Foto: Rune Stoltz Bertinussen / NTB

Jonas og Erna lever åpenbart fortsatt i en annen verden. Men er svenskene omsider kommet til et vendepunkt? Er realismen i ferd med å slå inn i svensk politikk? Er det fortsatt håp?

Nå krangler partiene i Sverige om noe tidligere så tabubelagt som den unevnelige innvandrings­politikken. Om hvem som har skylden for den rekordhøye innvandrer­relaterte volds­kriminaliteten, og hvem som har ansvaret for de svenske tilstandene.

Det er ikke bare Sverige­demokraterna (SD) som har sett lyset. Politikerne på venstre- og høyre­siden erkjenner at det er innvandringen som er problemet, skylder på hverandre og løper fra ansvaret som rottene fra et synkende skip.

Realitetene er omsider blitt så presserende at de ikke kan benektes. Svenskene skjønner omsider at de ikke bare har gjort noe veldig dumt, men at de er i ferd med å ødelegge landet.

I Norge ligger vi som vanlig noen år etter. Oljen har smurt NAV og et sosial­budsjett som er mye høyere enn i Sverige og nesten dobbelt så stort i forhold til BNP som i resten av OECD. Det koster skatte­betalerne dyrt, men har dempet og forsinket de verste konfliktene.

Det må antakelig bli enda verre i Norge før det kan bli bedre. Jo lenger vi venter, jo større blir problemene, og jo mer smertefullt kommer det til å bli. Det kan bli riktig stygt.

Men et grundig oppgjør med den destruktive innvandrings­politikken vil før eller senere tvinge seg fram. Til og med i woke-gale Tyskland har en liberal tysk tenketank skjønt det store deler av befolkningen har visst lenge: at innvandringen koster den vanlige tyske borger dyrt.

Svenskene har, som finnene, dessuten skjønt at det var galskap å avvikle kjerne­kraften. Med støtte fra den borgerlige regjeringen og SD vedtok Sverige i 2022 en ny energilov som legger til rette for å bygge nye kjerne­kraftverk.

Sverige har tre kjerne­kraftverk fra før, og disse produserer nesten 40 % av all energi i Sverige. Om ikke lenge vil den trolig bli den dominerende energi­kilden for svenskene.

I Norge har regjering og Storting sagt blankt nei til kjerne­kraft, til tross for at alle studier viser at moderne kjerne­kraft er meget sikker og produserer både den billigste og den mest miljø­vennlige formen for energi.

Ved å underlegge norsk vannkraft EUs energi­regime har imidlertid Jonas og Erna gitt bort vårt viktigste natur­gitte fortrinn. I bytte har vi fått vanvittig mye dyrere strøm.

Den høye strømprisen, som følger med tilknytningen til det europeiske strøm­markedet, utarmer norske husholdninger og norsk kraft­krevende industri.

Den legger grunnlag for såkalt grønne industri­prosjekt i batteri­fabrikker, vind­mølle­parker og data­lagrings­sentre som aldri kan bli lønnsomme. Og det har skapt et jag etter «grønne» statlige subsidier og sugerør i statskassa. Norske skatte­betalere sitter igjen med regningen.

Velgerne tilvennes gradvis de høyere strøm­prisene gjennom den midlertidige statlige strøm­støtten, på samme måte som vi gradvis er blitt forsøkt tilvent kostnadene og ulempene med innvandringen.

Strømstøtten er blitt forlenget tidligere, men skal etter planen, dvs. så snart det er politisk mulig og velgerne er klare for det, opphøre innen utgangen av dette året.

At ikke folk tar til høygaflene, er mer enn merkelig. For strøm­pris­krisen er selv­påført. Strøm­støtten demper den politiske motstanden, men løser ikke det under­liggende problemet: det forhold at kontrollen med norsk vannkraft og energi­politikk er underlagt EU.

Fra å ha hatt den billigste og grønneste strømmen i hele Europa, står vi – med satsingen på ustabil solenergi og vindmøller som aldri kan bli regnings­svarende, samtidig som våre naboland satser på billig og effektiv kjerne­kraft – i fare for å få den dyreste og mest sårbare energi­tilførselen i Europa.

Det kan få katastrofale konsekvenser for norsk økonomi etter hvert som oljen fases ut. Vi risikerer på nytt å bli Europas fattigmann, slik vi var før oljen og vann­kraften ble bygd ut.

Frivillige ved Fattighuset i Oslo deler ut poser med mat til dem som trenger det den 22. desember 2023, to dager før julaften. Foto: Emilie Holtet / NTB

Jo lenger norske myndigheter venter med å ta et oppgjør med EU og få tilbake nasjonal kontroll med energi­tilførselen, noe Frankrike og flere andre EU-land har gjort for lengst, jo større er faren for at nettopp dét vil skje.

At ikke LO, NHO og norske velgere skjønner dét, er helt ubegripelig!

Det er ikke bare i innvandrings­politikken og energi­politikken realismen omsider synes å synke inn hos svenskene. Også når det gjelder forsvars- og sikkerhets­politikken ser det ut til at svenskene er i ferd med å våkne, om enn langt på overtid, også på dette området.

Sverige har, som Norge, tilnærmet avviklet sitt territorielle nasjonale forsvar. På samme måte som kortsiktige og opportunistiske norske politikere har de svenske ønsket å ta ut fredsd­ividenden etter at Sovjetunionen ble oppløst og den kalde krigen opphørte. De har, som i Norge, neglisjert de geopolitiske realiteter på den fenno­skandiske halvøy.

Og som Norge har lent seg på at amerikanerne vil komme oss til unnsetning, har også svenskene stadig utviklet sitt forsvars­samarbeid med USA. Det har kulminert med søknaden om svensk NATO-medlemskap med amerikanske baser på svensk jord.

Men til forskjell fra i Norge er realitets­oppfatningen av utviklingen i sikkerhets­bildet i Sverige nå et helt annet enn i Norge.

Mens både forsvars­sjefen og Støre stadig forsikrer oss om at Russland er svekket i nord som en følge av krigen i Ukraina, at Norge har et sterkt forsvar og at vi dessuten er skjermet av amerikanske sikkerhets­garantier, sier den svenske forsvars­sjefen at «alle svensker må forberede seg på krig».

Det samme sa Sveriges sivil­forsvars­minister Carl-Oskar Bohlin. Under konferansen Folk och Försvar i Sälen for drøyt en uke siden sa han at det kan bli krig og oppfordret alle svenske borgere til å bidra til å styrke landets motstands­kraft. Ifølge SVT har den svenske regjeringen bedt bered­skaps­myndig­hetene forberede seg på at krigen kan komme.

Mens svenskene nå synes å ta trusselen fra øst på alvor, svarer den norske forsvars­ministeren ifølge Aftenposten unnvikende på spørsmål om nordmenn flest må være mer forberedt på at det kan bli krig. «Men naive bør vi som nasjon altså heller ikke være», sier han.

Men naive er akkurat det vi er i Norge!

Siden Forsvars­reform 2000 har Storting og regjering avviklet det territorielle forsvaret og dermed evnen til selvforsvar. I stedet har vi i praksis overlatt norsk sikkerhet til USA.

Det er en særdeles usikker strategi. USA er en flyktig alliert som har startet en rekke kriger de siste 80 årene siden 2. verdenskrig, men har tapt alle.

Det USA gjør når krigs­trett­heten har gjort seg tilstrekkelig gjeldende i egen befolkning, er rett og slett å trekke seg ut, slik de gjorde etter 20 år i Afghanistan, og slik de nå er i ferd med å gjøre i Ukraina.

Intervensjonisme og isolasjonisme varierer i amerikansk utenriks­politikk i takt med den skiftende balansen mellom det militær-industrielle kompleks’ behov for markeds­avsetning og amerikanske velgeres krigs­tretthet.

Å la være å ta ansvar for egen sikkerhet og i stedet legge den i en alliert stormakts hender, er en risikabel strategi. Og igjen tenker finnene helt annerledes. De søker allianse­tilknytning og er blitt medlemmer i NATO, men har samtidig bygd opp et sterkt territorielt forsvar.

Mens Hæren i Norge består av 3417 soldater, 4593 soldater i førstegangs­tjeneste samt et svært dårlig utstyrt Heimevern på 40.000 soldater, kan Finland mobilisere en samlet styrke på 280.000 soldater og ytterligere 600.000 som kan kalles inn i en krise­situasjon.

Den finske landmakten kan om nødvendig mobilisere drøyt 18 ganger så mange soldater som den norske.

Om det er noe å lære fra krigen i Ukraina, er det:

• at Russland ikke er et stabilt demokrati, men en uforutsigbar nabo;
• at kriger ikke kan forutsees, og at vi derfor må forberede oss på det verste og ikke opptre som om krigen aldri kan komme hit;
• at den russiske militær­makten og befolkningens oppslutning om den er sterkere enn den amerikanske viljen og evnen til langvarig krig på et annet kontinent;
• at avanserte våpensystemer er viktig, men at soldater, volum og egen forsvars­vilje er minst like viktig.

Denne virkelighets­forståelsen, som Forsvars­kommisjonen av 2023 deler, er ikke til stede verken i regjering eller Storting. Om politikerne nå ser ut til å våkne i Sverige, er den største trusselen mot norsk sikkerhet våre egne naive norske politikere!

De truer ikke bare stats­sikkerheten. Den naive innvandrings­politikken truer samfunns­sikker­heten på samme måte som i vårt naboland. Og energi­politikken vil på ny kunne gjøre Norge til Europas fattigmann om det ikke blir tatt et oppgjør med EU.

Øystein Steiro Sr.
Vaktmester

Kjøp billetter til lesermøte med Mikael Jalving!

Kjøp «Hvordan myndighetene bløffet oss» av Robert Malone!