Det er litt av en gåte. Jeg har prøvd å forstå svenskene gjennom hele mitt voksne liv, så langt uten hell.

Det ble i forrige uke annonsert at svenskene skulle forberede seg på krig med Russland. Advarselen kommer fra Carl-Oskar Bohlin (M), sivil-forsvarsminister i Sverige på det årlige landsmøtet til foreningen Folk och Försvar. Han etterlyste økt beredskap ved siden av militæret, og ble støttet av forsvarssjef Micael Bydén, som kom med en oppsiktsvekkende direkte appell til herr og fru Svensson i et morgenprogram på TV4: «Hvis det som skjer i Ukraina i dag, skjer i Sverige i morgen, er jeg så forberedt? Jo flere som har tenkt og forberedt seg, jo sterkere er samfunnet vårt.» Forsvarssjefen la til: «Håp er ikke en strategi å bygge planer på.»

Samtidig har regjeringen varslet at forsvarsutgiftene vil øke. Bare i år har de tenkt å investere 22 milliarder SEK i forsvarsbudsjettet og innkalle 8000 svensker født i 2006 til militærtjeneste.

Det er mildt sagt helt nye toner fra det tidligere nøytrale Sverige, som nå har våknet fra tornerosesøvnen og tydeligvis ønsker å sende et signal til president Putin. De to myndighetene har forresten helt rett. Håp er ikke en strategi. Fred er ikke gitt. Uro, kaos eller krig er nesten normalt historisk sett, det er bare veldig, veldig sjelden at slike ting blir sagt høyt i Sverige.

I Sverige, som i Danmark, tror vi vanligvis ikke at krigen kommer, derfor virker det nesten dumt å forberede seg på den. Som den danske beredskapssjefen Jarl Vagn Hansen sa til Kristeligt Dagblad i forrige uke: «Vi er ikke forberedt på noe». Mer dansk blir det neppe. Men nå må det være annerledes i Stockholm. Med Bohlins ord: «Hvis noe holder meg oppe om natten, så er det at det går for sakte.»

Svenskene trenger imidlertid ikke se hele veien til Moskva for å få øye på en annen fiende, som allerede har flyttet inn. Her tenker jeg faktisk på de ca. 30.000 voldelige gjengmedlemmene med røtter i arabiske og muslimske land som allerede er bosatt i Sverige, forgrenet i sine mange forskjellige klaner, forent i sin forakt for Sverige. Jeg tenker på den nære fienden, ikke på den fjerne fienden. På klanene heller enn russerne.

Hvorfor er det ikke dem svenske myndigheter vil forsvare seg mot?

Dét er litt av en gåte. Jeg har prøvd å forstå svenskene gjennom hele mitt voksne liv, så langt uten hell. De virker for meg å være hinsides all fornuft når det gjelder deres syn på utlendinger med bakgrunn utenfor Europa.

Det er ikke nok å si at det er et tabu. Det er ikke et tabu for svensker å snakke om russerne, amerikanerne eller kineserne. Så hvorfor er det tabu å snakke om problemene med arabere og muslimer i Sverige, et problem som er langt mer akutt, hverdagslig og demografisk alvorlig?

Her kan vi kanskje få litt hjelp fra den europeiske idéhistorien. På en måte etterligner den svenske underkastelsen overfor arabere en tradisjon som begynte med den franske romantikeren Jean-Jacques Rousseau og kulminerte med den tyske dynamitten Friedrich Nietzsche, kanskje de to mest innflytelsesrike filosofene de siste 250 årene.

Franskmennene oppfant metaforen om den edle villmann, dvs. forestillingen om at naturmennesket var moralsk overlegent kulturmennesket og var den egentlige bæreren av fremtiden. Mens naturtilstanden var ren og vakker og preget av naturlig likhet, var det sosiale livet farget av ulikhet, undertrykkelse og dekadanse.

Linjen ble tatt opp av Nietzsche, som uttrykte en stadig mer radikal vitalisme, kjemisk renset for gamle, kristne seder og barrierer. Nå handlet det om å komme over den eksistensielle frykten og gi plass til en ny supermann. Nietzsche hatet de kristne og jødene like mye som han forgudet de gamle grekerne og romerne. De hadde, som et naturlig aristokrati, gjort livsbekreftelsen til den høyeste verdien med tanke på viljen til makt, og oppfatningen om at enhver sann kultur trenger slaver.

Nietzsche rev av hengselet som den vestlige sivilisasjonen handlet om, og bidro til å gjøre våre forventninger til fremtiden villere enn noen gang, i dag frigjort fra kristendom og arvesynd, lover og rasjonalitet.

Først nå, 100 år senere, ser vi sammenhengen. Det Nietzsche gjorde med de gamle grekerne og romerne, gjør svenskene med de nye araberne og muslimene i Sverige – idylliserer og dyrker dem. Det lyder kanskje filosofisk eller innviklet, men summen av det hele er at de får – ja, det har svenskene allerede fått – en stat med flere folkeslag, og at de derfor forbereder seg på feil krig.

Kjøp Susanne Wiesingers bok «Kulturkamp i klasserommet»! Du kan også kjøpe den som ebok.