Jeg er kommet som lys til verden,

for at den som tror på meg,

ikke skal bli i mørket

Joh 12,46

Hva er egentlig julens budskap? Hva kan julen bety for våre materialistiske og sekulariserte samfunn? Hva har Betlehemsstjernen og barnet i krybben med oss å gjøre? Spørsmålene – og svarene – har aldri vært viktigere enn de er nå. Men allerede ved i det hele tatt å stille spørsmålene, er man halvveis til svaret.

Budskapet

Julen er fortellingen om lyset som trenger gjennom mørket, om «den ukjente Gud» som gir seg til kjenne gjennom Jesus Kristus, og som aktivt griper inn i menneskenes historie for å gi oss et gledens budskap – men også for å stille oss overfor et valg. Julens budskap er både et åndelig og et historisk drama. Det er dramaet om den gudommelige vilje som manifesterte seg på jorden gjennom Jesus Kristus, som ble meddelt av disiplene til verden, og som med tiden ble en sosial faktor med revolusjonerende kraft. Det var et budskap som forandret verden og ble grunnlaget for den vestlige sivilisasjon.

Julens budskap er et gledens budskap, et evangelium – for de som er mottakelige for det. I vår tid i den vestlige verden har mottageligheten blitt svak. Materialismen og rasjonalismen har sløvet vår intuitive oppfattelse av en åndelig realitet. Vår sans for mysteriet har blitt svekket i en verden som har blitt«avfortryllet». Vi har ikke bare mistet svaret, vi stiller ikke lenger spørsmålet på hvilket den kristne troen er svaret. Det moderne rasjonelle menneske har forherdet sitt hjerte mot budskapet. Når de vise menn fant veien til stallen, var det fordi de hadde lett: det var dette de hadde ventet på. Men den som ikke leter, vil heller ikke finne. For moderne mennesker har Betlehemsstjernen blitt usynlig. Et helt folk, en hel tidsepoke passerer stallen og krybben uten å se. De har blitt åndelig blinde. For dem er krybben tom, som Alfred Delp uttrykte det.

Når Jesus sier at han ikke har kommet for å bringe fred, men strid (Luk 12,51) betyr det at selve budskapet vil skape splittelse. For enkelte vil budskapet være uforståelig, for andre vil det være likegyldig, men for noen – slike som ønsker å fortsette et nytelsessykt og materialistisk liv, eller et liv på jakt etter makt og penger og status – vil budskapet oppfattes som en provokasjon og en trussel. Det var på grunn av slike at Jesus måtte skjule budskapet i lignelser.

For de som har lengtende og åpne hjerter er derimot budskapet tydelig. De som er lydhøre for kallelsen og som beveges i sin sjel av julens budskap – i dem er ånden allerede virksom; de har alt følt det gudommelige nærvær, kanskje uten å ha vært klar over det, eller uten å ha greid å sette ord på det. For ingen kan komme til Kristus uten at Faderen drar ham (Joh 6,44). Noen føler denne «dragningen», andre gjør det ikke.

Men mirakelet i Betlehem angår oss selv om vi benekter det. Mirakelet bor allerede i oss; for selv om vi har forkastet Gud, har ikke Gud forkastet oss. Om vi beveges av ånden, så er det fordi ånden allerede er i oss. Den ligger i våre sinn og hjerter og venter på timen da vi skal åpne oss for budskapet, den venter på at vi skal begynne å fatte hvor mye rikere det livet kan være som fylles av kraften fra åndelige opplevelser.

Kristi fødsel er ikke bare en engangshendelse; hver jul blir Kristus født på nytt for stadig nye mennesker som er mottagelige for budskapet. Og for de som har akseptert budskapet, er julen en tid for inspirasjon, fordypning og ettertanke. Julen er en mulighet til å gjenopprette det hellige bånd mellom himmel og jord, mellom Gud og menneske.

Julen er også en anledning til å påbegynne en personlig reise, til å oppgi vår stolthet og innrømme vår egen maktesløshet, og til å medgi at vi alle trenger et høyere livsperspektiv for at våre liv skal ha mening. Vi trenger det for at samfunnet i det hele tatt skal henge sammen. Det er nettopp fordi dette høyere perspektivet har gått tapt at våre samfunn nå går i oppløsning. Ateismens tre har virkelig båret onde frukter. Så lenge vi er bundet av det utelukkende materielle, vil menneskenes liv være låst i et evig jag etter nytelser, materielle goder, ære, grådighet, maktsyke og overfladiskhet. Bare når det åndelige makten rår over det materielle, vil vi kunne forandre samfunnet. Men det krever først at vi selv blir forvandlet.

Lys og mørke

Kristus kom for alle, men først og fremst for de som trenger ham – de som lever i nød og undertrykkelse, i frykt og fortvilelse, de som vandrer i mørket, de som lider og lengter, de som er «fattige i ånden», de som innser behovet av det åndelige for at livet skal bli meningsfullt og lidelsen lettere å bære. Det var for gjeterne på marken engelen viste seg, ikke for de rike og mektige. Det var ikke statsledere og rikfolk som kom til krybben.

Som symbol minner Betlehemsstjernen oss på at Kristus kom som et lys til verden, et lys for dem som sitter i mørke. Han kom ikke for å utviske forskjellen mellom lys og mørke, mellom det onde og det gode, men for å gjøre forskjellen umiskjennelig – og for å stille oss overfor et valg og avkreve oss et svar. Kristus kom med et løfte om en ny lov – ikke de jordiske herskeres lov, ikke én lov for de høye og en annen for de lave, men en lov som skrives i hjertene til «mennesker av god vilje», en lov som gjelder likt for alle og som står over alle andre lover. Og han kom med et løfte om et nytt og bedre liv for den som tar budskapet på alvor og lar det bli en kilde til indre forvandling, som overvinner sitt ego og sitt hovmod og heller lar seg bli et instrument for det guddommelige – til «å være en ny skapning», som Paulus sier (Gal 6,15).

Å meditere over underet i Betlehem krever på en måte at vi går tilbake til barndommens uskyldige tilstand, men med den visdom og erfaring som livet har gitt. Det er en ny begynnelse, det gir en ny innsikt, en dypere forståelse. Enda tydeligere ser vi da at vi står overfor et valg – ikke bare som enkeltindivider, men som samfunn. Mennesket har fri vilje, og derfor kan vi velge å motta budskapet eller avvise det. Men valget får konsekvenser. Hva vi velger, vil avgjøre vår skjebne.

Valget handler i ytterste forstand om hvilken autoritet vi velger å stille oss under – Kristi autoritet eller Caesars, lysets eller mørkets. Kristus representerer åndens makt, og sannheten og livsviljen og medmenneskeligheten. Caesar representerer voldens, tvangens, ødeleggelsenes og fryktens makt. T.S. Eliot skrev engang at den som ikke vil underkaste seg Kristus, vil måtte underkaste seg en Stalin eller en Hitler. Det er derfor denne verdens mektige frykter og hater det kristne budskapet, slik kong Herodes fryktet nyheten om Jesu fødsel; for det betyr en lojalitet til noe høyere enn den verdslige makten; det innebærer at det finnes moralske krav som står over maktens krav, og at herskernes makt og maktutøvelse ikke er legitim dersom den ikke er i samsvar med Guds lov.

Et spørsmål om tro

Budskapet ble først varslet av døperen Johannes. Han var den røst som roper i ørkenen, en røst som advarer om at vi står ovenfor en skjebnetid og at det er på tide å velge. Han gjorde det for å advare og vekke. Johannes kunngjorde at med Jesu fødsel var avgjørelsens time kommet. Vi kan velge lyset og vandre med de som er av samme sinn, eller vi kan velge det falske og troløse fellesskapet med de som har valgt å forbli i mørket og dermed forholde oss likeglade til kampen mellom det gode og det onde som raser uopphørlig.

I den moralske ørken som vår egen tid har blitt, trenger vi denne røsten mer enn noen gang. Vi trenger å bli advart, oppfordret, formant og vekket opp av dvalen. Liksom i døperen Johannes’ tid må vi igjen rydde vei for Herren og gjøre stiene rette, det vil si å igjen gjøre det mulig for menneskene å høre og forstå budskapet; for vi er virkelig villfarne – ja, ikke bare har vi mistet retningen, vi har mistet kunnskapen om destinasjonen. Det er selvfølgelig ikke en enkel oppgave i et samfunn som er gjennomsyret av ateisme og kald rasjonalisme. Men vi kan begynne med oss selv. Juletiden kan inspirere oss til å la livets og håpets og sannhetens lys skinne inn i oss og forvandle oss og slik selv bli et lys for andre.

Selvsagt er det et spørsmål om tro. Guds ord blir til sannhet for den enkelte gjennom tro. Men hva er tro? Det er ikke så mystisk og vanskelig som enkelte innbiller seg. Paulus forklarer: «Troen er sikkerhet for det som håpes, visshet om ting en ikke ser…I tro forstår vi at verden er skapt ved Guds ord, og at det vi ser, har sitt opphav i det usynlige.» (Hebr 11,1-3). Troen er forståelsen av at verden har sitt opphav i noe som selv ikke er av verden, en årsak som selv ikke har noen årsak. Troen er i en forstand det samme som tillit, det vil si tillit til at verden og våre liv har mening, at våre jordiske liv bare er en del av vår eksistens, og at det finnes en realitet og orden av guddommelig opphav som vi i det minste delvis kan oppfatte. Denne gudommelige realitet er en intuitiv erkjennelse, men den kan også fattes av fornuften. Den er lik lyset fra en usynlig kilde: vi kan ikke se lyset selv, men vi kan se gjenskinnet av det i det som lyset faller på. Det guddommelige er overalt rundt omkring oss. Verden er fremdeles et sted full av mystikk og mirakler. Det er bare å åpne øynene og se! Og kanskje er juletiden den tid i året når vi sterkest kan ane dette magiske og underfulle.

Håp

Alle kulturer har et åndelig og religiøst fundament. Det essensielle i det åndelige er opplevelsen av det transcendente, av at det er noe som er «over» eller «hinsides», mens religionen konkretiserer og kommuniserer et folks metafysiske sannhet. Det er dette som gir samfunnets og enkeltindividenes eksistens mening og retning. Når dette fundamentet oppløses, går kulturen til grunne.

Derfor er julens budskap viktigere enn noensinne; for ved å feire julen og alle dens tradisjoner, både de kristne og de verdslige, bidrar vi til å bevare vår kulturarv. Vi hjelper til med å bygge en festning mot de demoniske krefter som ønsker å utslette vår sivilisasjon. Det er nettopp fordi julen er en så viktig del av vår identitet, vår kollektive hukommelse, og for vår følelse av samhørighet,at den og alle de andre tradisjonene og symbolene er under angrep. Men så lenge vi fortsetter å feire julen og de andre høytidene, er det fremdeles håp.

Den «kansellerte» presten Calvin Robinson har sagt at vi ikke kjemper en kulturkamp, men en åndelig kamp:«Vi kjemper for selve hjertet av det vestlige samfunn, som ble grunnlagt på kristne prinsipper.»Kampen for vår sivilisasjon er først og fremst en åndskamp. Og den starter her, under Betlehemsstjernen, ved stallen og krybben, når den ukjente Gud ga seg til kjenne og ble til et menneske blant mennesker, og slik startet vår sivilisasjon, en kristen sivilisasjon, enten man vil vedkjenne seg den eller ikke.

Kjøp «Dumhetens anatomi» av Olavus Norvegicus! Kjøp eboken her.