Kristus Pantokrator, freske fra det 13. eller 14. århundre i Cripta San Vito Vecchio – Gravina in Puglia, Italia. Foto: Christian Skaug / Document.

¹ La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg! ² I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, hadde jeg da sagt dere at jeg går og vil gjøre i stand et sted for dere? ³ Og når jeg har gått og gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er. ⁴ Og dit jeg går, vet dere veien.»

⁵ Tomas sier til ham: «Herre, vi vet ikke hvor du går. Hvordan kan vi da vite veien?» ⁶ Jesus sier: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg. ⁷ Har dere kjent meg, skal dere også kjenne min Far. Fra nå av kjenner dere ham og har sett ham.»

⁸ Da sier Filip: «Herre, vis oss Far, det er nok for oss.» ⁹ Jesus svarer: «Kjenner du meg ikke, Filip, enda jeg har vært hos dere så lenge? Den som har sett meg, har sett Far. Hvordan kan du da si: ‘Vis oss Far’? ¹⁰ Tror du ikke at jeg er i Far og Far i meg? De ord jeg sier til dere, har jeg ikke fra meg selv: Far er i meg og gjør sine gjerninger. ¹¹ Tro meg: Jeg er i Far og Far i meg. Om ikke for annet, så tro det for selve gjerningenes skyld.

Johannes 14, 1–11

Utdannings­direktoratet (Udir) kunne nylig fortelle at norske elever i henhold til den siste PISA-under­søkelsen presterer betydelig svakere i både lesing, matematikk og naturfag sammenlignet med resultatene fra 2018. Stadig flere elever presterer på det laveste mestrings­nivået på alle de tre fagområdene.

Samtidig ber Udir norske elever krysse av for om de er gutt, jente eller noe annet når de gjennomfører den årlige elev­undersøkelsen.

Jeg skal ikke påstå at det er en nødvendig sammenheng mellom disse to fenomenene, men jeg tillater meg å undres over hva som skjer i et samfunn som forkaster den virkelighets­forståelsen julehøytiden inviterer oss inn i, og som overser vår historie.

I denne ukens Dag og Tid skriver professor i lese­vitenskap Bjørn Kvalsvik Nicolaysen ved Universitetet i Stavanger at vi må slutte å legge skylden på lærere og elever, og slutte å bortforklare resultatene av en skole­politikk som innebærer at lærere blir tjenere for et overordnet mål de ikke lenger forstår eller kan forsvare, og elevene blir et middel til en mål­oppnåelse ingen lenger kan definere.

PISA-rapporten viser oss av Vesten sliter, og selv om Storbritannia har fremgang, bør utviklingen gi oss et grunnlag til å stille noen overordnede spørsmål ved det som finner sted.

Den kjente sosiologen Rodney Stark (1934–2022) hevdet at «universitetene, på samme måte som våre katedraler og parlament, er produkter av middel­alderen. Eller mer presist: De er et produkt av kirken i middelalderen».

Rodney Stark mente at studiet av teologi ble utgangs­punktet for alle andre fag. Det vil si at den virkelighets­oppfatningen teologien ga oss, gjorde det naturlig å gå inn i andre fag­disipliner. Vi bygget nemlig vår sivilisasjon på en tro som sa det både var mulig og ønskelig å avsløre skaper­verkets hemmelig­heter. Vi hadde en Gud som sa at vi skulle legge verden under oss, og som i tillegg var universets lovgiver. Og da Gud i tillegg kom til jorden som et lite barn, og sa at han elsket oss, ga det en helt ny ramme for vår tenkning. Fornuften ble det eneste rette, og sannheten det vi skulle bygge våre liv på. Som kong Salomo visste vi at det var Herren som ga oss visdom, kunnskap og forstand, at vi ikke måtte forkaste hans rettledning.

Da Europa reiste seg igjen etter Romerrikets fall, vokste universitetene fram. Vi fikk vårt første universitet i Bologna i år 1088, Paris ca. år 1150 og Oxford og Cambridge ca. år 1200. Selv på 1300-tallet, da pesten nesten halverte befolkningen, ble antallet universiteter fordoblet.

Et godt eksempel på hvordan den kristne tro la grunnlaget for vitenskapen, finner vi i USA. Da koloniene ble etablert, var skolen et viktig satsnings­område. Staten Massachusetts fikk i 1647 en lov som forlangte at enhver landsby med mer enn 50 husholdninger skulle peke ut en mann med ansvar for undervisning, og enhver landsby med mer enn 100 husholdninger måtte etablere en skole der rektoren skulle være kvalifisert til å føre elevene fram til universitets­studier.

Det berømte universitetet Harvard ble etablert så tidlig som i 1636, bare få år etter prosessen mot Galileo Galilei. Hele ni av landets ti første universiteter ble etablert av ulike kirke­samfunn. De ville alle stilt seg uforstående til påstanden om at kristen tro og vitenskap var motsetninger, de visste derimot at troen var viten­skapens forutsetning. Prosessen mot Galileo Galilei handlet da heller ikke om den påståtte konflikten mellom tro og vitenskap, noe norske elever og studenter sjelden får vite, men man kan ikke la sannheten ødelegge en god historie.

Disse akademiske institusjonene, som skulle være frie for statlig innblanding, la grunnlaget for en hunger etter kunnskap og et ønske om å forstå den verden vi lever i. Det var i denne kulturen den industrielle revolusjon vokste fram, det var troen på fornuft og sannhet som gjorde den mulig.

Det er derfor ingen grunn til å bli overrasket over at vår sivilisasjon sliter når den har begynt å problematisere sannheten, samtidig som den sier at fornuften er individuelt betinget.

Vi må heller ikke bli forundret over at skolens over­ordnede kompetanse­mål blir et redskap for ideologiske drømmerier, og dermed fullstendig ubrukelige for dem som vil bygge en kunnskaps­­basert skole, når de ansvarlige ber våre elever krysse av for om de er gutt, jente, eller ingen av delene. Vi kan ikke kreve av våre elever at de skal tro at noe er sant, når vi samtidig ber dem definere sitt kjønn ut fra sine subjektive preferanser. Og når vi ikke kan kreve at de skal tro at noe er sant, faller hele grunnlaget for akademia sammen.

Det er slik sett fascinerende at den ideologien og de menneskene som forkaster kristen­dommen fordi den etter deres oppfatning står i veien for den akademiske frihet, selv under­minerer grunnlaget for dens eksistens.

Det var Gud som gav oss fornuften, vi bør derfor ikke blir forundret over at vi mister noe vesentlig hvis vi velger å ignorere ham som kom som et lite barn til jord og viste oss hvem Gud er. Jesus ba disippelen Filip tro ham, om ikke for annet, så for selve gjerningenes skyld. Vi har sluttet å tro, selv om gjerningene viser oss at vi ikke burde.

Det er vår oppgave å fortelle at Gud fortsatt er relevant for våre liv og våre samfunn.