Høyre trenger restart

Uttrykket omstart har to betydninger, minst. Når noen tyvstarter i et løp i friidrett, blir deltakerne tilbakekalt for ny start – ofte også med advarsel til eller diskvalifikasjon av starttyven.

Vi kjenner også uttrykket fra IT-verdenen, hvor restart gjerne er løsningen når noe er skjedd og datamaskinen ikke gjør det den skal. Når den slås av og startes igjen, pleier den gjerne å fungere.

Også politiske partier trenger omstart – og en ny start. Behovet er størst i Arbeiderpartiet, men Høyres programvare er etter hvert blitt så nedslitt og partiet så politisk dysfunksjonelt at det kanskje trengs mer enn restart for at partiet kan gjenfinne seg selv.

Høyre var en gang et verdikonservativt parti som var opptatt av idéer fremfor institusjoner og samfunnsordninger. Partiet var et alternativ til venstresidens kollektivisme og liberalistenes ekstreme individualisme. Høyre forankret seg i troen på en liberal rettsstat, borgernes friheter, forutsigbar lovgivning og en balanse mellom offentlig sektor, familieliv og privat næringsliv.

«Reformere for å bevare» var verdikonservative Høyre-folks trosbekjennelse. Det var åndelige og kulturelle verdier som var bevaringsverdige, og derfor måtte dagspolitikken kunne tilpasse seg for å forsvare de overordnede verdier.

For to mannsaldre siden var det folk som Lars Roar Langslet og Francis Sejersted som sto i spissen for en større gruppe som utformet den tenkningen som ledet til Høyres kraftige fremgang frem til Kåre Willochs regjeringsdannelse i 1981 med 32 prosent av velgerne bak seg.

Etter Willoch var det politiske løsgjengere som arvet partiet. Lars Roar Langslet var ved sin død ikke lenger medlem av Høyre. Da det ble holdt en mottakelse på Francis Sejersteds 70-årsdag, var Høyre ikke en gang til stede. Festskriftet som ble utgitt, hadde Tabula Gratulatoria med en rekke fremtredende navn fra alle leire – bortsatt fra Høyre. Dette var megetsigende utrykk for at partiet hadde gitt verdikonservatismen på båten.

Utviklingen er videreført under Erna Solberg. Hun regjerte landet som sine forgjengere – uten et eneste politisk retningsgivende prosjekt og med det eneste formål å holde seg selv ved makten.

John Lyng, som ved siden av Kåre Willoch var den mest ruvende Høyre-politiker etter krigen, skrev boken «Veksten i statens makt» som en advarsel mot Ap-statens voksende appetitt. For dagens Høyre-ledelse er Lyng og Langslet knapt historiske figurer.

Den andel av BNP – folkets felles verdiskapning – som disponeres av det offentlige, er gjerne noe som skiller høyre fra venstre i politikken. Erna Solberg brakte den offentlig forvaltede BNP-andelen opp til historiske høyder – så høyt at Jonas Gahr Støre ikke har økt den ytterligere. Norske lønnstakere i snitt har ikke hatt reallønnsvekst på sju år. Den nasjonale verdiskapningen har i perioden vært betydelig, men den delen som eierne ikke har tatt ut av bedriftene, har en stadig mer grisk stat tilegnet seg. Det er som i gamle kommunistland: Folkets oppgave er å arbeide for staten.

Høyre var mandag med på å sikre stortingsflertall for en ny smittevernlovgivning som ikke bare gir norske byråkrater utvidet råderett over folks liv: Verdens Helseorganisasjon får også fullmakt til å gripe inn. En fyr fra Etiopia kan som WHO-sjef beordre nordmenn til karantene og isolasjon, og han kan nekte folk å treffes eller gå på jobb.

Og Høyre syns dette er så strålende at Stortinget er koblet helt ut for å etterprøve tiltak mot smittespredning. Her er det Høyre som det gamle embetsmannspartiet som er våknet til dåd i sin iver etter å slå fast at ufeilbarlig byråkrati skal herse med folk uten parlamentarisk kontroll.

Erna Solberg minner om en orienteringsløper som har havnet utenfor kartområdet og ikke en gang tar høyde for partikompassets politiske misvisning.

Som statsminister omtalte Erna Solberg dem som var uenig med henne som «sammensurium». Før hun gjentar uttrykket, bør hun se seg selv speilet og undre seg over om ikke Høyre på hennes vakt har utviklet seg nettopp til en rotete blanding av internt motstridende politiske ingredienser.

Erna Solberg har gjort Høyre til et sammensurium, og partiet trenger å gjennomgå en restart.