kunne holdt unna. Det gjaldt å ha fart og kraft. Ved tilførselsveiene var det bare ett spor. Møtte du noen, måtte av en av bilene ut i snøen. Flere steder sto elbilene fast, og førerne satt med blinklysene på: SOS! Men det var ingen hjelp å få.

De har kjøpt en drøm som brister i møtet med Vinter-Norge. I Chicago sluttet Teslas superchargere å virke. Bilene måtte dyttes til side.

Elon Musk takket Erna for avgiftsfriheten på Tesla-er som gjorde det mulig å bli verdensledende på overgang til elbil.

Men det var en bløff, og Erna er en politiker som ikke er interessert i å bli avslørt.

Det er heller ikke Thor Gjermund Eriksen. De sender noen talsmenn ut med noen fraser for å avspise pressen.

Som umælende dyr

Innbyggerne har de lært opp til å bli føyelige og umælende. Det er utrolig å høre folk som har stått timevis og ventet i det uvisse si at dette må vi bare finne oss i. Det er ingenting noen kan gjøre. De fritar lederne for ansvar og skriver selv under på blankosjekken.

Hvor langt strekker deres tålmodighet seg? Må noen fryse i hjel før de forstår alvoret?

I det gamle Norge visste vi at vi bare hadde oss selv å stole på. Vi måtte kle oss etter forholdene. Varme støvler og godt fôrede jakker. Ull innerst. Skjerf, votter, lue.

Jeg ser på passasjerene som går av på OSL. De går kledt i tynne klær. De skal rett inn i avgangshallen.

De har ikke med seg varme klær eller mat. De er ikke forberedt på å bli sittende fast på ubestemt tid.

Men hvorfor skulle de dét? Lever vi ikke i et moderne samfunn?

– Setter krisestab

Nei, vi gjør ikke det. Vi lever i et postmoderne samfunn hvor ledelsen er blitt opptatt av systemer.

Leder av DSB, Elisabeth Aarsæther, sier at kommunene for 15 år siden måtte definere kritiske områder innenfor sine egne grenser og innlevere kriseanalyse til Statsforvalteren.

Det er her begrepet «å sette krisestab» har sin opprinnelse.

Men det er bare ord.

Som en VY-konduktør sa: De lever av krisene, og de krisemaksimerer.

De som snakker mest om systemer, vet ikke hva hverken den høyre eller de venstre hånden gjør.

I fjor sommer under den totale blackouten for togtrafikken gjennom Oslo, traff vi konduktører på National som ba oss ta banen til Oslo S, for derfra gikk det busser nordover. Men da vi kom dit, fantes der ingen busser. Tilfellet ville at vi traff igjen de samme konduktørene, og da vi bebreidet dem, sa de at «sorry, men det var hva vi ble fortalt». Summa summarum: Ingen ledelse, ingen oversikt, ingen kommandokjede. Kaos!

Slik kommer det også til å være ved neste krise. Du har bare deg selv å stole på. Dette burde snart gå opp for befolkningen. Togstans og snøkaos er et varsel om hva som kommer. Du og dine kommer til å være overlatt til dere selv.

Trekk lærdommer!

Du må forberede deg på unntakstilstand. Den kan anta mange former, men visse ting ligger fast: Varme klær, ved, gassapparat til å lage mat hvis strømmen forsvinner, aggregat til data og mobil, vann, proviant. Hvis du skal ut og kjøre, så ta med varmedress og skuffe. Og slepetau.

Det er været. Så har vi sosial uro. Det stiller helt andre krav, men hvis du lærer deg å tenke krise om været, vil du også forstå hva som vil skje om samfunnets infrastruktur bryter sammen. HBO og andre har vist apokalypsefilmer i lang tid. HBOs «Last of Us» er forferdelig. De prepper oss, og man kan spørre hvorfor det er så ekstremt. Er det dette vi har i vente?

Utgangspunktet er alltid kaos. I dette kaoset er enhver overlatt til seg selv. Det blir ikke pent.

Legg merke til at NRK aldri stiller spørsmål ved hvordan vi reagerer i en krise, hva vi bør forberede oss på. De går aldri lenger enn til å si at folk gikk på ski til og fra jobb. De store samfunnsmessige og menneskelige dimensjonene blir ikke kommentert.

De maser om at vi skal la bilen stå mens de selv foretar trekk som forsterker problemene og fører til kaos.

Som konduktørene sa i dag: Trafikken på Østlandet skulle aldri vært stoppet. De kunne kjørt, men måtte i stedet vente fire timer. Da bygget køen seg opp.

Elementært

Men Thor Gjermund Eriksen skulle vise handlekraft, og dette overstyrte praktiske løsninger!

Det er en modell, en ledelsesfilosofi og grønne hensyn som overstyrer den praktiske virkeligheten.

Vi så det samme under flommen i fjor sommer. Det var ikke bare et spørsmål om vann. Det var også et spørsmål om en ledelse som ikke takler det uforutsette.