På 70-tallet var det politiske engasjementet blant kunstnere enkelt og ensidig, slik det også kom til uttrykk som trangsynt, venstreradikal billedretorikk i det offentlige rom. I likhet med politiske ytringer var de kunstneriske ytringene formelt likestilte i forhold til samfunnets idealer om ytringsfrihet. Det dreide seg jo om demokratiske rettigheter som også gjaldt for antidemokratiske marxister og kommunister, så lenge verkene ble presentert som kunstneriske ytringer. Her lå det et klart skille mellom kunst og politikk. På hvert sitt vis representerte de ulike og selvstendige gyldighetsformer.

Selv om det kunstneriske ytringsrommet den gang ga spillerom for antidemokratiske ideer ble de formgitt ut fra estetiske premisser. Etter noen år forsvant hele den marxist-infiserte kreativiteten i det blå. Det kunstneriske ytringsrommet stabiliserte seg, men med et ensidig krav om at politikerne skulle holde seg en armlengdes avstand fra kunsten. Som om det hadde vært noe problem. Det var jo kunstnerne selv som gjorde det kunstneriske ytringsrommet til en politisk slagmark og venstreradikal kontrollpost for kvalitet.

Nå er det kunstneriske ytringsrommet igjen kommet i fokus, og det er kunstnerne som jamrer seg over at det stadig blir trangere. De blir visstnok stadig sensurert for sine ytringer. Etter egne utsagn blir de truet og hindret i å ytre seg om brennbare saker i dagens offentlige ordskifter. Det handler særlig om krigen i Gaza og Israels nådeløse drap på palestinere, der kunstnerne har tatt parti og krever at israelerne må stagge sin blodtørst og la naboene være i fred.

Terrororganisasjonen Hamas og dens ugjerninger blir aldri nevnt. Her lukter det politisk vrangsyn og venstreradikal propaganda lang vei, en politisering av det kunstneriske ytringsrommet som snevrer inn friheten til å skape på kunstens egne premisser. Det er derfor ingen andre enn kunstnerne selv som innsnevrer ytringsrommet, i den forstand at det er politikken og de politiske vurderingene som overstyrer kunsten. Man kan si det slik at innsnevringen av det kunstneriske ytringsrommet ikke skyldes ytre press og påtrykk, men indre, venstreradikal hjernevask.

Akkurat som på 70-tallet blir dagens kunstneriske ytringsrom mer og mer diktert av politisk trangsyn og totalitær tenkning. Prinsippet om «armlengdes avstand» til politisk styring utenfra er ikke noe problem lenger. I dag skal det offentlige ytringsrommet styres og bestemmes av kunstnernes venstreradikale tanker og tenkemåter, som om det dreide seg om kunstneriske ytringer. Dette er en kunstfaglig dobbeltmoral som kunstnerne har benyttet seg av både titt og ofte. De fremmer politiske synspunkter, men er samtidig beskyttet av den kunstneriske ytringsfriheten.

Nå er det ikke uvanlig at enkeltkunstnere kjører dette dobbeltløpet, men på organisatorisk nivå blir det politiske som regel holdt på avstand, en armlengdes sådan. I 70-årenes radikaliserte kunstliv hang det kunstneriske og politiske sammen. Alt var politikk, så også kunsten. Denne koblingen synes å være på vei inn igjen, også organisatorisk. Fagforeningen Billedkunstnere i Oslo (BO) har lagt ut på Instagram et memorandum om at det kunstneriske ytringsrommet er i ferd med å innskrenkes. Årsaken er den betente konflikten mellom Israel og Hamas, som om det kunstneriske ytringsrommet skulle være et naturlig sted for politiske ytringer.

Krigen i Gaza har blitt et prisme for dagens politisering av kunsten. Når kunstnerne her møter motstand så pukker de på sin kunstneriske frihet og parerer med sensur og scenenekt. De er for feige til å fronte en politisk dialog og debatt som ofte er kompleks og uavklaret, men dog et utgangspunkt for videre avspenning og innsikt. En slik holdning har ikke kunstnerne sans for, de er vant med at et kunstnerisk uttrykk er uimotsigelig og unndratt saklige argumenter. Kunstverket sier hverken ja eller nei, det er evig gyldig, selv når det driver politisk propaganda.