Hvordan skal vi bli kvitt dem?

I forrige artikkel skrev jeg om statens to legitime monopol. Om statens voldsmonopol og statens monopol på å inndrive skatt, samt om uansvarlige politikere, som ikke ivaretar verken landets eller befolkningens sikkerhet, og som uhemmet sløser med skattepengene våre.

Denne artikkelen handler om hvordan politiske partier og organisasjoner, på samme måte som bedriftene i et marked, har krefter som graviterer mot sentralisering og konsentrasjon i stadig større enheter, med makten samlet på stadig færre hender. Om hvordan det har utviklet seg en politikerstand med klare oligarkiske trekk.

Og om hva som skal til for å bli kvitt dem og få demokratiet på rett kjøl igjen.

For etableringen av politiske oligarkier innebærer urettmessig tilraning av makt, innflytelse og privilegier til fordel for oligarkiets medlemmer og på velgernes bekostning, på samme måte som monopoler i markedet gir monopolisten uforholdsmessig markedsmakt og superprofitt til monopolets eiere, men høyere pris til forbrukerne.

Men først og fremst undergraver oligarkier demokratiet ved å begrense adgangen til representasjon. De samler makten på egne hender og fører sjelden kompetent politikk. Det fører til politikk som gagner oligarkiets egne medlemmer på samme måte som monopoler fører til ineffektiv bruk av samfunnets ressurser, men økt inntjening for eierne.

Utviklingen i autokratisk retning har også å gjøre med at velgernes tilgang til adekvat informasjon om den politikken som føres, begrenses på ulike vis. Det vanskeliggjør deres mulighet til å kunne ta informerte og rasjonelle valg som tjener deres interesser.

For som det perfekte marked forutsetter at alle har lik markedsadgang og perfekt informasjon, gjelder det samme for at demokratiet skal kunne fungere. Adgangen til politisk representasjon må være åpen og lik for alle. Velgerne må ikke bare ha lik adgang til å stemme, men også lik adgang til å bli valgt. Og de må ha tilgang til riktig, adekvat og tilstrekkelig informasjon til å kunne foreta opplyste valg.

Om det er begrensninger på hvem som i praksis kan bli nominert og valgt, om velgerne ikke har tilstrekkelig informasjon til å foreta informerte valg og om pressen blir for konsentrert og relasjonene mellom politikerne og pressen blir for tett, ligger forholdene til rette for fremveksten av et autokratisk styresett som har likhetstrekk med totalitære regimer, som i Russland og Kina og andre land vi ikke liker å sammenlikne oss med.

Den demokratiske tilbakegangen vi har sett i stabile demokratier på relativt høyt nivå, som f.eks. USA, India, Ungarn og Polen, er ikke unik. Selv om vi formelt sett skårer høyt på alle demokrati-indekser, har demokratiet reelt sett utviklet seg i autokratisk retning også i Norge, dog på noe forskjellig og kanskje mer fordekt vis.

Det har skjedd gradvis og uten stor dramatikk. Gjerne ved at demokratisk valgte politikere over tid har svekket de demokratiske institusjonene «innenfra» og konsentrert makt, privilegier og fordeler stadig mer på egne hender, ofte gjennom politiske reformer og på måter som det ikke er lett å oppdage.

Det kan være gjennom å utnytte mangler i eksisterende regelverk til egen fordel (f.eks. pendlerboligordningen og habilitetssakene), etablering av nye regler og ordninger som svekker velgernes innflytelse (muligheten til å kumulere, som Stortinget fjernet i juni), svekkelse av innsyns- og kontrollmekanismer (regjeringens forsøk i høst på å begrense innsynsretten i offentlighetsloven), eller ved å bruke eksisterende politiske institusjoner på nye måter.

Det kan også skje ved systematisk å bidra til å svekke betingelsene for det demokratiske ordskiftet og den demokratiske kulturen gjennom lovgivning («hatparagrafen») som tøyler og kontrollerer alternative kritiske stemmer. Eller ved bruk av økonomiske incentiver for å ensrette media mot aksepterte narrativ (pressestøtten). Eller med felles initiativ mellom stat og de store mediehusene ved å ta kontroll over velgernes virkelighetsoppfatning (etableringen av faktisk.no).

Over tid konsentreres makten mer og mer. Sluttresultatet av en slik prosess er et politisk system som er rigget slik at det politiske oligarkiet, som har fått etablere seg på tvers av partigrensene, blir veldig vanskelig å fjerne, flerpartivalg til tross.

Det er det vi, etter min mening, er på god vei mot. Statsstøttede nettverkspartier har erstattet medlemsstyrte massepartier. Nettverk, kameraderi og relasjoner betyr mer enn erfaring, kunnskap og kvalifikasjoner. Samtidig har den statlige partistøtten erstattet medlemskontingenten. Medlemmenes dugnadsarbeid er erstattet av en profesjonell partiorganisasjon av informasjonsmedarbeidere, politiske rådgivere og administrativt personell som betjener partiledelsen. Partienes medlemmer betyr stadig mindre. En lukket nominasjonsordning fører til at partiledelsen i realiteten kontrollerer nominasjonsprosessen. Og de nominerer og velger stort sett seg selv.

Mens adgangen til politikken begrenses til stadig færre og partiene har utviklet seg til nettverkspartier med sterke oligarkiske trekk, har det skjedd en tilsvarende konsentrasjon og sentralisering av makten på informasjonssiden.

I 2019 kontrollerte tre mediehus, hhv. Amedia, Schibsted og Polaris Media, til sammen 70,7 prosent av det totale avisopplaget. Det er for alle praktiske formål å regne som et klassisk oligopol.

Det innebærer et redusert informasjonsmangfold og økt ensretting. Det gjør selvsagt noe med meningsdannelsen. De tette båndene, pressens behov for pressestøtte og politikernes ønske om positiv omtale forsterker dette. Medias funksjon som den fjerde statsmakt undermineres. NRK, TV 2 og de tre store mediehusene som kontrollerer pressen, har i stor grad gått fra å være maktens overvåkere til å bli maktens medløpere.

Dermed begrenses velgernes mulighet til å kunne foreta informerte valg. Og det åpner opp for ensretting, desinformasjon, manipulasjon og elitevelde.

Tony Benn, som jeg møtte et par ganger på slutten av 1980-tallet, var en britisk politiker som sto nokså langt ute på venstresiden i britiske Labour. Han sa mye rart, men kom av og til med noen gullkorn. Han mente velgerne burde stille alle politikere følgende fem spørsmål: 1. Hva slags makt har du? 2. Hvor fikk du den makten fra? 3. Hvilke interesser representerer du? 4. Hvem står du til ansvar for? 5. Hvordan kan vi bli kvitt deg?

Hvordan skal vi bli kvitt det stadig voksende antallet yrkespolitikere som ser politikken som en livslang karrierevei og som har kommet seg frem ved hjelp av nettverk, kameraderi og relasjoner heller enn ved hjelp av erfaring, kunnskap og kvalifikasjoner? Hvordan skal vi ta knekken på det autokratiske politiske oligarkiet som har fått lov til å etablere seg på tvers av partigrensene?

Det åpenbare svaret er at det må en grunnleggende demokratireform til: Partisystemet, nominasjons- og valgordningen må endres.

Nominasjonsprosessen bør gjøres elektronisk og tilgjengelig for alle partiets medlemmer. Det bør innføres personvalg i stedet for partivalg. Muligheten til å kumulere bør gjeninnføres. Det bør fastsettes en grense for lengden på den perioden en politiker kan velges for, tentativt maksimalt to perioder. Det bør innføres klare habilitetsregler og effektive kontroll- og overvåkingsmekanismer. Det bør innføres folkeavstemninger i alle saker av noen betydning. Partistøtten bør fjernes, slik at partiene drives av medlemmer som er engasjert i partiets politikk. Pressestøtten bør fjernes. NRK-monopolet bør avvikles. Og det bør innføres regler for hvor dominerende et mediehus kan være.

Udugelige eller uærlige politikere må kunne sparkes. De må ikke ha muligheten til å «ta ansvar ved å bli sittende». Feil, inkompetanse og korrupsjon må få konsekvenser. De må ikke sitte for lenge og bli for varme i trøya. Vi må utvikle gode mekanismer for å bli kvitt dem raskt når det er nødvendig.

Det er bare ett problem: Alle partier – alle, uten unntak – motsetter seg med nebb og klør alle forslag til demokratireform.

Øystein Steiro Sr.

Vaktmester