Når må egentlig en svenske være redd – og for hva? De siste årene har svensker blitt fortalt at verken IS-terrorister som «vender hjem», verdensledende voldtektsstatistikker eller gjengkriminelle som tar over hele boligområder er grunn nok til å føle den minste frykt.
Daglige meldinger om «eksplosjoner», «feilskytinger» og «stikkskader» har blitt relativisert av både media og politikere, etter prinsippet om at «folk flest ikke er berørt». Hvis trappen din blåses i stykker mens barna dine sover i sengene sine, er du bare på feil sted til feil tid. I tillegg kan en bombing være positivt for atmosfæren i nabolaget.
Redd? Nei, det burde du absolutt ikke være! Og Gud hjelpe den som har uttrykt noen form for sinne om situasjonen! Aggresjon skal etter den sementerte svenske modellen møtes med forståelse, lav-affektiv behandling og forebyggende tiltak. Å uttrykke frykt eller sinne har blitt sett på som sikre tegn på at personen har vært en konspirasjonsteoretiker, og sannsynligvis også både rasist og høyreekstremist.
Slik hørtes det ut. I tre tiår. Helt til forrige søndag.
Nå kan 200 år med fred snart være over, og svenskene må forberede seg på krig. Det var budskapet til Sverige under konferansen Folk och Försvar.
Plutselig har det blitt en borgerplikt for svensker å drepe og dø for landet sitt. Alle må forberede seg på krig, kunngjør løpesedler og nyhetssendinger. Den russiske bjørnen peser i salen, og det er nok bare et spørsmål om tid før missilene regner ned over Stockholm.
Statsministeren, forsvarsministeren og Sveriges øverstkommanderende er enige om dette. «Det er tid for alvor nå», forklarer de med et dystert og alvorlig ansiktsuttrykk.
Eller oppsummert: Sverige er truet. Vi må forsvare oss, og alle svensker må være klar til å handle mot den som angriper.
Nå leverer svenske medier nye sannheter som svenskene forventes å akseptere uten spørsmål: Trusselbildet, som i tre tiår ble ansett som så ikke-eksisterende at Sverige trappet ned forsvaret, stengte sine regimenter og sendte sitt militære utstyr til Ukraina, er nå så høyt at landets øverstkommanderende erklærer at selv Försvarsmaktens hovedkvarter ikke forsto hvor farlig situasjonen er.
Den samme Putin som i to år har blitt beskrevet som døende, allerede død (og erstattet av dobbeltgjengere) eller så svekket at han er dager unna å bli avsatt av et statskupp, regnes nå som så sterk og mektig at han kan sende raketter som regner ned over Stockholm. Den samme russiske militærstyrken som på den ene siden nærmest er utslettet i Ukraina og består av tvangsrekrutterte rusmisbrukere og våpen fra museer, er på den andre siden fullt i stand til å føre en flerfrontskrig mot mor Svea.
Tro det den som vil. Men meldingen ser ut til å komme hjem.
De samme svenskene som var stille da grensene var vidåpne for IS-terrorister, gjør seg nå klare til å kjempe mot russerne. Butikkene melder at salget av preppingutstyr og hermetikk har økt med tusenvis av prosent i løpet av uken, og barnerettighetsorganisasjonen Bris rapporterer om samtaler med redde barn.
Nå måtte plutselig svenskene bli redde – og frykten eksploderte.
Sannheten er sannsynligvis at mange svensker har vært redde lenge, rett og slett fordi de har hatt gode grunner til det. Men frykten som har bygget seg opp gjennom mange år, har ikke fått komme til uttrykk: Ikke for skytingen, eksplosjonene, drapene eller voldtektene. Ikke for migrasjon eller islamisering. Ikke for æresvold eller økt undertrykkelse av kvinner. Ikke for den demonterte velferden eller den ødelagte skolen. Ikke for den havarerte samfunnsøkonomien og de stadig mørkere fremtidsutsiktene. Ikke for de kriminelle gjengenes herjinger eller korrupte politikere. Når svenskene har møtt alt dette, har det vært forbudt å uttrykke frykt og sinne – og svenskene har forholdt seg tause.
Så når må egentlig en svenske være redd og hatefull? Denne uken fikk vi svaret, og det lyder: Når svenskene får tillatelse til å være det. Og den erkjennelsen er om mulig mer skremmende for fremtiden enn alle de andre til sammen.
Kjøp «Europas underlige død» her.
