Korstogene er muligens noen av de mest misforståtte og feil fremstilte begivenhetene i europeisk historie. Så hva er sannheten om korstogene? Hvordan oppsto mytene?

Få kan mer om korstogene enn historikeren Thomas F. Madden, og mye av denne teksten er inspirert av hans bøker og artikler. Men trolig har jeg lest minst 50 bøker som kan knyttes til korstogene, en del av historien som har interessert meg i mange tiår.

Etter at korstogene endte i nederlag, startet kampen om historien, og ofte var motivasjonen motstand mot den katolske kirke. Det startet allerede med Luther, som i den tidlige fase av reformasjonen hadde all grunn til å rakke ned på hovedmotstanderen, den katolske kirke.

Paven ble sett på som antikrist, og derfor måtte korstogene være ondskapen selv. Luther skrev at å slåss mot tyrkerne var å motsette seg Guds plan og straff.

Men selv Luther måtte moderere seg noe når muslimske styrker truet Wien i 1529.

Deretter kom opplysningstiden, som med sin kritikk av den europeiske religion gjerne fremstilte islam som noe opphøyd, nettopp for å stille kirken (og da særlig den katolske kirke) i et dårlig lys. Voltaire, Diderot, David Hume og historikeren Edward Gibbon kan stå som eksempler for denne tids kritikk.

Men Gibbon forsto i det minste hvilken trussel de muslimske hordene utgjorde.

Om slaget ved Poitiers, hvor Karl Martell (Karl med hammeren) stanset de muslimske styrkene i året 732, skrev Gibbon at hvis ikke Martell hadde vunnet dette slaget, hadde Europa blitt erobret, og man hadde lært fortolkninger av Koranen på Oxford under hans levetid, altså 1700-tallet.

I moderne tid er det gjerne populære fremstillinger, som filmen Kingdom of Heaven, eller Jan Guillous bøker om Tempelridderen Arn, som hele tiden vil fremheve islam som fredelig høykultur på bekostning av en primitiv og ekspanderende kristendom.

Jonathan Riley-Smith, en av de fremste autoriteter på korstogenes historie, beskrev for øvrig plottet i Kingdom of Heaven som «fullstendig nonsens» og sa videre:

– Dette er Osama bin Ladens versjon av historien. Dette vil virke som bensin på bålet for islamistiske ekstremister.

De fleste anerkjente historikere (Thomas F. Madden, Thomas Asbridge, Jonathan Riley-Smith) avviser disse mytene, og mener man må forstå korstogene ut fra samtiden, ikke projisere nåtidens moralisme nesten tusen år tilbake i tid.

Er dette er vår tids tempelriddere? Foto: Forsvaret

Jeg tar for meg noen av de mest utbredte mytene, og formatet gjør at det må bli relativt kort og overfladisk. Håpet er å inspirere leseren til å skaffe mer kunnskap selv.

Korstogene var ikke et angrep på en fredelig islamsk sivilisasjon

Korstogene var ikke et barbarisk, uprovosert angrep på en velfungerende og høyt utviklet islamsk sivilisasjon. Korstogene var en ren forsvarskrig som ble utløst av flere århundrer med islamske styrkers angrep, massakrer og okkupasjon av områder som hadde vært kristne i mange hundre år.

I løpet av noen tiår etter Muhammeds død erobret muslimske tropper Palestina, Syria og Egypt. Persia ble angrepet, og der kjemper de iranske kvinnene fortsatt heltemodig mot den islamske undertrykkelsen.

Hele Nord-Afrika ble så okkupert. Deretter måtte Spania underkaste seg de islamske invasjonsstyrkene.

Seldsjukkene erobret Lilleasia, som hadde vært kristne områder siden apostelen Paulus. Bysants, den siste rest av Romerriket, ble redusert til en bystat, og Konstantinopel ble beleiret flere ganger, første gang i perioden 674-678.

Thomas F. Madden skriver:

– De kristne i det ellevte århundre var ikke paranoide fanatikere. Muslimene var virkelig ute etter dem. Selv om muslimer kan være fredelige, er islam født av krig og vokste som følge av krig.

Dette illustreres godt ved at når Konstantinopel omsider falt i 1453, gikk det kun 76 år før de muslimske troppene sto ved Wiens porter (1529). Men muslimene har, i motsetning til oss, fortsatt lov til å hylle sine brutale helter fra denne erobringen.

Korstogenes «hellige krig» kan ikke sammenlignes med jihad

Å bli korsfarer var frivillig, samtidig som korstoget var avgrenset både tidsmessig og geografisk. Det første korstoget hadde to klart definerte mål:

1) Å beskytte og redde de kristne i øst.
2) Å frigjøre Jerusalem og andre steder gjort hellig av livet til Jesus.

Professor Jonathan Riley-Smith har sagt at korstogene var en kjærlighetshandling (act of love) og handlet om «å elske sin neste».

Jihad, derimot, er en plikt for alle muslimer som ikke er avgrenset geografisk eller i tid. Jihad skal fortsette inntil hele verden har underkastet seg Allah og hans profet Muhammed.

Korsfarerne var ikke motivert av personlig økonomisk vinning

Det er ingen tvil om hva som var hovedmotivasjonen for de aller fleste korsfarere: Det var løftet om syndsforlatelse. Korsfarerne levde i en brutal tidsalder og innså at de hadde mange synder på samvittigheten. Frykten for livet etter døden var noe reelt, noe helt håndfast. Løftet fra pave Urban II om syndsforlatelse var en game changer.

Det var heller ikke en overvekt av folk som manglet verdier og land som deltok i korstog. Et typisk eksempel:

Det var steinrike kong Richard I Cœur de Lion (Løvehjerte) som dro i korstog, ikke broren med det avslørende navnet John Lackland (Johan uten land).

Svært mange korsfarere var allerede svært velstående, og måtte pantsette eller selge store deler av sine eiendeler for å ha råd til å utstyre sine tropper. Noen få ble rike på plyndring etc. Men for de fleste var korstogene en enorm økonomisk belastning, i tillegg til de enorme fysiske og psykiske lidelsene de utsatte seg for.

Korstogene var ikke spesielt brutale

Krig i middelalderen var en brutal affære, og korstogene skilte seg sånn sett ikke ut. Men man kan ikke bruke dagens Genève-konvensjon for å bedømme krigføring i en helt annen tid.

Et eksempel: Svært mange byer var befestet, og beleiring var en vanlig form for krigføring. Å innta befestede stillinger var svært vanskelig og kostet mange liv. Derfor var det vanlig at man forhandlet seg frem til avtaler om løsepenger etter symbolsk motstand fra de beleirede.

Men når de innenfor murene nektet å gi opp, var krigens regler brutale: En hær som inntok en befestet stilling med makt, hadde rett til å drepe, plyndre, voldta og selge som slaver alle de innenfor murene. Brutalt, ja. Men helt i henhold til de reglene for krigføring man forholdt seg til på den tiden.

Korstogene legitimerte ikke jødeforfølgelse

Noen går så langt som å kalle korstogene for det første Holocaust. Dette er grov historieforfalskning.

For å ta en av de aller verste av jødehatende «korsfarere»: Grev Emicho av Leiningen deltok i det første korstoget. Men han manglet penger.

I 1095 samlet han en gjeng som var mer eller mindre banditter og red nedover langs Rhinen. Hans tropper drepte og plyndret jøder i Speyer, Worms, Mainz, Köln, Trier og Metz. Motivet var helt klart hat mot jøder, samt ren grådighet.

Men disse angrepene var ikke sanksjonert av kirken. Flere biskoper forsøkte å beskytte jødene, og de som angrep jødene, ble møtt med sterk fordømmelse fra den katolske kirken.

Korstogene handlet ikke om misjonering

Korstogene bedrev så å si ingen form for misjonering. Målet var som nevnt å gjenerobre kristne helligdommer samt å redde kristne fra undertrykkelse og massakrer.

Muslimer som ikke var i direkte kamp med korsfarerne, fikk beholde sin religion og sine skikker, og i de fleste tilfeller sine eiendeler. Selvsagt ble uskyldige mennesker drept og plyndret, særlig i forbindelse med beleiringer. Men dette var i henhold til krigens lov i middelalderen.

Korstogene er ikke årsaken til konflikt mellom islam og Vesten i dag

For det første er premisset latterlig: Korstogene endte i et nederlag for kristendommen. Ingen landområder ble varig erobret. Muslimene vant tilbake alle områder og sto etter hvert ved Wiens porter. Hvorfor skal muslimer være sinte på oss fordi de slo oss i en krig for evigheter siden?

Dessuten: Muslimer okkuperte Spania i syv hundre år. Millioner av unge gutter ble kidnappet fra bl.a. Balkan, tvangskonvertert og tvunget inn i tjeneste som elitesoldater for janitsjarene. Antall historiske angrep på kristne fra muslimske erobrere er uendelig mange ganger større enn antall angrep på muslimer fra kristne styrker.

Korstogene var defensive og ble av samtiden sett på som legitime prosjekter. Krig i middelalderen var brutalt, men ikke tilnærmelsesvis så brutalt som senere kriger som har involvert europeiske land og styrker.

Uansett endte korstogene i Midtøsten med totalt nederlag, og ble avsluttet med det niende korstog i 1271–72 og Akkos fall i 1291, selv om noen historikere regner Vasco da Gama som den siste korsfarer; han døde i 1524.

Det er også vanlig at korstogene anklages for å bryte med Jesu pasifisme. Men Jesus var ingen pasifist, noe som fortjener en egen sak å diskutere. Det holder i denne sammenhengen med et enkelt bibelvers.

Lukas 22:36

Han sa da til dem: Men nå skal den som har pung, ta den med, og sekk likeså, og den som ikke har sverd, får selge kappen sin og kjøpe seg et.

Anders Behring Breivik var ingen tempelridder

Allerede noen uker etter terroren i Oslo og på Utøya skrev historikeren Pål Berg Svenungsen i Bergens Tidende at Breivik var tempelriddernes antitese. Svenungsen har for øvrig skrevet en bok om korstogene.

Jeg er enig. Hadde det merkelig nok dukket opp en ekte tempelridder på Utøya 700 år etter at ordenen ble nedlagt, ville han ofret livet sitt for å beskytte ungdommene. Tross alt startet tempelridderordenen opp i 1118 med ni franske riddere som ville beskytte pilegrimer.

Etter hvert ble de til våpenbærende munker, og de ble belønnet med kost og losji. De fikk ingen betaling. De måtte møte til messe flere ganger om dagen. De hadde ikke egne rom engang, de bodde i sovesaler. De var alltid påkledd, slik at de var klare for strid.

Selv en kommunist som Jan Guillou valgte tempelridder som den naturlige rollen da han skulle beskrive sin helt Arn.

For dem som er interessert, finnes det mengder av litteratur om korstogene. Jeg nevner noen anbefalinger nedenfor.

Historien bestemmes av vinnerne, hevdes det gjerne. Dette stemmer nok vanligvis. Men man kan også si at forståelsen av historien defineres av ideologi. Dette er ikke noe nytt.

Men historien om korstogene er skapt av taperne. Ingen i den islamske verden ante hvem den kurdiske krigsherren Saladin var før han ble gjort til en helt i Europa og USA. Den klassiske vestlige selvskadingen har pågått lenge.

Vi kan ikke endre historien. Det som er skjedd, kan ikke forandres. Det er fremtiden som er plastisk, ikke fortiden.

Men med innsikt i historien kan vi kanskje velge bedre løsninger i fremtiden.

Noen anbefalinger:

The Concise History of the Crusades – Thomas F. Madden

The Crusades: The War for the Holy Land – Thomas Asbridge

The First Crusade: A New History – Thomas Asbridge

The Glory of the Crusades – Steve Weidenkopf

The Crusades: A History – Jonathan Riley-Smith

The Crusades, Christianity, and Islam – Jonathan Riley-Smith

God’s Battalions: The Case for the Crusades – Rodney Stark

Kjøp «Europas underlige død» her.