Den som måtte tro at regjeringens kvotemelding for fiskerinæringen ville rette opp grunnleggende skjevheter, må tro om igjen. 

Fiskeriministeren markedsfører meldingen som en ny politikk som overfører fiskerettigheter fra de store til de små, men i virkeligheten dreier det seg om smuler fra kvotebaronenes bord. Konsentrasjonen av kvoter på stadig færre hender vil vedvare. Det blir ikke særlig mye mer fisk i kystflåtens garn.

Kvotefordelingen fikk hard medfart av Riksrevisjonen for fire år siden. 29 fiskeriavhengige kommuner langs kysten er blitt svekket eller har opphørt å være fiskerikommuner fordi myndighetene har latt en stigende del av kvotene tilfalle den havgående flåten. Og den er ikke i sin helhet pålagt leveringsplikt i Norge. Denne urimeligheten ønsker ikke regjeringen å gjøre noe med. 

Det betyr at frysetrålere og havgående linefartøyer hjemmehørende på Vestlandet fryser ned sløyd fisk om bord og lander fangsten på norske fryserier. Derfra eksporteres fisken ubearbeidet til land som Polen og Kina – mens norske foredlingsbedrifter skriker etter råstoff.

Til middag mandag nøt vi torsk fylt med saus. Pakningen forteller at fisken er tatt nord i Norskehavet, men tilvirket i utlandet. Dette er typisk og gjelder en stor del av norskfanget hvitfisk: Fisket i norske farvann, foredlet utenlands.

Det er en alvorlig svikt ved Støre-regjeringens fiskerimelding at den bare gjelder fangstleddet og ikke tar for seg landsiden. Verdiskaping må være noe mer enn eksport av frossen rundfisk.

Riksrevisjonen påviste hvordan fiskerettigheter er blitt overført fra nord til sør i Norge. Lovgivningen fastslår at fisken i havet er fellesskapets ressurser, men likevel har skiftende regjeringer gjort kvotene omsettelige. Fellesskapets ressurser er blitt handelsvare for kapitalsterke redere. Det er mange eksempler på at handel med kvoter har kastet mer av seg enn fangst av fisk. Systemet åpner for konstruksjoner hvor fiskere ansettes som stråmenn for at investorer skal kunne oppfylle deltakerlovens krav. Eldre fiskere selger kvoten til høystbydende. Ungdom stenges ute.

Myndighetene lot Kjell Inge Røkke rane til seg fiskerettigheter fra Finnmark. Dermed ble Oslo landets største fiskevær. Så solgte han hele greia til Lerøy. Slik ble Bergen også en fiskerikommune – basert på andre landsdelers ressurser. Slik tvinges kystfolk nordpå til å avfinne seg med at trålere fra Ålesund, Fosnavåg, Bergen og Austevoll stikker av med fisk i farvann utenfor nordlendingenes fjæresteiner, mens deres egne fiskevær utarmes og avfolkes.

I en tid hvor offisiell politikk betoner klimautslipp i det vide og brede, skulle en tro at klimahensyn skulle veie tungt også i fiskeripolitikken. Det har regjeringen hoppet bukk over. Torsk fanget med havgående trålere betyr fem ganger så store CO₂-utslipp pr. kilo fisk som den fisken som tas av kystflåten. Miljø er plutselig blitt et fremmedord i fiskeripolitikken.

Regjeringen tør ikke annet enn så vidt å pirke borti kvotefordelingen mellom de ulike fartøygruppene. I meldingen foreslås det å overføre 2 prosent av torskekvoten fra havgående fartøy til båter på under 11 meter. Norges andel av årets kvote av norsk-arktisk torsk er på 212.000 tonn. Det betyr at sjarkflåten ut fra årets tall får 4000 tonn mer torsk å dra opp av havet. Dette er bedre enn ingenting, men heller ikke noe særlig mer.

Regjeringen trenger flertall i Stortinget for å få kvotemeldingen igjennom. Her er Gahr Støre & co. avhengig av venstresiden. Vi holder det for helt usannsynlig at regjeringspartiene skulle søke sammen med Høyre eller Fremskrittspartiet i fiskeripolitikken. Det er nettopp her at det ennå er en viss forskjell mellom sosialdemokrati og høyrepolitikk i sin rendyrkede form og det Støre står for.

Vi håper at SV i Stortinget ikke lar Ap flykte fra sine løfter, men bidrar til å gjeninnføre prinsippet om at fiskeressursene hører folket til – og at rettighetene derfor må fordeles rettferdig mellom landsdelene for å sikre bosetting og verdiskaping langs kysten. Her må ikke SV gi etter!

Venstresiden pleier normalt ikke å bli heiet frem av denne spaltist, men her gjør vi et meget velbegrunnet unntak. Det hender jo at selv blinde høner finner korn.

Kjøp «Hvordan myndighetene bløffet oss» av Robert Malone!