Ser dere ikke hva som skjer?

Landet er i ferd med å bli kjørt i grøfta av inkompetente politikere som er mer opptatt av å mele sin egen kake enn å ivareta vanlige folks interesser. Vanlige folk er de bare opptatt av hver gang det er valg.

I de to forrige artiklene har jeg skrevet om folkestyrets forvitring og undergravningen av det representative demokratiet. Om fremveksten av en politikerstand med klare oligarkiske trekk som sakte men sikkert har endret maktforholdet mellom velgerne og de «folkevalgte» i autokratisk retning.

De demokratiske institusjonene er svekket «innenfra», gradvis og uten stor dramatikk, og på måter som det ikke er så lett å oppdage.

Makt, privilegier og fordeler konsentreres stadig mer på stadig færre hender, ofte gjennom politiske reformer, etablering av nye regler og ordninger som svekker velgernes innflytelse, ved gradvis å svekke etablerte innsyns- og kontrollmekanismer eller ved å bruke eksisterende politiske institusjoner på nye måter.

Senest 18. desember banket stortingsflertallet, bestående av Ap, Sp og Høyre, igjennom «Koronaloven», som uten videre gir forvaltningen  rett til å innføre karantene og isolasjon, noe som er en klar suspensjon av elementære demokratiske rettigheter. Sylvi Listhaug (FrP) omtalte vedtaket som en svekkelse av demokratiet.

Det ville hun, med 95 % sannsynlighet, ikke gjort dersom FrP fortsatt hadde sittet i regjering sammen med Høyre. Vi husker alle kamelene og valgløftene Siv Jensen velvillig svelget unna for å kunne kjøre sort limousin. Og her er vi ved noe av sakens kjerne: Den nordiske mindretallsparlamentarismen er grunnleggende udemokratisk.

Det blir stadig mindre sammenheng mellom det politikerne lover velgerne under valgkampen, og som de går til valg på, og den politikken de fører når de kommer i regjering.

Det er liten eller ingen sammenheng mellom valgresultat og regjering. Forholdet mellom partigruppene gjør det mulig å tape valget, men likevel vinne makten. Kompromisspolitikken som mindretallsparlamentarismen forutsetter, bryter prinsippet om representativt folkestyre.

Mindretallsregjeringer må samle støtte hos andre partier på Stortinget for å få sin politikk igjennom. Dermed må de inngå kompromisser som endrer den politikken partiet ble valgt på. Dersom regjeringen består av en koalisjon mellom flere partier, vil partiene endre politikk etter forhandlinger både med koalisjonspartnerne og med støttepartier i Stortinget.

Både innad i regjeringen og i forholdet til støttepartier gjøres slike endringer gjerne i lukkede forsamlinger. I utfallet står ikke partiene til ansvar overfor velgerne ut fra det som var velgernes prioriteringer ved siste valg. De står i en viss forstand til ansvar for velgerne ved neste valg, men dette har i praksis ingen betydning, siden heller ikke neste regjeringsdannelse har sammenheng med valgresultat.

Dessuten viser velgernes hukommelse seg å være merkelig kort. Kanskje ikke så rart, etter at kommunikasjonsrådgiverne og PR-byråene har pakket politikken inn i sukkerspinn og mediestøyen, Maskorama og fredagstacoen har ledet vår oppmerksomhet bort fra politikken. Den politiske interessen er derfor gjennomgående lav.

I Makt- og demokratiutredningens medborgerundersøkelse svarte bare 20 % av de spurte at politikk var viktig for dem. Omkring 40 % sa at de ikke var interessert i politikk og at de fulgte lite med, mens 20 % hevdet at politikk ikke spilte noen som helst rolle for dem i det hele tatt. Det er ingen grunn til å tro at den politiske interessen er økt siden medborgerundersøkelsen ble foretatt for 20 år siden, snarere tvert imot.

80 prosent av befolkningen, eller mer, er med andre ord ikke opptatt av politikk.

Politikken er overlatt til politikerne. De kan i dag stort sett gjøre som de vil. Og det de vil, er – ikke uventet – først og fremst å ivareta egne interesser. Vi har fått stadig flere yrkespolitikere, ofte uten særlig utdannelse eller erfaring fra livet utenfor partikontorene, som ser politikken som en livslang karrierevei og som har utviklet klare interesser som en egen stand.

Yrkespolitikere og statsstøttede nettverkspartier har erstattet medlemsstyrte og medlemsfinansierte massepartier.

Nettverk, kameraderi og relasjoner betyr mer for rekrutteringen til politikken enn erfaring, kunnskap og kvalifikasjoner. Det betyr at det ikke lenger er de mest kompetente og mest dedikerte som driver med politikk. Det betyr at forutsetningene for solid politisk håndverk svekkes. Det betyr igjen dårlig politikk som i mindre grad ivaretar fellesskapets interesser.

Medlemmenes dugnadsarbeid er erstattet av en profesjonell partiorganisasjon av informasjonsmedarbeidere, politiske rådgivere og administrativt personell muliggjort av partistøtten som politikerne bevilger seg selv. Partienes medlemmer betyr tilsvarende mindre. En lukket nominasjonsordning fører til at partiledelsen i realiteten kontrollerer nominasjonsprosessen. Og de nominerer og velger stort sett seg selv. Det fører til etablering av politiske oligarkier, det motsatte av demokrati.

Som jeg skrev i forrige artikkel, trenger vi omfattende demokratiske reformer for å få bukt med dette uvesenet. Det er imidlertid vanskelig å se for seg at det skal skje så lenge folk er mer opptatt av Maskorama og har vanskelig for å se lenger frem enn til neste fredagstaco.

Kanskje må det bli enda verre før det kan bli bedre? Kanskje må det bli slutt på oljepengene før vanlige folk våkner og tar til høygaflene?

Det er å håpe at det ikke må gå så langt. Det er å håpe at folk får øynene opp og forstår at de lever i et skinndemokrati og at landet vanstyres av til dels inkompetente politikere som er i ferd med å kjøre det i grøfta.

Det er å håpe at vi etter hvert kan få frem et parti med politikere som holder det de lover og som skjønner at en grunnleggende demokratireform bør stå øverst i partiprogrammet.

I mellomtiden søker jeg trøst i juleevangeliet og ribbe, og anmoder alle gode nordmenn om å gjøre det samme. Spis norsk gris! Ønsk deg høygaffel til jul. Det kan hende du får bruk for den.

God jul, dere!

Øystein Steiro Sr.

Vaktmester