Staten har to hovedoppgaver: Den har monopol på utøvelse av vold. Og den har monopol på inndrivelse av skatt.

Dette er helt legitime monopoler, etablert for å ivareta fellesskapets interesser, og er en del av samfunnskontrakten i et demokrati.

Likedan har politikerne to hovedoppgaver: Å ivareta innbyggernes sikkerhet ved hjelp av statens voldsmonopol. Og å bruke skattepengene sparsommelig og fornuftig for å ivareta innbyggernes velferd.

Men mens staten har detaljkontroll på skatteinngangen og hva hver og en av oss skal betale i skatt, har vi som velgere liten kontroll med hvor en stor andel av skattepengene våre blir av.

Det er et åpenbart misforhold mellom statens evne til å kreve inn skatt og velgernes mulighet til å kontrollere at politikerne bruk skattepengene sparsommelig og fornuftig.

Dét er et problem det bør gjøres noe med.

Store beløp forsvinner årlig bl.a. i et enormt bistandssluk (51,7 mrd. i 2024) som ingen egentlig har oversikt over, og i et enda større negativt innvandringsregnskap som knapt noen tør å regne på.

I tillegg pøser regjeringen ut ekstraordinære tilleggsbevilgninger i øst og vest. Under COP28 annonserer Norge nye avtaler for klimatilpasning verdt 520 millioner kroner. Bare sist uke ble det bevilget over en halv milliard ekstra til regnskogsfondet i Amazonas, 458 millioner til «klima og konflikt» og 100 millioner ekstra for klimatilpasning i de minst utviklede landene.

Dette er imidlertid bare for småpenger å regne i forhold til hva innvandringen fra MENA-landene koster norske skattebetalere årlig. Den koster nøkternt sett mellom 300 og 500 milliarder i året. Ingen vet eksakt hvor mye. De som har prøvd å regne på det, er blitt støtt ut i det ytterste mørke.

Det er ikke kontroll med bistandsmilliardene. Mesteparten forsvinner i administrasjon for å holde det humanitærpolitiske kompleks i Norge i gang, og i korrupsjon i mottakerlandene, slik at bl.a. presidenten i Rwanda kan få seg privatfly og sponse favorittklubben Arsenal med 300 millioner kroner. Det er galskap. Og det er et faktum.

Et annet faktum er at flesteparten av innvandrerne fra MENA-landene er rene økonomiske velferdsinnvandrere med liten eller ingen relevant kompetanse i det norske kunnskapssamfunnet. Og det er et faktum at mange av muslimene fra MENA-landene vanskelig lar seg integrere.

Det er med andre ord ikke eldrebølgen som er utfordringen, slik politikerne vil ha oss til å tro. Det er innvandringen som er problemet. Narrativet om at helsesektoren og norsk økonomi trenger innvandring fra MENA-landene, er rett og slett løgn. Tidligere klarte vi utmerket godt å ta vare på bestemor, sløye fisken og plukke jordbærene selv.

På samme måte som de fleste innvandrerne ikke kommer til Norge fordi vi har et behagelig klima, er den brutale realiteten at en misforstått sosialpolitikk har bidratt til at mange arbeidsføre nordmenn går på NAV heller enn på jobb.

Det er ikke fordi vi er dobbelt så syke i Norge at nesten dobbelt så mange som gjennomsnittet i OECD mottar sosialstønad eller sykelønn. Det er fordi systemet utnyttes av nordmenn så vel som av mange innvandrergrupper, og fordi ansvarsløse og feige politikere ikke vil gjøre noe med det, av frykt for å miste velgere.

Og mens arbeidsmoralen er for nedadgående og offentlige utgifter er for oppadgående, skalter og valter politikerne med skattepengene våre og neglisjerer notorisk både statens sikkerhet og innbyggernes samfunnssikkerhet.

For det er også et faktum at Hæren knapt er i stand til å forsvare en bydel i Oslo. Det er løgn når Støre sier at vi har et solid forsvar. Forsvaret er nemlig sterkt nedbygd. Og til tross for at det nå igjen er krig i Europa, gjør regjeringen lite eller ingen ting for å gjenoppbygge Forsvaret.

Forstå det den som kan. Men uansvarligheten når det gjelder norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk kjenner åpenbart ingen grenser.

Og ettersom sosionomene dominerer partiene på Stortinget og besitter så godt som alle ledende stillinger både hos påtalemyndigheten, i domstolene og i politiet, gjøres det lite med den innvandrerrelaterte gjengkriminaliteten som gjør stadig flere av våre gater utrygge.

Politikerne prøver å fortelle en annen historie, men Norge er på vei mot svenske tilstander. Derom hersker det liten tvil. For det er løgn at den høye innvandrerkriminaliteten skyldes dårlige boforhold og for få fritidsklubber. Den skyldes hovedsakelig religion og føydale klankulturer som vi har møtt med et ultraliberalt strafferegime som ikke virker.

Det er bare å slå fast at den liberale rettsstaten har totalkollapset i møtet med islam – i Norge som i Sverige. Den har ikke klart å fylle det rettslige tomrommet sharia representerer i muslimske klansamfunn. Sosionomene skjønner verken sharia eller klankultur. De har fått det for seg at straff fører til økt kriminalitet, og ikke til å redusere den.

Minimale straffeutmålinger, selv for drap og grove voldsforbrytelser, har naturlig nok liten avskrekkende effekt for muslimske kriminelle som er vant til sharia og «øye for øye, tann for tann»-justis. Resultatet er heller ikke uventet. Muslimske innvandrere er sterkt overrepresentert på alle kriminal- og voldsstatistikker.

Politikerne forvalter ikke statens voldsmonopol og skattemonopol slik de skal. De neglisjerer statens og borgernes sikkerhet. De sløser med skattepengene. De underminerer velferdsstaten. De undergraver rettsstaten. Og de svekker demokratiet.

Dette gjør de delvis fordi de kan. Velgernes kontroll over de valgte er sterkt redusert. Politikerne har etablert seg som en stand med sterke standsprivilegier. Adgangen til lik representasjon til å bli valgt, og saklig informasjon til å foreta informerte valg, er sterkt begrenset, bl.a. ved at media er blitt mer ensrettet og konsentrert på stadig færre hender.

Men først og fremst gjør de det fordi de ikke vet bedre, tror jeg. Det har å gjøre med fremveksten av en stand med yrkespolitikere som har kommet seg frem ved hjelp av nettverk og relasjoner heller enn ved erfaring og kvalifikasjoner.

Inkompetente politikere med liten yrkeserfaring eller annen erfaring fra livet utenfor møterommene og partikontorene fører nødvendigvis til dårlig politikk.

Det manifesterer seg i en selvpåført strømpriskrise, et subsidiert og destruktivt grønt skifte som bare EU og tilkaringsindustrien tjener på, i en EØS-avtale hvor rettsutviklingen i landet er flyttet fra Stortinget i Oslo til EU-kommisjonen i Brussel, i verdens høyeste bistandsprosent, samt i et av de høyeste innvandringsnivåene i Europa, og i et militærvesen som ligger nede for fote i en tid hvor Europa igjen er i krig.

Før vi kan ha noe håp om politisk endring og en mer fornuftig politikk, må det tas et oppgjør med et inkompetent politisk oligarki som har fått lov til å etablere seg.

I neste artikkel skal jeg se nærmere på hvordan et av verdens rikeste land har satt seg i denne vanskelige og uholdbare situasjonen, og hvordan vi skal komme helskinnet ut av den.

Øystein Steiro Sr.

Vaktmester

Kjøp «Hvordan myndighetene bløffet oss» av Robert Malone her!»