Bønder med traktorer protesterer ved Brandenburger Tor i Berlin den 16. januar 2024. Foto: Kay Nietfeld / DPA via AP / NTB.

Forstår tyskerne at bøndene ikke blir de eneste som får merke at regjeringen vil sende regningen for sine ideologiske eksperimenter til befolkningen? Det tror lederen for politisk avdeling i Berliner Zeitung, Moritz Eichhorn.

I Tyskland gjaldt en uskreven lov eller en slags stilltiende sosial kontrakt, mener han: Politikerne kan få holde på med sitt, selv om vi er uenige, så lenge det ikke koster oss noen ting.

Det var dealen, for eksempel ved utfasingen av kjernekraften («energi­forsyningen vår er sikker og forblir billig»), med åpningen av grensene i 2015 («ingenting vil bli tatt fra noen»), med energi­omstillingen («koster like mye som en is») eller borgerlønnen («det lønner seg fremdeles å jobbe»). Alle disse løftene ble til syvende og sist brutt, og noen av dem var løgner allerede fra starten.

Men nå har regjeringen brutt den kontrakten, skriver Eichhorn.

Bøndenes raseri er hele landets raseri. Mer enn 70 prosent av innbyggerne støtter protestene. Selv om traktor­konvoier lammer hele byer, heies de frem av forbi­passerande gatelangs. Er flertallet opptatt av landbruks­diesel eller avgifts­fritak for kjøretøy? Nei, det handler om noe mer grunn­leggende, og mange borgere er glad for at bøndene har mot til å uttrykke denne ubestemmelige angsten for at de blir ført bak lyset av regjeringen. Ja, bøndene går i prinsipp ut i gatene i protest mot skatte­trykket, men demonstrerer egentlig mot et system som utnytter dem – mens det ellers kaster penger ut av vinduet.

Med kuttene til bøndene tar regjeringen penger fra arbeidsfolk for første gang på mange år, fortsetter Eichhorn. Og da er ikke bare tålmodig­heten med de gamle løfte­bruddene slutt. Folk begynner også å lure på hva pengene egentlig går til.

Nå kommer all den vanvittige pengebruken til regjeringen på bordet, og folk spør seg: Hvorfor skal vi stramme inn når 47 prosent av dem som mottar borgerlønn, er utlendinger? Hvorfor betaler vi millioner for grønne kjøleskap i Colombia, kjønns­identitets­opplæring i Vest-Asia? Eller klima- og miljø­vennlig byutvikling i Den sentral­afrikanske republikk?

Men det sløses også med penger innenlands:

Hvorfor vil statsministeren kjøpe tre VIP-helikoptere til 200 millioner euro? Kostnaden bare for oppussingen av operahuset Komische Oper Berlin, som utgjør 487 millioner euro, overstiger innsparingen på 440 millioner euro fra landbruks­dieselen.

Så lenge det var nok til alle, var dette greit, skriver Eichhorn. Men nå er det slutt på de fete årene.

Pengene er ikke der lenger. Kreditt­rammen er sprengt, og skatte­betalerne tar for første gang en nærmere titt på regjeringens regnskaper.

Og det de finner, er sjokkerende. Listen over tyske utviklings­prosjekter utenlands virker av og til som satire. Av andre eksempler som er kommet på bordet den senere tiden, er Tysklands støtte til sykkelstier i Peru og kurs i «positiv maskulinitet» i Rwanda.

Folk skjønner hva som kommer:

Bøndene er de første som får lide på grunn av kontrakts­bruddet. Men de blir ikke de siste. Det vet et flertall i landet, og derfor støtter de demonstrantene. Vi står overfor stridigheter om hva enhver egentlig har rett til.

Men her kommer ingen seire på walkover. I regjeringen er de ikke rede til å oppgi sine yndlings­prosjekter, fastslår Eichhorn.

Og derfor må protestene fortsette, helt uanfektet av at makten nå forsøker å portrettere demonstrantene som høyre­ekstremister.

Kjøp «Hvordan myndighetene bløffet oss» av Robert Malone!