Jeg har i løpet av de siste par årene tenkt mye på den rollen politiet, jeg selv inkludert, spilte i håndhevelsen av alle restriksjonene som ble utformet og besluttet av våre myndigheter under «pandemien». Fra første stund var det mye som jeg ikke fikk til å stemme. Mange av restriksjonene som ble tredd over hodene våre, opplevde jeg som både totalitære i sin form og dessuten i stor grad ulovlige og ofte helt uforholdsmessige. Jeg vil presisere at min opplevelse og mitt syn ikke nødvendigvis deles av noe flertall blant mine kollegaer i politiet, men står for min egen regning. Det følgende er kun mine egne tanker og refleksjoner, som jeg føler behov for å dele med Documents lesere.

Selv om politiets oppgaver er svært mangfoldige og varierte, gjelder politilovens § 1 annet ledd i alle tilfeller:

Politiet skal gjennom forebyggende, håndhevende og hjelpende virksomhet være et ledd i samfunnets samlede innsats for å fremme og befeste borgernes rettssikkerhet, trygghet og alminnelige velferd for øvrig. 

Dette er en formålsbestemmelse som sitter i ryggmargen min som politibetjent. Det er kanskje derfor jeg ganske intuitivt reagerte da vi fikk ordre om å håndheve ulike typer regelverk av forskjellige forbud og restriksjoner som det var svært vanskelig å kjenne seg igjen i for en norsk politimann.

Jeg skal kort gjøre rede for noe av det vi ble bedt om å gjøre mot befolkningen, og hvilke bestemmelser i Grunnloven jeg mener at dette strider imot. Formålet med dette er forhåpentligvis at enkelte av Grunnlovens bestemmelser må bli mer kjent for allmennheten. Jeg skriver dette uten å ha noen spesiell juridisk utdannelse annet enn den jusen som ble undervist på Politihøgskolen i tillegg til mange års praktisering «på gata».

For det første: I Grunnlovens § 1 står det om vår regjeringsform at den er «innskrenket». Jeg er av den forståelse at dette blant annet betyr at det er klare grenser for hva myndighetene kan bestemme, samt at virkeområdet til lovene heller skal tolkes snevrere enn utvidende. Legalitetsprinsippet må ligge til grunn for all myndighetsutøvelse. Dersom det ikke finnes en klar lovhjemmel, vil inngrep fra myndighetene være ulovlige. Lover og forskrifter som bryter med Grunnlovens bestemmelser, vil være ulovlige.

Innreisekontroll og plassering i karantenehotell

Politiet ble gitt oppgaven å kontrollere samtlige som reiste inn i Norge i de periodene dette var aktuelt. De fleste er sikkert kjent med at reisende til Norge, inkludert nordmenn som hadde vært på utenlandsreise, i mange tilfeller ble plassert i karantenehotell over mange dager. De fleste av disse borgerne hadde hjem og familie som ventet på dem, uten at det ga noe fritak. Disse beslutningene ble tatt av politiets grensekontrollører (både politi og sivilt ansatte). Slik jeg forsto det, var det svært dårlig med muligheter for å påklage dette. Praktiseringen var vel også svært vilkårlig i mange tilfeller.

Dersom noen av de «internerte» forsøkte å rømme fra hotellet, ble politiets operasjonssentral tilkalt og sendte patruljemannskap for å hente inn rømlingene. Det vanket også anmeldelse.

Det var en del medieoppslag fra fortvilte mennesker som var frihetsberøvet på denne måten. Politiet brukte mye penger på overtid innledningsvis, husker jeg, til å holde styr på disse karantenehotellene.

Dette må da helt klart ha vært brudd på Grunnlovens § 94, som blant annet sier:

Ingen må fengsles eller berøves friheten på annen måte uten i lovbestemte tilfeller og på den måte som lovene foreskriver. Frihetsberøvelsen må være nødvendig og ikke utgjøre et uforholdsmessig inngrep.

Her er det vel ganske opplagt at disse frihetsberøvelsene ikke var nødvendige. Det var snakk om stort sett friske mennesker som uansett kunne gå i karantene hjemme eller på annet egnet sted. Jeg er sikker på at forholdsmessighetsvurderinger heller ikke ble tatt, noe som vanligvis gjør et vedtak ugyldig.

Videre står det i samme paragraf at:

Den pågrepne skal snarest mulig fremstilles for en domstol. Andre som er berøvet sin frihet, kan få frihetsberøvelsen prøvet for domstolene uten ugrunnet opphold. 

Her er det relevant at det etter min kjennskap ikke ble opplyst for dem som ble frihetsberøvet på karantenehotell at de kunne få prøvet saken for en domstol. Jeg tror faktisk ikke engang at det ble fattet noe formelt vedtak. Jeg har i hvert fall ikke hørt om dette.

Kontroll av «koronasertifikat»

I sammenheng med politiets kontroll av reisende ved grensen, ble koronasertifikater skannet. I forbindelse med at jeg selv hadde en del vakter på en av landets flyplasser, vet jeg at dette skjedde på følgende måte: Før de reisende kom til passkontrollen, stod det mannskap fra politiet klare til å skanne koronasertifikater. Litt avhengig av hvilket land de reiste fra, og i hvilken tidsperiode, så var det sånn at dersom sertifikatet var «grønt», fikk de reisende slippe gjennom videre til automatisk passkontroll. Politiet gjorde det som regel sånn at man ropte til samtlige passasjerer: «Alle fullvaksinerte, gå til høyre», eller at man spurte i full påhør av andre: «Er du vaksinert?» osv. Det jeg forsøker å si, er at man i realiteten brøt taushetsplikten ved å organisere kontrollen på en slik måte at andre reisende kunne se og høre hvem som var vaksinert og hvem som ikke var det.

«Hytteforbudet»

Politiet fikk støtt og stadig telefoner om å sjekke hvem som var på hyttene sine. Jeg husker godt at en av lederne våre ønsket å få sjekket ut om det oppholdt seg «Oslo-folk» i hyttefeltene i vår kommune. At myndighetene skal vedta forbud mot at nordmenn og andre med lovlig opphold her skal kunne bevege seg fritt rundt i landet på denne måten, må vel være brudd på Grunnlovens § 106?

Enhver som oppholder seg lovlig i riket, kan fritt bevege seg innenfor rikets grenser og velge sitt bosted der.

Undersøkelse av hvor mange gjester folk har på besøk

Politiet fikk utallige telefoner fra angivere som ville tyste på naboer som hadde mer enn «tillatt» antall personer på besøk. Og politiet var svært ivrige etter å følge opp dette. Man gikk ofte rett inn i stua til folk, telte opp antall gjester og skrev anmeldelser. Dette ble svært dyrt for mange. Politiet har sjelden vært mer ivrige etter å sende patrulje.

Det står i Grunnlovens § 102:

Enhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin kommunikasjon. Husransakelse må ikke finne sted, unntatt i kriminelle tilfeller.

Alt handler vel her om hva som defineres som «kriminelt». Det kan være mange gode grunner til at politiet må ta seg inn på privat eiendom.  Dette listes for eksempel opp i politiinstruksen. Jeg finner ikke at å «sjekke om noen har mer enn to-tre gjester hjemme hos seg selv» står på den listen. Men det er klart, om man definerer det som kriminelt, så kan man holde seg innenfor lovens bokstav. Om det er forholdsmessig etter politilovens § 6, kan vel diskuteres.

Forbud mot 17. mai-tog, møter, forsamlinger, religiøse møter m.m.

Forbudene og restriksjonene var jo utallige og skiftende dag for dag. Det var jo umulig å planlegge noe som helst. Slik jeg husker det, kort oppsummert, var det greit å møtes tusenvis i byen for å demonstrere for «Black Lives Matter», men ulovlig å feire den norske grunnloven. Likeledes var det jo i lang tid forbud mot å møtes til religionsutøvelse. Politiet slo jo også ned fra tid til annen på personer som brøt disse reglene.

I Grunnlovens § 101 annet ledd står det:

Alle kan møtes i fredelige forsamlinger og demonstrasjoner.

Det er vel ikke engang nødvendig med noen kommentar her. Annet enn å tilføye at Grunnlovens § 16 sikrer alle rikets innbyggere fri religionsutøvelse. Men vi hadde riktignok rett til å be til Gud i tankene våre. Selv om jeg minnes at en person i Storbritannia ble pågrepet for det også. Men det var ikke i forbindelse med brudd på koronarestriksjoner; det var vel utenfor en abortklinikk, om jeg husker riktig.

Kontroll av om bedrifter som frisørsalonger osv. holdt stengt

Det forekom at politiet kontrollerte om små bedrifter som var ilagt restriksjoner holdt stengt. Jeg vil ikke nødvendigvis påstå at dette var et mulig brudd på Grunnloven, men det var i alle fall uvant, ettersom det står i politiloven § 2 at politiet blant annet skal: verne om all lovlig virksomhet. 

Etterforskning av saker som omhandlet brudd på restriksjonene

Mitt inntrykk var at saker som omhandlet brudd på restriksjonene, ble prioritert ganske høyt. Det forekom også varetektsfengsling av enkelte som ikke overholdt karantenebestemmelsene. Det var en helt annen prioritering av disse sakene enn for eksempel dersom man blir utsatt for vanlig hverdagskriminalitet.

Hvilken informasjon det var forventet at de ansatte skulle forsøke å innhente knyttet til pandemien, skal jeg ikke skrive noe om, da jeg antar at dette er taushetsbelagt. Det kan ikke utelukkes at det hadde vært av interesse for allmennheten å få innsyn i. Generelt kan det sies at antistatlige holdninger er noe som i større grad opptar våre myndigheter.

Jeg var ikke selv så mye i befatning med etterforskning av saker som omhandlet brudd på restriksjonene, men jeg husker at jeg fikk en sak hvor en enslig mann hadde blitt anmeldt for et mer eller mindre bagatellmessig forhold, som skyldtes hans frustrasjon over sin triste og ensomme livssituasjon som resultat av alle restriksjonene. Det mannen hadde gjort, var dumt, men hadde sannsynligvis ikke vært straffbart i en normalsituasjon. Etter et kort telefonavhør, hvor mannen var enig i at det han hadde gjort, var dumt, kunne jeg berolige ham med at jeg kom til å foreslå at saken ble henlagt. Jeg tror han var glad for å i det hele tatt ha en samtale med noen, og for i tillegg å møte en forståelsesfull tjenesteperson.

Jeg mener at selv om vi er ferdig med restriksjonene for denne gang, kan det være nyttig å ta opp problemstillingen knyttet til dette. Formålet kan være at befolkningen kan være mer motstandsdyktig neste gang myndighetene eventuelt setter i gang noe lignende, slik at flere i større grad tør å gi uttrykk for sine meninger.

Mitt inntrykk av politiet var dessverre at de aller fleste var villige medløpere og svært «ivrige i tjenesten». Jeg husker at jeg ofte tok opp ulike grunnlovsbestemmelser og hvordan en del restriksjoner brøt med disse, men følte at jeg sjelden fikk noe gehør her. Det overrasket meg stort at Grunnloven ikke var bedre kjent blant våre ledere og hos den jevne tjenestemann.

Mvh.

Politibetjent