Vi lever i en verden der millioner av mennesker blir drept og titalls millioner fordrives fra sine hjem, uten at det vekker nevneverdig nasjonal eller internasjonal oppmerksomhet.
Ofrene fra flere pågående kriger i verden resulterer hverken i FN-resolusjoner eller betydelig plass i de eksklusive lokale og internasjonale protest-festivaler. Disse er øremerket jødene. På gateplan møter vi både venstreaktivister og islamister. Vi ser dem hverken protestere mot Pakistan eller mot slakteren fra Damaskus, ikke mot houtiene i Yemen, ikke mot Saudi-Arabia og heller ikke mot Tyrkia som okkuperer både Kurdistan og Kypros. Det protesteres ikke lenger mot Iran som henretter homofile eller mot Kina som okkuperer Tibet. De protesterer mot Israel.
I november 2023 kunngjorde Pakistan deportasjon av om lag 1.7 millioner afghanere. Ingen protester hverken i London eller i Oslo. Slakteren fra Damaskus, Bashar al-Assad, tok noen minutters pause fra sitt folkemord på eget folk, for så å protestere mot Israels forsvarskrig. Hittil er minst 600.000 sivile syrere myrdet og 12 millioner fordrevet. I 2013 brukte han sarin-gass mot sivilbefolkningen i den opposisjonskontrollerte byen Ghoutam ved Damaskus og drepte anslagsvis 1400 mennesker, også barn. Det kom ingen nevneverdige reaksjoner fra FN. Ingen demonstrasjoner kunne spores i Norge til støtte for de sivile i Syria. Hvor var FN? Og hvor er demonstrasjonene?
Russland, som startet krig mot Ukraina i 2014, etterfulgt av invasjonen av Ukraina 24. februar 2022 – det største angrepet på et europeisk land siden siste verdenskrig – ga sitt bidrag til FN-resolusjonen som ba om umiddelbar våpenhvile i Gaza. Norge var det eneste nordiske land som stemte for denne resolusjonen. Hvem er det Norge støtter?
Hvor mange sivile og hvor mange soldater som har mistet livet i krigen mellom Russland og Ukraina vet vi ikke. Vi kan frykte et tall på 1/2 til 1 million. Denne krigen skapte riktignok enorm velvilje og sikret en formidabel økonomisk støtte til Ukraina. Men protester mot Russland er knapt å se hverken på hjemmebane eller internasjonalt.
Russlands nye allierte venner, Kina og Iran, er også to begredelige eksempler på regimer med brudd på menneskerettigheter som overgår all forestillingsevne. Sammen med muslimske ikke-demokratiske regimer, dominerer disse landene FN – et FN som våre politikere insisterer på å ha som gullstandard.
Siden 2017 har ca. 1,5 millioner uigurer blitt holdt i «gjenopplæringsleirer» under ukjente forhold. Allikevel har muslimers situasjon i Kina liten innvirkning på FNs og Vestens eller aktivistenes rettferdighetssans. Heller ikke Kinas brutale okkupasjon av Tibet får folk ut i gatene lenger eller folkerettsapostler til å skrive pamfletter.
Iran, som er et av verdens mest brutale regimer er utpekt til å lede intet mindre enn FNs menneskerettighetsforum. Dette er altså samme Iran som ble fordømt av FNs menneskerettighetskontor for henrettelse av barn så sent som i forrige måned! Irans misbruk av barnesoldater i krigen mot Irak er veldokumentert. Barna ble under Iran/Irak-krigen kidnappet på gata. Deres oppgave var å gå til fots foran stridsvogner i minelagte områder. Med seg fikk de en nøkkel til himmelen som de små barna bar rundt sine lille hals. Hvor var FN? Og hvor var demonstrasjonene?
På Putins fødselsdag 7.10.2023 utførte Hamas en pogrom som overgår ISILs brutalitet mot sivile i deres jihadistiske bestrebelser for å etablere et islamsk kalifat. I løpet av en dag ble om lag 1.200 israelere massakrert, brent levende, voldtatt og torturert – fra små barn til eldre – og om lag 240 ble kidnappet.
Dagen etter ble gatene mange steder overtatt av demonstranter fra venstresiden og av muslimer som protesterte, ikke mot Hamas, nei da, men mot Israel! I Oslo ble vår ytringsfrihet forvandlet til en orgie av antisemittiske rop. Igjen kunne vi norske jøder høre voldelige demonstranter rope: “Drep jødene”, “Kaybar kaybar o jøder, Mohammads hær er på vei” og “Frigjør Palestina fra elven til havet”. Demonstranter hang opp et gigantisk Israel-flagg med hakekors i Oslo. Noen fant det riktig, i iransk tradisjon, å trampe over et Israel-flagg og spytte, banne og skrike. Det er oppsiktsvekkende at nettopp en av disse «aktivistene», Mohsen Raja, som har lite til overs for både homofile og kvinner, og som nå støtter Hamas, ble tidligere kåret til årets Osloborger av Aftenposten.
Opptøyene i Oslo kom ut av kontroll, men våre politikere holder seg fortsatt tause. Stortinget var en av få sentrale bygninger i Europa som ikke ble lyssatt med Israelsflagg etter pogromen. Vår konge ble rådet av UD til ikke å kondolere Israel. Det satt langt inne hos vår statsminister å innrømme at Hamas er en terrororganisasjon.
Noen få jøder som ønsket å delta i støtteerklæring for de sivile i Gaza forstod raskt at de måte forlate området. Lørdag, en uke etter pogromen, på vei hjem fra synagogen i Oslo, så noen jøder tagging på gaten. Teksten var klar: “Gas Da Jews”.
Stadig flere norske jøder melder at de mottar trusler og hatmeldinger. Få av dem våger å stå frem i dagens Norge som jøde. Vi er tilbake i skapet igjen. På NRKs undersøkelse svarer 81,6 % at opplevelser etter 7. oktober har fått dem til å vurdere om Norge er et trygt land for jøder. Noen har allerede reist på «ferie» til Israel med barna.
Det er viktig at mange av oss engasjerer seg for sivilbefolkningen i Gaza. Det er også på sin plass å kritisere omfanget av Israels bombing i Gaza. Men å forlange at jødene først skal la seg myrde og så deretter fratas retten til nødvendig selvforsvar, er som å tvinge dem inn i gasskamrene igjen.
Norges passive holdning til hatkriminaliteten jødene opplever i Norges gater kan ikke fortsette. Dagens regjering må ta inn over seg at å støtte udemokratiske stater i FN-klubben bærer med seg farlig frukt i Oslogatene og at den kan bli husket for at det var under dens ledelse Norge på nytt ble jøderent.
Av dr. Michal Rachel Suissa, leder for Senter mot antisemittisme
Denne og flere andre artikler finner du på SMAs hjemmeside: https://sma‒norge.no/
Støtter du det du leser? VIPPS til SMA: 84727 eller bruk vår bankkonto: 6242 10 60644
Kjøp Primo Levis «Hvis dette er et menneske» fra Document Forlag her.
