Mange jeg kjenner, flere av dem svært oppegående mennesker, forakter Donald Trump så inderlig at de fortsatt fornekter Demokratenes ulovlige bruk av de hemmelige tjenester for å sverte Trump.

Det er kanskje ikke så rart. Mange av dem tror på det de de leser i avisene, og lar være å søke alternative informasjonskilder.

Charles S. Faddis har tjenestegjort 20 år i CIA bl.a. som stasjonssjef i Midtøsten og som sjef for CIAs kontraterrorsenter ved hovedkvarteret i Langley. Han har sin utdannelse fra John Hopkins University og en juridisk embetseksamen fra University of Maryland Law School. Han arbeider ikke lenger i CIA og står derfor fritt til å si det han mener.

Han burde absolutt kunne være en god alternativ kilde til informasjon for de mange som er henvist til NRK, Aftenposten og VG og som er rammet av TDS, ‘Trump Derangement Syndrome’. Denne artikkelen er ment nettopp for disse – de mange ellers oppegående, forståelig provoserte, men forunderlig blinde Trump-haterne.

I oktoberutgaven av Imprimis skriver Faddis om ‘Hvorfor CIA ikke lenger fungerer’. Publikasjon har over 6,4 millioner lesere i USA, men siteres sjelden eller aldri i norske media. Det er kanskje heller ikke så rart, for Imprimis beskriver seg selv som en publikasjon som «forfølger sannheten og som har forsvart USAs frihet siden 1844.»

Ifølge Charles S. Faddis, begynte politiseringen av CIA med Benghazi i Libya 11. september 2012 under Obama-administrasjonen. Et boligområde for amerikanske diplomater ble angrepet av en islamsk milits. 4 diplomater ble drept, bl.a. den amerikanske ambassadøren i Tripoli. State Department under Hillary Clintons ledelse, fikk sterk kritikk for ikke å ha iverksatt tiltak for å komme de amerikanske diplomatene til unnsetning.

For å berge skinnet til Hillary Clinton tok daværende direktør i CIA, Mike Morell, på seg skylden og viste til at analytikerne i CIA hadde feilvurdert situasjonen som en fredelig demonstrasjon og at dét var grunnen til at utenriksdepartementet ikke hadde reagert. Dette ifølge Charles Faddis.

Han hevder at påstanden om villedende rapporter fra analytikerne i CIA var fullstendig absurd. Analytikerne i CIA mottok løpende rapporter fra Benghazi om de pågående angrepene. Det var terrorister som angrep med tunge maskingevær, bombekastere og rakettdrevne granater. Det var langt fra noen fredelig demonstrasjon. Faddis skriver;

«In short, the Director of Central Intelligence had injected himself into a domestic political dispute covering for a blatant lie concocted by the administration. He did so, presumably, because he believed that Secretary of State Clinton would become the next president and that he would be named to a senior post in her administration. Interestingly, when Clinton lost in 2016, Morell was given a post with a six-figure annual salary at a Washington think tank aligned with the Democratic Party.”

Neste gang var under valgkampen i 2016 da Det demokratiske partiet utsatte Trump for de falske ryktene om at han samarbeidet med russerne. Da Trump likevel vant fortsatte de, med FBIs hjelp, beskyldningene for å destabilisere Trump-administrasjon eller endog få Trump avsatt som president. FBIs medvirkning er kjent under kodenavnet ‘Crossfire Hurricane’. Mindre kjent at også CIA var involvert.

Den omfattende etterforskningen om hva som foregik under Crossfire Hurricane har avdekket at amerikansk etterretningstjenester involverte flere utenlandske etterretningstjenester, først og fremst den britiske. Det har også kommet frem at britene ble stadig mindre entusiastiske da det ble klart for dem at plottet mot den sittende presidenten var både upassende og ulovlig og at det lett kunne slå tilbake på dem selv.

For et slikt samarbeide med utenlandske etterretningstjenester skjer selvsagt ikke uten CIAs medvirkning. Det vet alle som vet hvordan USAs og andre lands utenrikstjenester fungerer. Dette har, ifølge Faddis, skjedd med samtykke både av CIAs stasjonssjef i London, Gina Haspel og av John Brennan, CIAs daværende direktør. Da Brennan gikk av som direktør for CIA, ble han erstattet av Gina Haspell som hadde vært stasjonssjef i London under Crossfire Hurricane.

Når det gjelder politiseringen av CIA og de øvrige etterretningsorganisasjonene, trekker Faddis også frem det famøse brevet som 51 ledende embetsmenn og -kvinner som tidligere hadde jobbet innen amerikansk etterretning sto bak, og som påsto at Hunter Bidens ‘laptop from hell’ var et produkt av en russisk desinformasjonskampanje. Han har selv sett innholdet i PC’en og har fortsatt en kopi av den. Han uttaler;

«I have seen the contents of that laptop and retain a copy to this day. I can assure yu it was immediately obvious in looking at the lapttop’s contents that it was real and that it suggested strongly that Joe Biden himself was compromised by a number of foreign actors – chief among them the Chinese Communist Party.”

Fem tidligere direktører i CIA var blant de 51 som undertegnet brevet. Hensikten var åpenbar. Det var å begrave saken og få Joe Biden valgt som president. Både Mike Morell og John Brennan var blant de fem.

Parallellen til FBIs bagatellisering av Hillary Clintons 33.000 slettede eposter og misbruk av hennes private dataserver synes åpenbar. Det representerte et grovt sikkerhetsbrudd med potensial til å ødelegge valgkampen hennes.

I stedet gjorde Demokratene med hjelp av bl.a. CIA og FBI, det de kunne for å ødelegge valgkampen og presidentskapet til Donald Trump.

Politiseringen av den amerikanske forvaltningen, med politisk valgte embetsmenn og -kvinner, fra de øverste lederne føderalt til sheriffen lokalt, medfører tette nettverk og lojalitetsbånd mellom politikerne og forvaltningen.

Dette, kombinert med politikere som i stor grad er donordrevne, tilslører skjulte maktforhold, forleder velgerne og undergraver det amerikanske demokratiet, slik vi har sett det i de riggede hatkampanjene mot Donald Trump.

Vi er ikke ukjent med fenomenet i Norge heller, hvor fremveksten av nettverkspartier og stadig flere yrkespolitikere har gjort partiboka, enten den er rød eller blå, stadig viktigere som billett til knappe goder og lukrative stillinger og posisjoner i offentlig forvaltning. Dette vet også norske politikerne å gjøre seg nytte av.

Om en vil forstå hva som foregår i amerikansk politikk, er det på tide å våkne fra TDS.

Og om en vil forstå de mange habilitetsbruddene i norsk politikk, er det på tide å rette søkelyset på de tette båndene mellom politikerne og embetsverket i den norske forvaltningen, ikke bare sentralt, men også på fylkes- og på kommunalt nivå.

Demokratiet er under press, i Norge som i USA.

Øystein Steiro Sr.,

Vaktmester

Kjøp «Hvordan myndighetene bløffet oss» av Robert Malone her!»