Michel Houellebecq. Stillbilde: LCI / YouTube.

– Etter angrepet på Israel den 7. oktober forventet jeg en stor bølge av sympati med jødene, men det motsatte skjedde, og jeg klarer ikke å forstå det, sier den berømte franske forfatteren Michel Houellebecq.

Det er i et intervju som Houellebecq gav den 15. desember til Frankrike-korrespondent Tamar Sebok i Israels største avis Yedioth Ahronoth, som Corriere della Sera har publisert utdrag fra, at den mange ganger prisbelønte romanforfatteren forteller at han fremdeles sliter med å komme over sjokket etter grusomhetene.

Yedioth Ahronoth: Hva synes De om reaksjonen i Europa? Var den langsom? Utilstrekkelig?

Michel Houellebecq: Jeg anses som en deprimert, deprimerende og desillusjonert skribent, det har jeg ofte lest i artikler om meg, og jeg har endt opp med å si til meg selv at det må være sant. Men i dette tilfellet hadde jeg gjort meg noen søte illusjoner. Jeg var overbevist om at selv de verste venstrefolkene, de som uten å tenke seg om vanligvis støtter alt palestinerne gjør og alltid finner noe å utsette på Israels politikk, ville ha sagt nei, man kan virkelig ikke la dem slippe unna med noe slikt. Jeg ventet meg en stor bølge av sympati og solidaritet med jødene. Det som skjedde, var det stikk motsatte: Tilfellene av antisemittisme ble mangedoblet. Det er gått mer enn to måneder, og jeg sliter fortsatt med å tro det.

Den berømte forfatteren ser paralleller mellom angrepet på Israel og volden i Frankrike:

Når jøder blir forfulgt fordi de er jøder, har kristne god grunn til bekymring: De er de neste på listen. Noe som irriterer meg, er den globale fortellingen mediene tilbyr: Palestinerne er gode, mens Hamas er onde fordi de bruker palestinerne som menneskelige skjold. Det får jeg meg ikke til å tro. Det er i bunn og grunn det samme refrenget vi hører i Frankrike om at man ikke må generalisere. De er trøttende.

Houellebecq mener Israels regjering har gjort det rette etter 7. oktober:

Dere israelere er riktignok eksperter på målrettede angrep, men i Gaza er det ekstremt vanskelig å få dem til å lykkes, så derfor er det mange uskyldige ofre. Men etter mitt skjønn gjør dere det som er nødvendig. Jeg kan ikke se hva dere kunne gjøre annerledes.

Også Hamas må nå overbevises om at de ikke vil klare å utslette Israel. Derfor er det nødvendig å straffe dem hardt nok. Jeg beklager at jeg sier det så brutalt, men det som teller i krig, er styrkeforholdet.

Sebok bemerker at antisemittismen har nådd helt nye nivåer.

Jeg har virkelig vanskelig for å forstå antisemittismen.

Hva er det De ikke forstår?

Rasismen er enkel å forstå. Du ser en svart og sier jeg liker ikke svarte, du ser en hvit og sier jeg liker ikke hvite. Det er noe grunnleggende, dyrisk, umiddelbart. Antisemittismen er merkeligere. Husker De filmen «Monsieur Klein»?

Den med Alain Delon.

Ja. Jeg var 18 år da jeg så den, men det er en scene jeg fortsatt husker. Nazistene hadde pseudo-biologiske teorier, og i den aktuelle scenen måler de hodeskaller og ansiktsvinkler for å avgjøre hvem som er jøde og hvem som ikke er det.

Med utgangspunkt i en rekke parametre som er lite iøynefallende, skal man altså hate et menneske eller la være. Det må sies å være ganske bisart og skrudd. Hat er vanligvis enklere. Jeg er ikke den første som har vanskelig for å forstå dette.

Houellebecq sier han føler seg frakoblet og utenfor verden, og han forstår heller ikke woke-fenomenet, der man forsøker å skape rasisme som i utgangspunktet ikke er der.

Sebok forteller at folk i Israel er blitt overrasket av den internasjonale kvinnebevegelsens fullstendig manglende interesse for de massive seksuelle overgrepene som ble begått den 7. oktober. Houellebecq ser en parallell til reaksjonene på overgrepene i Köln nyttårsaften 2015.

I Frankrike og Europa er seksuelle overgrep i prinsipp absolutt en forbrytelse. Men det var en gruppe av ikke-europeisk opphav som misbrukte hundrevis av kvinner i Köln, men fordi de ikke var europeere, ble de mer eller mindre tilgitt. Det samme gjelder for palestinere.

Handler det om underkastelse?

Det er det minste man kan si. Da jødiske kvinner som var kommet for å minne om Hamas’ voldtekter, ble kastet ut fra en markering mot vold mot kvinner, var det vanskelig å fordøye. Når jeg tenker etter, burde man bruke et sterkere ord enn underkastelse. Hva med selvmord?

Igjen befinner forfatteren seg ved erkjennelsens grenser:

Jeg tror vi er vitne til fremveksten av en slags nihilisme, det vil si utviklingen av den europeiske nihilismen Nietzsche snakker om – og jeg liker ikke å innrømme det, for jeg har alltid vært kritisk til Nietzsche. Vi kunne kanskje mer passende snakke om tilsynekomsten av dødsdriften Freud snakker om, om Thanatos’ endelige seier over Eros. Vesten er kort sagt ille tilredt.

Houellebecq tenker høyt om at han kanskje burde flytte til Israel:

Den siste tidens hendelser i Frankrike og mer generelt i Europa, jeg tror også i USA, viser klart at en trygg havn for jøder er nødvendig. Israel er mer uunnværlig enn noensinne. Jeg lurer forresten på om jeg ville slippe inn hvis jeg en dag skulle ønske å flytte til Israel.

Som æresborger, vil jeg tro.

Det beroliger meg. Og det verste er at jeg ikke tuller engang.

Kjøp «Europas underlige død» her.