Terroristene i Hamas angrep 7. oktober Israel, myrdet minst 1200 mennesker og tok med seg til Gaza et par hundre mennesker som gisler.

Den norske regjeringen svarte på den muslimske skjensels­dåden ved at statsminister Jonas Gahr Støre nektet for at Hamas er en sammen­slutning av terrorister. Det er godt kjent at Støre samrår seg med Hamas rett som det er.

Det kommunale Norge svarte på islamist­volden ved 29. november å heise Hamas-flagget over rådhuset både i Oslo og Trondheim, og for alt vi vet ved andre rådhus. Kommunene ga dermed terroristene offisiell honnør for udåden ved å heise flagget deres.

Den norske kirke var blant initiativ­takerne til demonstrasjoner sist fredag mot at Israel skal ha rett til å forsvare seg. Vi registrerte ingen kirkelig protest eller reaksjon etter at de islamske terroristene myrdet og skjendet israelere for to og en halv måned siden, men når Israel treffer tiltak for å hindre at krigen på ny hjemsøker israelsk jord, da utløses kirkelige protester og fakkeltog.

I Jemen raser en borgerkrig år etter år. Befolkningen påføres ufattelige lidelser. FN regner med at minst 370.000 mennesker, de aller fleste barn under fem år, er omkommet som følge av krigen og krigens virkninger. Vi har ikke hørt et pip fra Den norske kirke i protest mot situasjonen.

Dødstallene i Gaza utgjør en brøkdel av antallet døde i borgerkrigen i Syria og den krigen som terrorgruppen Islamsk Stat (IS) drev i Irak. Hvis noen av leserne kan huske at Kirken organiserte fakkeltog da, bes de rekke en hånd i været.

Den norske kirke tier overfor krig og urett – med mindre Israel kan gis skylden. Islamsk forfølgelse av kristne i Midtøsten har vært så grusom og effektiv at det snart ikke er kristne igjen. Er det noen som har registrert norsk kirkelig bekymring over at Midtøsten er i ferd med å bli det Nazi-Tyskland kalte judenfrei?

Før helgen avleverte et regjerings­oppnevnt utvalg sin innstilling om abort­politikken. Det foreslås at kvinners rett til selvbestemt abort bør heves fra 12 til 18 uker. Her burde kirken ha reagert umiddelbart til forsvar for det ufødte liv, men nei. Det er tydeligvis viktigere å slå ring om arabernes lengsel etter å overfalle Jesu hjemland enn å verne liv i Norge. Det later ikke til å bekymre kirken at det i Norge årlig tas livet av 12.000 mennesker under utvikling i mors liv. Drap er lovlig i Norge – såfremt offeret er ungt nok.

Kirkens grunnlegger, hvis fødsel feires om få dager, mante til omsorg for de svakeste blant oss. Hvem er svakere enn et menneske som utvikler seg i mors liv? Burde ikke det ufødte liv være kirkens førstevalg? Holdningen avslører faneflukt og åndelig oppløsning.

Den norske kirke råtner innenfra og er i dypt forfall – etisk som teologisk. Her sikter vi til kirkens ledelse. På grunnplanet, i menighetene som er kirken i egentlig forstand, er folk opptatt av hoved­oppgavene – forkynnelse og diakonalt arbeid. Kirkens ledelse har derimot gjort kirken til et politisk instrument. Å høre kirkens primas, biskop Olav Fykse Tveit og hans mest profilerte prelater, er ofte som å overvære et SV-møte.

Kirken kan ikke forhindre folks syndefall. Men derfra til å godta forhold og gjerninger som Gud gjennom Bibelen uttrykkelig har forbudt, og til overmål lyse kirkelig velsignelse over giftermål mellom likekjønnede – da er forfallsbegeret fullt for mange. Når kirken sies å ha to syn i homofili­spørsmålet, blir synd forvekslet med syn. Skriften lærer oss forskjell på det som er Guds vilje og det som er synd. Kirken snur opp ned på dette. Bibel­stridige handlinger blir omdefinert fra synd til å være ett av to likestilte syn. Synd bortforklares som et ufarlig fenomen.

Slik Jesus renset templet, bør kirken starte en renselse hvor forkynnelsen forholder seg til den bibelske lære. Utviklingen i retning av å gjøre tidsånden til en mer betydnings­full størrelse enn Kristus, må stanses. Kirkens grunnplan bør gjøre opprør mot vranglærende ledere. Oslo-biskopen er et eksempel på at kirkens ledere ikke lenger trenger å være kristne. Misjons­sambandets ledelse hadde en lang samtale med henne og konkluderte med at hun umulig kan regnes som kristen.

Kirkens forfall er i det lange løp også et sammenbrudd for den kultur og det menneskesyn som i tusen år har vært lagt til grunn for utviklingen av det norske samfunnet.