Prolog til Landslova som ble innført av kong Magnus Lagabøter i 1274, fra lovboken Codex Harden­berg­ianus. Illustrasjonen viser kongen som gir loven til en lagmann. Foto: Ad Fontes / Det kongelige danske bibliotek, København.

⁴ Og alt som før er skrevet, er skrevet for at vi skal lære av det: Vi skal ha håp gjennom den tålmodighet og trøst som skriftene gir. ⁵ Må tålmodighetens og trøstens Gud hjelpe dere alle til å vise enighet, etter Jesu Kristi vilje. ⁶ Da kan dere samstemt og med én munn prise Gud, vår Herre Jesu Kristi Far.

Paulus’ brev til romerne 15, 4–6

I år er det 750 år siden Norge som det første landet etter Romer­rikets fall fikk en fungerende landslov, altså en lov som var lik for hele landet. Vi var ledende i Europa, og loven var et juridisk og politisk nybrotts­arbeid som i flere hundre år ble grunnlaget for det norske samfunnet. Professor i rettshistorie, Jørn Øyrehagen Sunde skriver i sitt ferske verk «Kongen, lova og landet» at den ansvarlige, kong Magnus Lagabøter, oppfattet seg som en Guds ombudsmann i sitt rike, arvtaker til en kongsmakt og lovgivnings­tradisjon etter Olav den hellige.

Med kristendommen hadde vi fått et samfunn der likhet for loven og respekt for menneske­verdet ble bærende prinsipper. Kong Magnus Lagabøter mente, som det er uttrykt i Landsloven, at «den kristne tro er grunnvoll og opphav til alle gode ting, og lydighet til den hellige kirke og dens ledere er lys og veiviser til all lovlig rett­ferdighet og barmhjertig oppførsel». Enhver dom og retts­skapende aktivitet måtte utspille seg innenfor rammen av det man oppfattet som Guds fire døtre, som var Sannhet, Rett­ferdighet, Barm­hjertighet og Fred. I rettens juridiske resonnementer var dette allegorier for verdier som man skulle ta hensyn til når man dømte.

Landsloven og kristen tro la grunnlaget for en tradisjon vi som nordmenn i dag tar for gitt. I middel­alderen ble vi en nasjon bygget på lov og rett, der makten i prinsippet skulle legges igjen utenfor rettslokalet. Vi skulle bli dømt av likemenn og behandlet likt under loven.

Vi skulle altså ha lik forståelse av loven. Like lovbrudd skulle dømmes likt.

NRK har den seneste tiden rettet oppmerksom­heten mot meddommernes rolle i norsk rett. Det viser seg nemlig at gruppen meddommere domineres hvite personer av den noe eldre garde, og det blir problematisert i lys av idealet om at vi alle skal bli dømt av likemenn.

I en tid der både nasjonalitet og religiøs tilhørighet oppheves som interessante og menings­bærende kategorier, kan man ikke annet enn undre seg over både tema og debatten NRKs undersøkelse medførte.

Debattens utgangspunkt, at etnisitet skal bety noe for hvem man oppfatter som likemann, er vanskelig å forstå. For etnisk norske legmenn er akkurat like mye likemenn som legmenn fra andre land, uansett hvem som er tiltalt, å påstå noe annet er rasisme. Men for NRK er bildet et annet. For dem er ikke etniske nordmenn likemenn i møte med tiltalte fra andre kulturer.

Man kan jo spørre seg hva NRK og andre ville sagt dersom etniske nordmenn hadde krevd å bli dømt av etnisk norske legdommere.

Samtidig utfordrer problematiseringen av legmenn også vår forståelse av etikk. NRK mener åpenbart at fremmed­kulturelle bør dømmes ut fra en annen standard enn den etniske nordmenn legger til grunn, og glemmer at hensikten med meddommere ikke er at meddommere skal ha samme etiske og juridiske standpunkt som den tiltalte, men at de skal representere folket.

Og da kommer vi til spørsmålene NRK ikke stiller, men som burde være selvsagte: Finner vi samme forståelse av sannhet og rett­ferdighet i for eksempel islam som vi finner i kristen tro? Og vil meddommere med en muslimsk bakgrunn dømme i overens­stemmelse med norsk forståelse av sannhet, menneske­verd og rett­ferdighet?

I gårsdagens Ukeslutt hevdet general­sekretæren i Advokat­foreningen Merete Smith at det ville være nyttig for en mangfoldig by som Oslo at det var større innslag av andre etnisiteter blant byens meddommere, for på den måten å representere byens kulturelle mangfold. Men NRK klarer ikke å stille det avgjørende spørsmålet om hvordan økt innslag av andre kulturer kan øke retts­sikkerheten. For hvis innbyggere fra andre kulturer dømmer annerledes, må vi vurdere hva det kan innebære. Det er nemlig ikke slik at NRK kan påvise at etniske nordmenn dømmer andre etnisiteter strengere enn sin egen.

Det mangfoldet NRK etterlyser, representerer altså et etisk og rettslig mangfold, og når premisset for NRKs problematisering er at meddommernes bakgrunn har noe å si for hvordan de dømmer, må vi våge å drøfte hvilken bakgrunn som sikrer en mest mulig rettferdig dom. En rettferdig og riktig dom kan nemlig være noe annet i en kristen kultur enn i andre.

Hva skjer for eksempel hvis muslimske meddommere tar med seg sin forståelse av sharia inn i norske domstoler? Kan en kvinne utsatt for vold av menn fra muslimske kulturer oppleve at hennes overgripere får en mildere dom enn de fortjener dersom retten har et flertall av muslimske dommere? Ettersom utgangs­punktet for denne debatten er at kultur og bakgrunn betyr noe, må også slike spørsmål stilles.

Avkristningen av samfunnet vårt skjer på mange måter, men å hevde at et mangfold av retts­forståelse i retts­vesenet er bedre enn en felles retts­forståelse, er en av de mer alvorlige.

Norsk lov er nemlig ikke nøytral, slik mange hevder. Den bygger på 1000 år med kristen tro.

Dagen i dag er Kristi åpenbaringsdag. Den enigheten vi fikk fra ham, og som Landsloven bygget på, slår stadig større sprekker.