Govert Flinck (1615–1660), «Englene forkynner Jesu fødsel for hyrdene», Louvre, Paris.

²⁷ Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet.

Johannes 14, 27

Denne julehøytiden har kanskje mer enn noen gang vist oss hvor vanskelig det er selv for kristne å forkynne budskapet om julens betydning for våre liv. Prester jeg har sett og hørt har alle uttrykt bekymring for krigens vold, og spesielt for den som finner sted i Gaza. Som familien sa etter at vi hadde overvært juleguds­tjenesten fra Nidaros­domen: Her var det ikke mye glede.

Det var som de alle hadde glemt engelens budskap til gjeterne på betlehems­markene om at de ikke trengte å frykte, de forkynte nemlig en stor glede, en glede for hele folket:

I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Messias, Herren. Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe.» Med ett var engelen omgitt av en himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og sang:

«Ære være Gud i det høyeste,
og fred på jorden
blant mennesker Gud har glede i!»

For meg gir julehøytiden en anledning til å lese og reflektere over tiden vi lever i, og to bøker har gjort et dypt inntrykk. Den ene, «Guds galskap», handler blant annet om en kristen misjonærs opplevelser i Somalia. Den andre boken, «Søkte Allah, fant Jesus», handler om muslimen Nabeel Qureshi og hans vei til kristen tro. Begge bøkene viser hva som er unikt med kristen­dommen sammen­lignet med islam.

I «Guds galskap» forteller misjonæren om hva som skjedde da sønnen døde og ble begravet. En av deres muslimske venner ble overrasket over hva han så og hørte under begravelsen. Han ble nemlig vitne til en tro som forkynte frelse, og han sier:

«Hvorfor kan ikke vi muslimer også være sikre på at våre kjære kommer til paradis når de dør? Hvorfor er det bare de som tror på Jesus som vet akkurat hvor de kommer når de dør? Vi begraver våre kjære. Vi gråter. Vi går hjem. Men vi vet ikke hvor de befinner seg hen. Hvorfor er det sånn? Og hvorfor har de kristne holdt dette skjult for oss?»

Etter flere års diskusjon, intellektuell testing og bønn blir Nabeel Qureshi overbevist om kristen­dommens sannhet og islams mangel på sådan. Han ble overveldet av møtet med en Gud som sier han elsker, en Gud som er kjærlighet og som ofret seg selv for oss. Han fant ingenting av dette i islam.

I denne romjulen kunne jeg ikke annet enn undre meg over at de som synes å forstå julens budskap best, var muslimer. I sin tro fant de ikke annet enn usikkerhet og moralsk relativisme. I kristen­dommen fant de det motsatte.

Vi, derimot, har sluttet å forkynne hvor stort det er, det som fant sted i Betlehem for over 2000 år siden. Vi lar oss bøye ned av bekymringer, krig og sosial urett­ferdighet, og glemmer at forholdene ikke var særlig annerledes da englene sang for gjeterne den første julenatt.

Selv i julehøytiden klarer vi altså knapt å ta del i den sangen englene sang, for ispedd en god dose politisk korrekthet våger vi ikke å si at vår tro er unik, at bare Jesus frelser. Bør vi da forundre oss over at folket slutter å tro?

Men hvis vi glemmer gleden som englene forkynte, kan vi også glemme alt det som denne gleden har gitt oss. Mitt håp og ønske for 2024 er derfor ganske enkelt: La oss frimodig gi uttrykk for den gleden som universets skaper har forkynt og den kjærligheten han har vist oss. Det er nemlig den fred Gud gir, som forandrer verden.

La derfor ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet. Universets skaper elsker oss, og det må vi slutte å holde skjult for våre medmennesker.