Offentligheten kan takke Lukasz og Justina, et ungt polsk ektepar som ble beskutt mens de spaserte med hunden i Oslo sentrum søndag kveld, for å ha kastet mer lys over hvordan byen erobres av kriminell, voldelig ukultur.
Blant de tallrike mediene som naturlig nok dekker noe såpass sjeldent som skyting midt på Karl Johans gate forholdsvis tidlig en søndagskveld, er det Dagbladet som gir den mest instruktive beretningen.
Det viser seg at det polske paret, som ikke bor i Oslo, hadde brukt hovedstadens urbane rom slik man er vant til i siviliserte omgivelser. Justina forteller til Dagbladet
at ekteparet møtte flere unge gutter da de var på vei til Oslo S etter å ha vært på julemarkedet i Spikersuppa. De skal ha sagt at hunden deres var veldig aggressiv – noe de begge stilte seg utenforstående til.
Hvem er det egentlig som reagerer negativt på et par som går tur med hunden?
Men hendelsesforløpet var ikke over med dette:
Ekteparet fortsatte nedover Karl Johans gate.
– Plutselig kommer guttene tilbake. En av dem tar meg på skuldra. Da sier mannen min «don’t touch my wife». Og så skyter de i bakken ved siden av foten hans, forteller Justina.
Politiet, som fant en tomhylse på stedet, sier at skoen til Lukasz sannsynligvis ble truffet av en rikosjettkule. Voldsgjengen forsvant fra stedet og er ikke pågrepet.
Justina er rystet:
– Dette er ikke normalt. Det er katastrofalt. Jeg ble veldig redd, sier hun.
Verken Justina eller ektemannen har sett guttene før, sier de.
– Du vet ikke hvem de er overhodet?
– Nei, svarer mannen som ble truffet.
Det synes klart at det oppstod en verbal konflikt mellom ungdomsgjengen og ekteparet i den første episoden: Politiet snakker ifølge Dagbladet om «knuffing og verbalt klammeri».
Det er kanskje ikke så rart at en polakk som ikke bor i Oslo, gir svar på tiltale hvis en ungdomsgjeng har et problem med hunden hans?
For voksne folk i Polen, muligens også på stedet der de bor i Norge, er det kanskje fremdeles en selvfølge at de skjeller ut snørrvalper som ikke kan oppføre seg i det urbane rommet.
Politiet sier at det ikke er noen fare for allmennheten, og begrunner det med at ekteparet og snørrvalpene «hadde en relasjon i forkant». Ja, det er vanskelig ikke å «ha en relasjon» til andre mennesker i byrommet, om ikke annet fordi man må tilpasse seg andre mennesker hvis man hverken er i ørkenen eller fjellheimen.
Og det er heller ikke til å unngå at «relasjonen» får karakter av noe litt mer enn bare å unngå å dulte borti andre spaserende hvis en uoppdragen 16-åring som ikke liker hunder, begynner å lage kvalm. Det gis inntrykk av en slags symmetri, men det er åpenbart en part som søker konfrontasjon.
I henhold til det Lukasz forteller NRK, forstår vi også at han ikke reagerte slik de fleste underkuede nordmenn ville ha gjort stilt overfor en bande med 16-åringer:
Polske Lukasz og kona var i Karl Johan på vei til togstasjonen søndag kveld da de skal ha havnet i krangel med en ungdom som de ikke kjente. Han innrømmer at han selv var litt aggressiv.
Lukasz underkastet seg altså ikke, og det tålte ikke den kriminelle ungdomsbanden:
– Men jeg var ikke voldelig, jeg bare pratet. Fem minutter senere kommer det flere mennesker som begynner å krangle, forteller han om foranledningen til skytingen til NRK.
Den polske mannen stod heller ikke og så på at en av drittungene var uforskammet mot kona:
Han forteller at en av ungdommene kom borti hans kone og han dyttet ham vekk. Deretter skal en person ha siktet med en pistol på bakken foran ham, og avfyrt.
Vi ser altså et ukulturens angrep på kulturen, og det hele har karakter av territoriell konflikt. De som ikke vil underkaste seg kriminelle, voldelige ungdommer i det nye Europa, skal skremmes bort – eller i det minste til lydighet.
Selv om voldsnivået på Karl Johans gate i går kveld var mye lavere enn i Crépol den 18. november, for ikke å snakke om i Sør-Israel den 7. oktober, handler det uansett om ukulturens krig mot kulturen. Dette er nå en verdenskrig, og større og mindre stykker av den kan utspille seg der man minst venter det.
Men et helt apparat jobber på spreng for å berolige oss. Vi skal jo ikke forstå betydningen av det som skjer, slik Mathieu Bock-Côté forklarer.
Kjøp «Europas underlige død» her.