22 Da befalte Farao hele folket sitt: «Hver nyfødt gutt skal dere kaste i Nilen, men døtrene skal dere la leve!»

Moses blir født:

1 Det var en mann av Levis hus som giftet seg med en levitt-datter. 2 Kvinnen ble med barn og fødte en sønn. Da hun så at det var en fin gutt, gjemte hun ham i tre måneder. 3 Men da hun ikke kunne holde ham gjemt lenger, laget hun en kurv av papyrusrør til ham. Den tettet hun med bek og tjære. Så la hun gutten i kurven og satte den ut i sivet ved bredden av Nilen. 4 Søsteren hans stilte seg et stykke unna for å se hva som ville skje med ham.

5 Da kom Faraos datter ned til elven for å bade, mens de unge jentene i følget hennes gikk fram og tilbake langs elvebredden. Hun fikk øye på kurven i sivet og sendte en av tjenestejentene sine for å hente den. 6 Så åpnet hun den og fikk se gutten, et lite barn som lå og gråt. Hun syntes synd på ham og sa: «Dette er et av hebreernes guttebarn.»

7 Da sa søsteren hans til Faraos datter: «Skal jeg gå og hente en hebreerkvinne som kan amme gutten for deg?» 8 «Ja, gå!» sa Faraos datter. Så gikk den unge jenta og hentet moren til gutten. 9 Faraos datter sa til henne: «Kan du ta denne gutten og amme ham for meg? Jeg skal gi deg lønn.» Og kvinnen tok gutten og ammet ham. 10 Gutten vokste opp, og hun gikk til Faraos datter med ham, og gutten ble en sønn for henne. Hun ga ham navnet Moses, «for jeg har dratt ham opp av vannet», sa hun.

2. Mosebok 1,22–2,10

Det er andre søndag i åpenbaringstiden, det vil si søndager der tekstrekkene åpenbarer hvem Jesus er. Den ene av dagens tekster er hentet fra 2. Mosebok, og vi får høre den dramatiske historien om hvordan Moses reddet livet etter at Farao gav ordre om å drepe alle nyfødte guttebarn. Etter at israelittene hadde slått seg ned i Egypt, var de blitt så tallrike at Farao fryktet at han ikke kunne stole på deres lojalitet i en eventuell konflikt. De ble derfor behandlet som slaver, men selv da økte de i antall, og det endte altså med at Farao beordret at alle guttebarn skulle drepes.

Vi kjenner historien om hvordan Moses senere skulle lede israelsfolket ut av Egypt og fram til det lovede land. Det var der, gjennom sitt utvalgte folk, at Gud kom til jord som et lite barn. Gud måtte komme til et folk som forstod menneskets situasjon, konsekvensene av syndefallet, at ondskap var et resultat av menneskets fall og ikke av Guds vilje.

I 40 år ledet Moses israelsfolket i Sinaiørkenen. Her tok Gud med seg Moses opp på fjellet Sinai og ga ham to steintavler med De ti bud. Gud inngikk en pakt med Moses på folkets vegne. Ifølge denne pakten ville Gud være med sitt folk og være deres Gud hvis de overholdt Loven og holdt seg til Gud.

Men Moses fikk ikke føre dem inn i Israel, og noe av det siste han meddeler folket, er en profeti. Og det er ganske utrolig, for over 3000 år siden ble det altså profetert at en dag skulle Gud igjen samle dem, at om «de er drevet bort til himmelens grense, skal Herren samle deg derfra, og derfra skal han hente deg. Herren din Gud vil føre deg til det landet som dine fedre inntok, og du skal innta det igjen.»

Man trenger ikke være troende for å bli slått av undring over en slik tekst. Fremtiden for dette folket var uansett full av lidelse. Sendt i fangenskap av assyrere, babylonere og forfulgt av grekeren kong Antiokos IV (215–164 f.Kr.), som med sine grusomheter forsøkte å utrydde jødedommen.

Romernes inntog i Midtøsten stabiliserte situasjonen, men da Titus ødela tempelet i Jerusalem i år 70 og keiser Hadrian fordrev jødene fra landet i år 135 og ga landet navnet Palestina, gikk historien inn i en ny fase. Det jødiske hjemland var historie.

Fra den dagen levde drømmen om en gang å vende tilbake til Jerusalem. Lidelsene skulle imidlertid bli mange og brutale før drømmen ble realisert. Fra midten av middelalderen var jødene jevnlig utsatt for forfølgelse, men da russerne startet sine pogromer på slutten av 1800-tallet, og Det osmanske riket ikke klarte å hindre jødiske bosettere i å slå seg ned i det gamle Israel, trodde stadig flere at de gamle drømmene kunne bli en realitet.

Resten er, som vi pleier å si, historie. Det osmanske riket mister kontrollen over Midtøsten etter tapet i 1. verdenskrig, og i mellomkrigstiden økte innvandringen av jøder til det engelske mandatområdet, samtidig som konfliktene med araberne også tiltok. Men da jødene erklærte staten Israel for etablert 14. mai 1948, klarte ikke araberne å hindre dem. Det var jødenes kamp som la grunnlaget for staten Israel. De visste at staten var avgjørende for deres mulighet til å leve og bevare sin kultur. Som kristne kan vi si at Guds veier er utrolige, men denne historien slår nok det meste. At et folk som etter nær 2000 år i landflyktighet, nær utslettet, ydmyket på verst tenkelig måte og hånet selv etter 2. verdenskrigs slutt, klarer å etablere et samfunn bygget på håp og nestekjærlighet, er en unik hendelse i verdenshistorien.

Araberne var imidlertid ikke fornøyde. De hadde motsatt seg alle planene som ble foreslått om en jødisk stat i det som kalles Palestinamandatet, uansett hvor liten denne staten skulle være. Men Gud ville det annerledes. Det er ikke mange undere i historien som er større enn etableringen av staten Israel, og få hendelser bekrefter ondskapens realitet og djevelske opphav som lidelsene det jødiske folk har blitt utsatt for. Men allikevel krever vi at de skal tåle mer enn andre.

Mange (de fleste?) sier at konflikten mellom arabere og jøder ikke handler om religion, at religion ikke skal ha noe å si for dagens politikk. Men hvis du utelater syndefallet og ondskapens problem, er du ikke i stand til å forstå hva som finner sted i Gaza. Jødene erkjenner både syndefallet og ondskapen som dens konsekvens. De forstår hva mennesket kan gjøre, hvor dypt vi kan falle. De har erfart det alt sammen. Noe av det verste med dagens krig er derfor at Hamas tvinger jødene til å gå ned på et nivå der de ikke ønsker å være. Hamas lever nemlig i en annen virkelighet; for dem er ikke ondskapen noe annet enn en annen side ved deres gud, og da blir det naturlig at barn brukes som menneskelige skjold. De blir etter Allahs vilje martyrer og derfor enkle å ofre.

Israel skal imidlertid ikke få lov til å forsvare seg slik vi alle ville gjort. Stadig flere krever at de må tåle at naboen ledes av en terrororganisasjon som gjerne vil fullføre det nazistene startet. Og da er vi nødt til å trekke inn åndelige perspektiver, for denne aksepten av jødehat gir ikke mening uten at den forstås i et kosmisk drama vi ennå ikke har sett slutten på.

Gud er ikke ferdig med sine planer for det jødiske folk. Du velger selv hvilken side du vil stå på.