Satellittbilde av øyene Hunga Tonga og Hunga Haʻapai i februar 2022, måneden etter det store utbruddet av den undersjøiske vulkanen der. Foto: ESA / Copernicus Sentinel-2 L2A / CC BY-SA 3.0 IGO / Wikimedia Commons.

Økningen i atmosfærens CO₂-konsentrasjon det siste århundret har ikke gitt noen merkbar endring i atmosfærens drivhus­effekt, som domineres av mengden vanndamp – det konkluderer de to greske hydrologene Demetris Koutsoyiannis og Christos Vournas i en ny viten­skapelig artikkel.

Den oppsiktsvekkende konklusjonen går frem av artikkelen Revisiting the greenhouse effect – a hydrological perspective, som ble offentliggjort den 24. november i tidsskriftet Hydrological Sciences Journal utgitt av den akademiske forlags­gruppen Taylor & Francis.

I sammendraget av artikkelen skriver forfatterne:

Tallfesting av drivhus­effekten er en rutinemessig prosedyre innenfor ramme­verket av hydrologiske beregninger av fordampningen.

I henhold til standard praksis gjøres det ved å se på vanndampen i atmosfæren uten å ta i betraktning konsentrasjonen av karbon­dioksid (CO₂), som imidlertid har økt fra 300 til rudt 420 ppm i løpet av det siste århundret.

Siden formlene som benyttes til tallfesting av drivhus­effekten ble lansert for 50–90 år siden, undersøker vi om disse fortsatt er representative eller ei, basert på åtte sett av observasjoner fordelt på et århundre.

Vi konkluderer at den observerte økningen i den atmosfæriske CO₂-konsentrasjonen ikke har gitt noen merkbar endring i drivhus­effekten, som forblir dominert av mengden vanndamp i atmosfæren, samt at den opprinnelige formelene som benyttes i hydrologisk praksis, forblir gyldig.

Det er således ikke behov for å tilpasse den opprinnelige formelen på grunn av økt CO₂-konsentrasjon.

Det er faglig uomstridt at vanndamp er den viktigste drivhusgassen i den forstand at vanndampen i atmosfæren står for mesteparten av drivhuseffekten, som også avhenger av CO₂, CH₄, N₂O og i enda mindre grad andre atmosfæriske gasser.

Ikke desto mindre tas det normalt for gitt at endringen i drivhuseffekten er mye mer følsom for endringer i CO₂-konsentrasjonen enn i konsentrasjonen av vanndamp. Men også denne siste oppfatningen utfordres av Koutsoyiannis og Vournas.

Bakgrunnen for det er konsekvensene av utbruddet av den undersjøiske vulkanen i Tonga i det sørlige Stillehavet i januar 2022.

Artikkelforfatterne skriver:

En nylig utvikling har tillagt vannet en større rolle som må undersøkes. Nærmere bestemt er konsentrasjonen av H₂O over troposfæren ifølge standardhypotesene svært liten, i størrelsesorden 1 ppm, og dermed er bidraget til drivhuseffekten neglisjerbart i atmosfærens øvre sjikt.

Men etter utbruddet av den undersjøiske vulkanen Hunga Tonga–Hunga Ha’apai (15. januar 2022) ble det observert en enorm tilførsel av H₂O som også har trengt inn i mesosfæren. Som følge av dette har H₂O-konsentrasjonen i atmosfærens øvre lag økt med så mye som to størrelsesordener til omtrent 100 ppm, mens vannmassen har økt med 13 prosent i stratosfæren sammenlignet med klimatologisk nivå.

Andre forskere har fastslått at denne ekstra mengden vanndamp vil vedvare i årevis og kunne bidra til økt oppvarming, skriver Koutsoyiannis og Vournas.

De to forskerne avstår imidlertid fra å trekke bastante konklusjoner om fremtidens klima:

Resultatet av denne studien tyder snarere på at forskningen burde vende oppmerksomheten fra karbokdioksidets virkning på klimaet til vanndampens.

Artikkelen i Hydrological Sciences Journal er kun tilgjengelig for abonnenter, men en preprint-versjon kan beskues her.

Kjøp «Usikker vitenskap» av Steven E. Koonin som papirbok og som ebok.